Du forsvinner av Christian Jungersen

"Vi møter Mia som er lærer og Fredrik som leder en privatskole. En dag begynner Frederik å oppføre seg merkelig. Det viser seg at han har en hjernesvulst, som gradvis har endret hans personlighet. Da Frederik blir avslørt i et millionbedrageri, begynner et spill om skyld og ansvar. For er den skyldige ham selv eller hjerneskaden?"

Adlibris.no

Mia, Fredrik og sønnen Niklas er på ferie på Mallorca og under en biltur havner de utenfor veien p.g.a. Fredriks uvettige kjøring. De blir fraktet til sykehuset og etter noen standard undersøkelser får de beskjed om at Fredrik antageligvis har en hjernesvulst. Det blir kort tid etterpå avslørt at han har brukt den anerkjente privatskolens penger og dermed satt skolen i en enorm gjeld. Fredrik mister jobben og det samme gjør flere av hans kolleger, mens Mia prøver å holde hverdagen i gang som før etter at Fredrik får operert ut hjernesvulsten. De venter på at rettssaken mot Fredrik skal gå i gang og det alle spør seg om er når personlighetsforandringene til Fredrik startet. Før svulsten ble oppdaget hadde Fredrik bl.a. nylig blitt mer hjemmekær og familiekjær, mens han før var opptatt av skolen og lot familien seile sin egen sjø. Mia blir med i en støttegruppe for pårørende til hjerneskadde og der skapes det sterke, intime bånd.

Boka starter veldig bra og man har ikke lyst til å legge den fra seg, men desverre dalte interessen og jeg mener at denne historien kunne vært fortalt på endel færre sider. Det blir til tider litt mye gjentagelser og digresjon. Vendepunktet er uventet (som det skal være!), men allikevel var det ingen overraskende avslutning. Men jeg likte den allikevel godt, og om hovedpersonen hadde tatt et annet valg, så hadde det ikke vært realistisk, føler jeg.

Det som var veldig unikt med denne boken var at det mellom noen av kapitlene var lagt inn bilder av avisutklipp, e-poster, maleri, fotografi, bøker o.l. Alt er relatert til historien, men jeg må innrømme at jeg ikke gadd å lese alt som stod, men skummet gjennom og så raskt på bildene. Det føltes litt unaturlig på en måte, så det er derfor ikke noe jeg kommer til å savne i bøker i fremtiden. Slikt synes jeg hører mer til i biografier/personlige betraktninger.

Boken inneholder faglige uttrykk, men disse er godt - og naturlig - forklart slik at enhver leser kan forstå hva det dreier seg om. Håper ikke jeg røper for mye nå, men noe av det som var mest fasinerende, og som først gikk opp for meg mot slutten, var hvordan Fredriks bedring på en måte ble benektet av hans egen ektefelle, og hvordan hennes innsikt i sin egen psyke og endring ikke er et aktuelt tema. Dette viser oss hvor vanskelig det kan være å vite om man virkelig kjenner en person, selv etter årevis som nære, og hvor vanskelig det kan være å godta forandringer, både i seg selv og hos andre.

 Terningkast 4

Utgitt: 2013
Forlag: Aschehoug
Sider: 430
ISBN: 9788203218415

10 bøker jeg vil lese - grå omslag

Det er ikke alltid tiden strekker til, og lesingen har ikke blitt prioritert i sommer (med en nyfødt bylt og en aktiv toåring i hus), men nå er hverdagene på plass med sine rutiner og vi får håpe høsten blir like fin som sommeren (men på høstlig vis, selvfølgelig) og ikke like grå som disse omslagene ;) Jeg gleder meg ihvertfall til å krype opp i sofaen eller under dyna og lese et kapittel eller fem så snart anledningene byr på det. Det skal ihvertfall prioriteres, for det er definitivt et savn! Og det er jo såååå mange bøker jeg ønsker meg og har lyst til å lese.

1. Tilværelsens uutholdelige letthet av Milan Kundera
2. Jeg overlevde Treblinka av Chil Rajchman
3. Tom stol - tom seng av Odvar Omland
4. Tingenes tilstand av Odd Klippenvåg
5. Nattgjengar av Siri M. Kvamme
6. Hvis jeg forsvinner, ser du meg da? av Kristine Getz
7. Du er ikke død før jeg slutter å elske deg av Didrik Morits Hallstrøm
8. Avtrykk av Geirdis Bjørlo
9. Hvem har ligget i denne sengen? av Raymond Carver
10. Jeg skal følge deg helt frem av Ingvild Hurlimann-Lindseth

Har du lest noen av disse? 
Hva syntes du i så fall om de(n)?

Se også:
Bøker med brune omslag
Bøker med hvite omslag
Bøker med svarte omslag

Bøker med gule omslag

Bøker med blå omslag
Bøker med røde omslag

Bøker med grønne omslag

Utsikten fra Castle Rock av Alice Munro

"Utsikten fra Castle Rock byr på to grupper noveller, og begge rommer stoff som ligger uvanlig nær Alice Munros egen slekt og historie. Den første er knyttet til forfedrenes historie. De kom fra Skottland, og flere av fortellingene omhandler deres reise til «den nye verden» . og hvordan de til slutt havnet i Canada. I den andre gruppen finner vi historiene som ligger tettest på Munros egen oppvekst, på en gård i Ontario, Canada. Her er gjenkjennelige 'munroske' motiver: klasseforskjeller, kjærlighet, ekteskap, kampen for hverdagen og ønsket om noe som ligger bortenfor horisonten."

Capris.no

Helt siden første gang jeg leste noe av Alice Munro har hun vært en stor favoritt, og jeg var aldri i tvil om at jeg måtte lese ALT denne damen har forfattet. Og foreløpig har jeg lest Rømlingen, Uvennskap, vennskap, forelskelse, forlovelse, ekteskap og For mye lykke. Flere står på vent i bokhylla, og denne gangen var det den delvis selvbiografiske novellesamlingen Utsikten fra Castle Rock som skulle til pers.

I første halvdel av boka har Munro skrevet noveller som omhandler hennes forfedres liv i Skottland og deres reise til Canada og det nye livet der. Og jeg må ærlig innrømme at her ble jeg skuffet. Jeg fikk liksom ikke noe grep på historiene, og det var mange karakterer og hendelser å holde rede på for å kunne følge den røde tråden.

I andre halvdel møter vi karakterer og historier som har likhetstrekk med Munros egen oppvekst, f.eks. de store forskjellene mellom rik og fattig. Heller ikke i denne delen klarer jeg helt å henge med, men det er en betydelig bedre del av boka allikevel. Jeg kjenner igjen Munros stil, i motsetning til i den første halvdelen.

Så dette ble desverre en skuffelse for meg, men jeg tror kanskje at jeg må ta noe av skylden selv for novellesamlingen ble lest over ganske lang tid (den fenget ikke nok til å bli slukt på et par kvelder) og det skaper kanskje for lite kontinuitet. Men Munro er fremdeles en favoritt og jeg gleder meg til det blir på tide å lese de andre samlingene hennes som står i bokhylla og venter.

 Terningkast 3

Utgitt: 2009
Forlag: Gyldendal
Sider: 313
ISBN: 9788205395169

I morgen var jeg alltid en løve av Arnhild Lauveng

"I ti år var Arnhild Lauveng innlagt som schizofren på psykiatriske avdelinger. Hun var psykotisk og selvdestruktiv, og knuste glass for skjære seg til blods med skårene. I dag arbeider hun som psykolog, utdannet ved Universitetet i Oslo.Arnhild Lauveng overvant schizofrenien, og er i dag i stand til å uttale seg både som fagperson og tidligere pasient."

Capris.no 

Psykisk sykdom er fremdeles et delvis tabubelagt emne i dagens samfunn. For mange er det mye vanskeligere å leve med en "usynlig" sykdom fremfor en sykdom som viser seg fysisk i form, og dette er et av temaene som forfatteren tar opp i denne boken. Det er en personlig historie om forfatterens egen 10 år lange historie med diagnosen schizofreni, og i tillegg til å fortelle sin historie reflekterer hun også over ulike problemstillinger i forhold til å leve med psykisk sykdom. Hun ble frisk og har utdannet seg til psykolog og kan dermed uttale seg både som pasient og fagperson.

Det er på mange måter en mørk historie preget av indre stemmer og uoppnåelige krav, synshallusinasjoner, selvskading og et system som ikke klarer å tilrettelegge nødvendig hjelp. Men det er også en historie om små stunder av håp og personer som er ekte og som har troen på pasienten. Personer som ser mer enn bare sykdommen.

Schizofreni sees ofte som en kronisk sykdom som man ikke kan bli frisk av, men det er Arnhild Lauveng et godt motbevis på, og hun kan selv referere til studier om nettopp dette. Det er facinerende - og gir håp - at man kan bli frisk, men det er viktig å la pasientene få ha dette håpet om at det går an å bli nettopp frisk.

"[...] ca. en tredjedel av pasientene med schizofreni blir friske, en tredjedel kan leve bra med sine symptomer, og ca. en tredjedel vil være sterkt plaget av sykdommen hele livet."

s. 194

Det skremmende er at også helsevesenet og behandlerne viser seg å være så rigide i sin tro på hva som er rett og galt når det kommet til behandling av denne sykdommen. Men alle mennesker er ulike, selv om vi er grunnleggende like. Alle har sin forhistorie og ulike forutsetninger for å lykkes med ulike behandlingsalternativer. Og pasienter med samme sykdom kan ha helt forskjellige symptomer. 

"Livet er stort og komplisert og sammensatt, og det finnes ingen fasit. Fasiter passer i mattestykker, ikke i virkeligheten."

s. 14

Dette er definitivt en bok som får leseren til å tenke litt mer nyansert i forhold til psykisk sykdom og de tabuer det følger med seg. Den viser leseren hvordan noe som virker helt ulogisk for den friske "mannen i gata" er helt logisk og gir sterk mening for den syke, og som faktisk har sine logiske forklaringer om man ser på de fysiologiske og psykologiske prosessene som foregår i kroppen.

Om man bare skal se på språk og slikt, så er boken preget av alvor, så vel som morsomme glimt, men tidvis kan det bli litt kjedelige passasjer med mye utgreiinger/forklaringer innimellom. Men språket er lett, og slett ikke preget av vanskelige faguttrykk. Det er en god balanse mellom Arnhild Lauveng som pasient, og Arnhild Lauveng som psykolog.

Utgitt: 2006
Forlag: Cappelen
Sider: 199
ISBN: 9788202264642

Mammas svik av Anne-Britt Harsem

"11. januar 2011 startet rettssaken i den mest alvorlige overgrepssaken vi har hatt i Norge i moderne tid, den såkalte Alvdal-saken. En sak som rystet hele landet, og som avslørte et pedofilt fellesskap i den lille kommunen i Østerdalen. På tiltalebenken satt et samboerpar, et naboektepar og en pensjonert lærer. De var tiltalt for grove overgrep, også mot egne barn. Men historien begynner ikke der. Historien begynner mange år tidligere. Den gang den hovedtiltalte kvinnen bodde i Gjerdrum kommune. Dette er historien til den hovedtiltalte kvinnens eldste datter."

Capris.no

Jeg vet knapt hvor jeg skal begynne, for dette er ingen enkel bok å skrive om. Den omhandler et tema som er sterkt tabubelagt og som de fleste av oss ikke en gang orker å ta inn over oss. At barn kan mishandles på det sterkeste, både psykisk og fysisk (voldelig og neglisjerende, så vel som seksuelt), av sine egne nærmeste omsorgspersoner som man har full tillit til.  Dette er historien til den eldste datteren av den fengslede moren i Alvdal-saken, og man kan ikke annet enn å berømme henne for å være så modig å stå opp for seg selv - og sine yngre søsken - og nekte å være et offer. Dette er historien om et system som svikter totalt på så mange områder. Men også om genuint gode mennesker som er her for å hjelpe de som trenger det.

Eline vokser opp på Gjerdrum i Akershus sammen med sin 11 måneder eldre bror, sin mor og far. Men moren viser seg tidlig i Elines liv å være en sterk, dominerende skikkelse og faren til barna flytter ut. Etter dette har moren stadig nye kjærester, og felles for de alle er at de har lang hår og skjegg, og at de sammen med moren utnytter barna, men spesielt Eline, på det sterkeste. Hun blir neglisjert, mobbet, utnyttet og regelrett misbruktpå det groveste. Men utad er moren en perfekt kvinne både når det gjelder utseende og oppfølging av barna sine. Bekymringsmeldinger dukker imidlertid opp fra ulike hold og barnevernet blir koblet inn, men moren får Eline utredet for Aspergers syndrom og det blir konkludert med at hun med 90% sikkerhet har denne diagnosen. Dermed har mor en "unnskyldning" for at Eline hele tiden går rundt og "lyver" og hun får tilgang til en rekke økonomiske og fysiske hjelpemidler. Når Eline blir 12 år gammel kastes hun ut fra hjemmet og en venninne av mor tar vare på henne, mens mor og resten av familien flytter til Alvdal. Etter dette. Eline flytter mange ganger fra fosterhjem til fosterhjem, til ungdomsinstitusjon og lignende, og hele tiden prøver hun å beholde kontakten med moren. Hun blir stadig avvist, men moren har fått fullt innsyn i ethvert dokument som omhandler Eline helt til Eline fyller 18 år og har dermed full kontroll, selv om hun sitter i sitt eget hjem, fire timer unna datteren sin. Eline begynner etterhvert å bekymre seg for sine to yngre søsken, men det å nå gjennom til barnevern og de som kan hjelpe er en nærmest umulig oppgave.

Man sitter med en konstant klump i magen når man leser og det er sjokkerende å se hvordan en kvinne kan tvinne et helt system rundt lillefingeren og få de til å tro henne fremfor barnet selv om det er enormt sterke beviser på at det er mye som ikke er som det skal i hjemmet. At så mange og sterke bekymringsmeldinger bare viftes bort med hendene fordi Eline "tross alt har Aspergers syndrom"og er en "lystløgner". Det er skremmende å tenke på at det akkurat nå sitter mange barn rundt om i landet vårt som trener å bli sett, men som ikke når gjennom eller blir trodd. Et barn skal alltid bli tatt på alvor, selv om det kan dreie seg om ubehagelige anklager!

Elines bilde av seg selv, av moren, av hva en familie og kjærlighet er, blir helt forkrøplet gjennom oppveksten, og det som er ytterst unormalt for de aller aller fleste av oss, er normalt for den unge jenta, og hun søker kjærlighet, nærhet og frihet der hun atter flere ganger blir brukt av både kjærester og venner. At hun klarer å komme seg så godt ut av det er virkelig et mirakel. Det føles så feil når Eline stadig gjennom boken gjentar at hun savner moren sin, men heldigvis skjønner hun det også selv etterhvert at det er ikke moren sin hun savner, men den moren hun kunne vært. Den moren "alle" vi andre er så heldige å ha.

Det er så mye mer man kan fortelle om denne historien, men jeg tror jeg rett og slett bare må anbefale dere å lese den. Det er en sterk og grusom historie, men den er definitivt en oppvekker som er verdt å lese!

 

Utgitt: 2012
Forlag: Nova
Sider: 239
ISBN: 9788282810111

Skynd deg å elske av Laila Lanes og Jan Henry T. Olsen

"´Jeg skal passe på deg,´ sier jeg. ´Og jeg skal passe på deg,´ sier han. Akkurat som at han ikke forstår at han ikke kommer til å bli her lenge nok til å passe på meg når jeg blir gammel. Jeg vet ikke, kanskje er det ironi. Jeg tør ikke spørre." Laila Lanes i sin gripende bok om samlivet med den tidligere fiskeriministeren Jan Henry T. Olsen som ble rammet av Alzheimers sykdom bare 51 år gammel."

Capris.no

En ting er å bli fysisk syk. En annen ting er å bli psykisk syk. En ting er å være gammel når man begynner å miste hukommelsen. En annen ting er å være ung.

Denne boken viser et godt portrett av den tidligere fiskeriministeren  Jan Henry T. Olsen og sykdommen Alzheimer, som han fikk i 2007, og er definitivt med på å åpne opp for en del av tabuene som ligger rundt denne sykdommen.

Det som man først tolker som tegn på at Jan Henry er distré viser seg etterhvert å være de første tegnene på sykdommen Alzheimer. Ingen tror at man skal bli rammet av det når man såvidt har rukket å komme inn i 50-årene. Men også unge, faktisk helt ned i 30-årsalderen, kan rammes av denne lumske sykdommen. Desverre finnes det ikke så mange gode alternativer for disse menneskene som trenger et sted å være noen timer om dagen da deres nærmeste er på jobb. De føler seg jo for unge til å være på et dagsenter for de som er 70 pluss, og skal man tro det som står i boka så er det et sant byråkrati for å få til støttkontakter o.l. Det er trist at det skal være sånn.

Og det er trist å lese om Jan Henry som gradvis mister mer og mer av hukommelsen, og som blir irritert når ting ikke går slik han ønsker. Og når han ikke klarer å innse at han ikke lenger kan være i arbeidslivet slik han er vant til. Det er en enorm omstillingsprosess som ikke er gjort på 1-2-3.

Spørsmålene er mange når en av ens kjære rammes av denne sykdommen. Hvilke behandlingsmetoder finnes? Hvordan skal man oppføre seg rundt og behandle den syke? Skal man være åpen om situasjonen? Hvor lenge kan man leve med sykdommen, og hvor lenge går det før den rammede ikke lenger kjenner igjen sine egne? Og hvordan kan man best mulig leve et godt liv med sykdommen og den som er rammet? Jeg synes Laila Lanes sier det så fint;

Vi kan ikke jage etter behandlingsmuligheter. Da får vi ikke gjort annet. Da glemmer vi å leve det gode liv, og for oss er det gode liv den beste medisin.

s. 168

Det er selvfølgelig vanskelig å skulle slå seg til ro med at "sånn er livet," men jeg tror det er veldig viktig å ikke bare tenke sykdom, men også hva som kan gi et godt liv for den syke - og de nærmeste. 

Men oppi denne vanskelige situasjonen tegner Laila Lanes et godt og varmt bilde av den tidligere fiskeriministeren, hun deler de gode minnene deres, og viser leserne at situasjonen ikke er helt låst, men at den blir litt til hva man selv velger. Som med all annen motgang her i livet har vi alltid et valg: sette oss ned og sutre over det som var og kunne vært, eller reise oss opp og gripe de sjansene man har.

I all elendigheten er vi i den lykkelige situasjonen at vi VET at vi må vise kjærligheten hver dag, at vi ikke kan utsette det. Hver dag, mange ganger om dagen, det kan aldri bli for mye. 

s. 144

Dette sitatet er noe vi alle burde ta til etterretning. Kjærlighet kan man aldri gi for mye av, og vi burde dele den mens vi ennå har våre nære og kjære rundt oss.

På min leting etter mer informasjon om denne mannen og denne boka, så fant jeg ut at det i 2011 kom ut en film - Min elskede - hvor vi kan følge ham og Laila fra høsten 2008  til våren 2009. Det er en film jeg kunne tenke meg å se.  

Terningkast 5

Utgitt: 2009
Forlag: Kagge
Sider: 174
ISBN: 9788248908876

Årets mammutfangst

    

Rom av Emma Donoghue

Ta vare på mamma av Shin Kyung-Sook

Et slag i ansiktet av Cristos Tsiolkas

   

Legender om et selvmord av David Vann

Skynd deg å elske av Laila Lanes

Small world av Martin Suter

...og med 6 bøker inn, så blir det 120 kr i potten som Kreftforeningen skal få på slutten av året, jfr. Les for en god sak! :)

Evig søndag av Linnéa Myhre

"Boka er et sterkt og selvutleverende portrett av en ung kvinne.Vinteren 2011 går Linnéa motvillig med på å gå til psykiateren Finn for sine depresjoner. Det blir helt sikkert ikke et vendepunkt. Eller?"

 Capris.no

Mange, kanskje først og fremst i bloggverden, kjenner Linnéa Myhre som sinnabloggeren fra bloggen Alt du vet er feil hvor hun åpent har snakket om sin spiseforstyrrelse og kastet sleivspark og sarkastiske kommentarer om og til personer, situasjoner og gjenstander. Som et avsluttende kapittel på sin bloggkarriere ga hun i høst ut denne selvbiografiske boken som hovedsakelig handler om hennes hverdag og møtet med psykiateren Finn i 2011.

Og jeg liker den første setningen veldig, veldig godt! Bruken av ordet uhell gjør den så sterk:

Det var bare ved et uhell at jeg gikk med på å oppsøke en psykiater.

s. 5

Linnéa er brutalt ærlig om sine tanker og sin oppførsel i hverdagen som anorektiker, og som utenforstående får man noen aha-opplevelser. For eksempel hennes måte å få flest mulig skritt i løpt av en dag, ved å ta ut, brette og legge på plass ett og ett plagg slik at hun går mellom vaskerommet og de andre rommene i huset x antall ganger på en dag. Aller helst vil hun ligge i sengen og ikke våkne opp igjen. Og det eneste hun ser fram til er middagen, som hun gjerne utsetter til sent på dag fordi middagen for henne betyr at dagen er slutt, det er ikke mer å se fram til. Hun går på rødt lys og svelger fire tabletter istedenfor to for å få sove.

Nå er det kanskje nok. Dette burde definitivt bli siste gang jeg tar fire sovetabletter. Da vekkerklokken ringte i dag tidlig, var øynene mine som forseglet, og i noen sekunder var jeg redd for at jeg kanskje var blitt blind.

Den sarkastiske stemmen vi kjenner fra bloggen er tonet ned og man opplever en mer sårbar Linnéa, en Linnéa som gråter, som mimrer over fortiden og farmoren sin (en av mine favorittpassasjer i boka!), som savner moren sin osv. Dette er ikke en bok av typen der man får et dypdykk i alle forfatterens tanker og følelser selv om den er selvbiografisk, for det er flere tråder som ikke blir nøstet opp i etter at de er omtalt. Og det er nok mye fra hennes hverdagsliv som ikke er tatt med eller bare nevnt i et sidespor. Men sånn må det nødvendigvis være om man ikke skal ende opp med en endeløs (og sikkert kjedelig) (dag)bok. Det er ingen store spenningshøydepunkter, men et jevnt driv og en enkel stemme som ikke prøver for mye. Boka er jo tross alt skrevet for forfatterens egen skyld først og fremst.

En veldig lettlest bok som helt klart kan anbefales, men kanskje først og fremst til de som kjenner forfatteren fra bloggen. Den er på mange måter annerledes enn andre bøker i samme sjanger, og er rett og slett en skildring av et år i Linnéas liv.

Terningkast 4

Utgitt: 2012
Forlag: Tiden
Sider: 192
ISBN: 9788210052682

Etter dansen av Gunnhild Corwin

"I 2005 utga Gunnhild Corwin boken "Idas dans" om datteren Ida som fikk leukemi og døde 19 år gammel. Den ble en bestselger og har nå solgt hele 77 000 eksemplarer. I "Etter dansen" forteller Gunnhild Corwin om livet etter Idas død." Capris.no 

For en god del år siden leste jeg boken Idas dans, og jeg rakk ikke å lese mange sidene før tårene trillet. Denne gangen kom jeg litt lenger ut i boken før det samme skjedde. Gunnhild Corwin har her skrevet en bok om sorgen etter tapet av datteren, hvordan samfunnet ser på sorg og hvilke forventninger det finnes til den sørgende. Hun reflekterer over hva som er rett og galt i forhold til hvordan man skal sørge, og kommer med mange kloke ord.

Det finnes ingen oppskrift på hvordan vi skal leve våre liv, eller sørge vår sorg. Det finnes ingen riktig eller gal måte. Ingen sørger bedre eller dårligere enn andre. Bare forskjellig. Sorg er alt.

s. 11 

En indianer sitter og snakker med barnebarnet sitt. Han sier: "I alle mennesker er det to ulver som slåss. Den ene er ond. I den onde finnes det bitterhet, skrekk, misunnelse, sjalusi, grådighet, arroganse, selvmedlidenhet, løgn og egoisme. Den andre er god. Den har glede, fred, kjærlighet, håp, ydmykhet, velvilje, empati, sannhet og tillit." "Hvem vinner?" spør barnet. "Den du mater," svarer bestefaren.

s. 31 

Sorg er subjektivt, og det som fungerer for en person fungerer ikke nødvendigvis for et annet menneske. Hver og en av oss må finne sin måte å sørge på, og komme oss videre. Det er ikke snakk om å glemme den avdøde og fortsette som før, men om at man alltid har den man elsker i sitt hjerte og at man har lov til å sørge og gråte over vedkommende også i årene etterpå, at sorgen er en følgesvenn som man ikke skal være redd for. Man har lov til å smile og le, selv om man sørger. Sorg er også positivt og går hånd i hånd med glede. Man feller tross alt tårer både når man er glad og når man er trist.

Boken er delt inn i mange små kapitler og skriften er nokså stor, så her går det unna på bare et par timer dersom man har lyst. Men for min del synes jeg det var greit å lese et par kapitler på senga og fordøye det hele litt. I tillegg er den krydret med kjente og ukjente sitater som beskriver de ulike temaene forfatteren tar opp.

Og til slutt noen kloke ord som kan brukes i alle livets sammenhenger, ikke bare i forbindelse med sorg, fra denne kvinnen:

Det finnes ikke ett menneske som ikke har forbedringspotensial. Vi må fortsette å sette oss mål. Det kan gjerne være høye mål, men det må være oppnåelige mål, basert på vår virkelighet. Vi må prøve å være mer opptatt av det vi har enn det vi ikke har.

s. 122 

Terningkast 5   

Utgitt: 2011
Forlag: Aschohoug
Sider: 202
ISBN: 9788203239885

Barndom av J. M. Coetzee

"Mor, far og to brødre bor i et nytt og meget alminnelig hus, der støvet fyker i de tørre månedene. Hovedpersonen er en skarp observatør, men en dårlig fortolker av det han ser. Foreldrenes fordommer, som er de hvite menneskenes allment utbredde fordommer, blir hans egne: fargede, fattige og spesielt fattige boere, er ikke stort verdt."

Capris.no

Forfatteren har i denne første romanen i en trilogi tatt utgangspunkt i sin egen barndom i en småby inne i landet, et stykke fra Cape Town. Vi får høre om hans oppvekst fram til ca. tenårene. Det legges stor vekt på forskjellen mellom hvite og svarte, men også mellom hvite som snakker engelsk og hvite som snakker afrikaans. Selv har han et etternavn som stammer fra afrikaans, men dette prøver foreldrene å dekke over ved å snakke pur engelsk og være engelske i all sin væremåte. Og selv liker hovedpersonen best å leke med nettopp de svarte barna.

Hvert kapittel dreier seg om et kapittel i den lille guttens liv. De handler om f.eks. religion, skolen, familiens navn og rykte, foreldrenes historie osv. Kapitlene er korte, og det gjør at motivasjonen holdes oppe når det går litt trått med historiene.

Alt fortelles fra 3. persons synspunkt - han - og slik distanserer nok forfatteren seg fra hendelsene selv om mye trolig er basert på egne opplevelser og tanker. Som forøvrig tidvis bærer preg av en litt mer voksen tone enn jeg ville forventet hos en på hovedpersonens alder. Det blir altså ikke helt troverdig hele tiden.

Jeg vil gjerne like boka litt bedre, men jeg blir aldri 100% engasjert og synes enkelte kapitler - til tross for at de ikke er på mange sider - blir litt tunge. Tror allikevel at jeg vil lese flere av hans bøker for å finne ut om jeg er enig i at han fikk Nobelprisen i 2003.

Terningkast 4

Utgitt: 2003
Forlag: Cappelen
Sider: 155
ISBN: 9788202222376

De magiske tankers år av Joan Didion

"Dagen før nyttårsaften 2003 dør Joan Didions mann i førti år, forfatteren John Gregory Dunne, av et hjerteinfarkt. Han faller bare om på gulvet i stuen. Og så er han død. Etter førti år. En drøy uke tidligere har deres eneste datter, Quintana, blitt alvorlig syk med det som først så ut som en sterk influensa, men som raskt utviklet seg, og uten at legene kunne gi en forklaring, til slutt lå døden nær."

Capris.no 

Man vet aldri når man mister de man elsker. Man kan aldri forberede seg på det. Og ingen sorg er lik. Ingen vei tilbake til livet er lik.

I denne boken forteller Joan Didion hvordan hun plutselig blir enke mens hun og mannen sitter ved middagsbordet. Plutselig får John et stort hjerteinfarkt, og selv om hun tror at livet står til å redde viser obduksjonsrapporten at han trolig var død allerede ved ankomst til sykehuset til tross for massiv innsats fra ambulansepersonalet. Samtidig ligger deres eneste datter alvorlig syk på sykhuset, og Joan som er vant til å alltid støtte seg på mannen står plutselig ganske alene.

Forfatteren har mange fine tanker om sorgprosessen og om livet i tomsomhet, men til tider blir det mye utnomsnakk som jeg ikke finner særlig interessant. Hun er vant til å være høyt på rang i samfunnet, og det bærer også språket preg av. For så vidt ikke noe galt i det, men det falt ikke helt i smak hos meg. Hun prøver kanskje å være åpen, men jeg føler at det kunne vært gjort så mye mer ut av dette.

Terningkast 3

Utgitt: 2007
Forlag: Tiden
Sider: 221
ISBN: 9788205364998

3096 dager av Natascha Kampusch

"Natascha Kampusch opplevde det verste som kan ramme et barn: Den 2. mars 1998 ble hun bortført på vei til skolen, ti år gammel. Gjerningsmannen, ingeniøren Wolfgang Priklopil, holdt henne fanget i et kjellerhull - i 3096 dager. Den 23. august 2006 klarte hun å flykte ved egen hjelp. Priklopil tok sitt eget liv samme dag.Her snakker Natascha Kampusch for første gang åpent ut om kidnappingen, tiden i fangenskap, sitt forhold til kidnapperen og om hvordan hun klarte å unnslippe helvetet."
Capris.no

I det øyeblikket jeg ville passere mannen, mens jeg så ned i bakken, tok han tak i meg rundt livet og løftet meg inn i varebilen gjennom den åpne døra. Alt skjedde i en eneste bevegelse som om scenen var blitt koreografert, som om vi hadde øvd den inn sammen. En skrekkens koreografi.

s. 42

Natascha Kampusch er bare 10 år når hun blir kidnappet av Wolfgang Priklopil, og puttet i et lite rom på bare 5 kvm. Under garasjen med flere tykke dører som stengte mellom offeret og omverdenen var hun stengt inne i mer enn åtte år.

I denne biografien forteller Natascha om sin ikke særlig rosenrøde oppvekst sammen med moren og hennes kjærester, faren og de eldre søsknene. Videre følger vi hennes kamp mot kidnapperen og alle hans manipulasjoner. Hun forteller en sterk historie om hvordan kidnapperen stadig blir mer og mer nevrotisk. Dagboknotatene hennes er fulle av lengre og kortere avsnitt om hvordan han slår, sparker, klorer, klemmer og truer henne. Maten holdes tilbake og hun går stadig ned i vekt og har tidvis så lite energi at hun knapt klarer å stå på beina, men å nekte og lystre er ikke noe alternativ. Da blir alt så mye verre.

Språket er veldig godt, og enten har hun en gave, eller så har hun fått veldig god hjelp av de to medforfatterne (og det regner jeg i grunn med) - men det er helt greit. Hun fremstår som en veldig reflektert og smart ung kvinne, og det hele er troverdig.

Så fort jeg begynte å tegne et litt mer nyansert bilde av kidnapperen himlet folk med øynene og så bort. Folk synes det er ubehagelig når kategoriene for godt og ondt begynner å vakle, og når de blir konfrontert med at den personifiserte ondskapen også har et menneskelig ansikt.

s. 237

Vi mennesker har nok et ganske svart/hvitt syn når det kommer til mennesker som Wolfgang Priklopil som dette, men Natascha forteller at en av hennes måter å overleve på var å ikke bare se det onde i kidnapperen. Han kjøpte tross alt mye av det hun ønsket seg, gjorde i stand bedre fasiliteter i det lille rommet, og lar henne også etterhvert få se dagslys og bli med ut.

Natascha benekter det såkalte Stockholm-syndromet, og mener at ingen kan gi henne den merkelappen fordi det var hun selv - og ikke alle andre som har en mening om henne og hennes situasjon - som var fangt i årevis. Og det at hun kan føle en viss sympati for kidnapperen er i følge henne bare en naturlig ting etter så mange år hvor det kun var han hun hadde kontakt med. Han har representert, på en bisarr måte, en omsorgsperson. Hun har fått en keitete klem i ny og ne, han har gitt henne mat, feiret bursdager og høytider, gitt henne gaver osv. Jeg skjønner hva hun mener, men jeg er litt ambivalent i forhold til hva jeg føler om å ha sympati for noen som har påført deg så mye fysisk og psykisk smerte.

Jeg kunne fortalt så mye mer fra historien hennes, men jeg synes dere heller burde lese den selv og få et eget inntrykk. Jeg synes ihvertfall at det er en utrolig god bok som kan anbefales på det aller varmeste!

Terningkast 5

Utgitt: 2011
Forlag: CappelenDamm
Sider: 239
ISBN: 9788202346911

Oppsummering 2010

2010 brakte med seg nesten 50 nye leseropplevelser, og terningen har vist både 2, 3, 4 og 5, men ingen har sluppet til på terningkast 6. Det er på sin plass med en liten oppsummering:


Årets overraskelse: På vegne av venner av Kristopher Schau

Årets skuffelse: Om skjønnhet av Zadie Smith

Årets dårligste: Borte en vinter av Heidi Marie Kriznik

Årets beste chick-lit: De desperates café av Marian Keyes

Årets beste krim/spenning: Legen som visste for mye av Christer Mjåset

Årets beste roman: Vintervakten av Melanie Wallace

Årets beste novellesamling: La stå av Ingvild Rishøi

Årets beste "fra virkeligheten": Regines bok av Regine Stokke

Årets anbefaling: Thomas Olsens første verdenskrig av Anders T. Andersen


Jeg konkluderer med at 2010 ikke har vært det beste leseåret, men noen gullskatter har det vært. Jeg har lest for få chick-lit/feelgood-romaner, og novellesamlingene jeg har lest har desverre ikke nådd særlig høyt opp på karakterstigen. Da har jeg noe å ta med meg inn i 2011 og satse på at jeg finner flere gullskatter neste år :)

Sorg og sommerfugler av Gunn Hild Lem

"Miljøforkjemperen Steinar Lem døde av kreft i april 2009, 57 år gammel. Hans kone Gunn Hild forteller om de dramatiske månedene med galopperende sykdomsutvikling og om tiden etterpå. Gunn Hild Lem skriver seg rett inn i alle de vanskelige spørsmålene knyttet til liv, død og tapet av stor kjærlighet - også dem de færreste tør å snakke åpent om. Hun tegner et vakkert portrett av mannen hele Norge visste hvem var, men ingen kjente så godt som henne."
(bokelskere.no)

Denne boken er i en av mine favorittsjangere, nemlig personlige betrakninger fra pasient/pårørende. Jeg synes det er gull verdt å lese slike bøker for meg som er sykepleier, men også før jeg fant ut av at det var det jeg ville bli var dette en av mine favorittsjangere. Noen sier man ikke skal gi karakter til slike bøker, og det kan jeg på en måte forstå, men på en annen side så er det jo ikke menneskene og deres historie man dømmer. Langt ifra.

Jeg var halvveis i boka i forrige uke når jeg var i Ålesund hos min kjære, og når han kom hjem fra jobb var jeg rød og blank på øynene. Det er virkelig ikke til å unngå å felle noen tårer når man leser denne historien, og selv om Pål synes jeg skulle legge bort boka en stund var jeg slett ikke enig. Tårer er jo nesten å regne som et kvalitetsstempel når det gjelder slike bøker!

Ingenting kunne forberedt meg på stillheten som oppstår når et menneske slutter å puste. Mannen min. Kjæresten min. Det gjør fysisk vondt at han ikke lenger trekker pusten.

s. 124

Det er lett å kjenne seg igjen, og som forfatteren sier så er man ikke den eneste som føler det slik selv om man føler det nettopp slik når man er midt oppi det. Sorg - enten man føler den sånn eller slik - er faktisk helt naturlig. Jeg kjenner meg igjen i beskrivelsene av forelskelsen og kjærligheten, og i sorgen (selv om jeg "kun" har opplevd at besteforeldre har dødd en naturlig død, og ikke en mor/far/søsken/kjæreste). Jeg kjenner meg igjen i bølgedalene som følger etter en slik (og lignende) hendelse(r) og synes Gunn Hild skriver på en flott og åpen måte. Hun er ikke redd for hva andre sier og mener - og hvorfor skal man egentlig det?! Sorg og smerte er så subjektivt, og hvert menneske er unikt i sin måte å takle dette på.

Også neste dag er jeg i live. Også neste dag dusjer jeg, pusser tennene, og drikker kaffe.

s. 125

Barna får naturligvis en stor plass i boka, for hvordan sørger egentlig barn? Og hva tenker de om døden, og om veien videre? Steinar får diagnosen bare 2 måneder før han dør - bukspyttkjertelkreft med spredning - og dette er i grunn altfor kort tid for de fleste til å kunne omstille seg og særlig barn som ikke har de samme begrepene om sykdom og død som de voksne. En av jentene til Gunn Hild og Steinar anklager moren for å ha tatt livet av faren:

- Du puttet ham i boksen så han ikke fikk puste og drepte ham, skriker jentungen min nå, - og så sa du ikke fra til oss en gang. Du er den slemmeste mammaen som finnes.

s. 202

Som hun selv skriver er hun glad for at det kom frem tross alt slik at de kan få klarhet i det og ryddet det unna. Når Gunn Hild etterhvert finner tonen med en annen mann som også har to barn blir det klart hvor ulikt barn kan reagere. Noen av de ønsker en ny pappa/mamma, mens andre opptrer vrangt og bare ønsker den avdøde forelderen tilbake.

Steinar fremstilles på en flott måte og forfatteren viser at selv om man går videre i livet har man alltid minnene og den avdøde vil alltid finnes i hjertet vårt. Selv om vi forelsker oss på ny.

Terningkast 5

Utgitt: 2010
Forlag: Aschehoug
Sider: 220
ISBN: 9788203292491

 I likhet med Little Bee av Chris Cleave og Det broderte hjertet av Carol Martinez er dette en bok jeg har mottatt av forlaget Aschehoug for å anmelde her på bloggen. Er du interessert i å få leseeksemplarer av kommende bøker? Meld din interesse her.

10 bøker jeg vil lese - ønskeliste til julen 2010

Jeg ønsker meg alltid bøker, men det er ikke alltid like lett å kjøpe bøker til andre for smaken kan være så ulik. Men når venner og familie spør i år, så skal jeg ønske meg disse bøkene:

1. En stjerne i natten av Marian Keyes (Les min anmeldelse her)
2. Jeg tenker nok du skjønner det sjøl av Jon Gangdal
3. Underjordiske timer av Delphine De Vigan
4. Et rikt liv av Mirjam Kristensen
5. Ikke rart det kommer kråker av Karine Nyborg (Les min anmeldelse her)
6. Bok 3 - 8 i serien The no. 1 Ladies Detective Agency av Alexander McCall Smith
7. Byen ved elven av Pat Conroy
8. Med hånden på hjertet av Vigdis Hjorth
9. Et hjerte av stein av Renate Dorrestein
10. Herfra blir du bare eldre av Johan Harstad

Hvilke bøker ønsker du deg til jul?

Flere bøker jeg vil lese finner du her.

Spis, elsk, lev av Elizabeth Gilbert

"Elizabeth Gilberts liv er tilsynelatende perfekt. Hun og mannen prøver å få barn, hun har en utfordrende jobb og et vakkert hjem. Men alt dette overskygges av Elizabeths sterke ønske om å finne meningen med livet. Etter en vond skilsmisse og periode med depresjon legger hun alene ut på en lengre reise til Italia, India og Indonesia. I løpet av denne turen finner hun både etterlengtet balanse og kjærlighet."
(bokelskere.no)

For å starte med det viktigste(?): Jeg er litt ambivalent til denne boken. Det er absolutt en god bok som det er verdt å lese, og den fortjener mye av den oppmerksomheten den har fått. Men helt opp når den ikke.

Boka handler om Gilberts vei opp fra det mørkeste dypet av sorgen til hun etterhvert er på overflaten igjen. Hun reiser først 4 måneder til Italia hvor hun lærer seg språket og spiser masse god mat, deretter 4 måneder til India hvor hun mediterer, mediterer og mediterer, før hun til slutt havner på Bali, Indonesia hvor hun får nye venner, opplever glede og hjelper andre.

Kapitlene som omhandler Italia og India var de jeg likte best. Det er her vi får kjennskap til bakgrunnen for reisen hennes, og det er nok mange som vil kjenne seg igjen.Om ikke direkte, så ihvertfall på enkelte grunnleggende punkter. Sorg, savn og fremtidsplaner som faller i vasken. Og gleden ved å se at det går oppover når man er langt nede. Nettopp denne gjenkjennelsesfaktoren er nok det som har gjort at boken har fått så mye oppmerksomhet.

Det var artig å kjenne seg igjen i de ulike plassene i Roma som hun skriver om (siden jeg har vært der 2 ganger), og det er noe veldig fasinerende med meditasjon. Jeg har ikke prøvd det så veldig aktivt selv, men kunne definitivt tenkt meg å prøve på ordentlig. Det høres ihvertfall veldig flott ut slik som Gilbert beskriver det.

Må nok se filmen som er basert på boka etterhvert:

Terningkast 4

Utgitt: 2009

Forlag: Cappelen Damm
Sider: 400

ISBN: 9788202301309

Stine anbefaler: Takk, det går bra

Multippel Sklerose, MS, rammer oftest kvinner av vestlig avstamming i alderen 20 - 40. Linn Kathrine Skaret-Johnsen var bare 20 år da hun fikk den kroniske, nevrologiske diagnosen. Akkurat på det tidspunktet i livet hvor et menneske virkelig skal leve livet, ha det moro, studere, være aktiv.

Det er en sterk historie hun forteller om det å miste kontrollen på kroppen sin. Kreftene varerer ikke lenge nok til at hun får smørt seg en brødskive, og hun synker sakte med sikkert ned på gulvet. Hun blir fort sliten og hviler mye - uten at hun får spesielt mye mer energi av det. Jeg kan bare tenke meg hvor frustrerende det må være. Skaret-Johsen er den første i Norge som fikk prøve cellegift mot MS, og hun hadde veldig god effekt av dette.


Jeg leste boken for en del år siden, når jeg selv var ca. 20 år, og det var nesten litt uvirkelig å tenke på at "det kunne vært meg." Men selv om det er en trist historie, er det også en positiv historie, som vi får høre fra kjærestens side også. En god reality-check som får deg til å ville leve i nuet.

Tidligere anbefalinger 

Regines bok av Regine Stokke

"I august 2008 fikk 17 år gamle Regine fra Kristiansund diagnosen akutt leukemi. Hun opprettet bloggen Face your fear, som snart ble blant Norges mest leste. Her skrev hun om sykdommen, behandlingen hun gikk igjennom og alt hun fikk oppleve før hun døde i desember 2009. Boken inneholder bloggen hennes, utvalgte kommentarer fra leserne og minneord fra hennes nærmeste."
(bokkilden.no)

Som så mange andre fulgte jeg Regines kamp mot kreften på hennes blogg, og synes det var utrlig trist at en så ung, reflektert og livsglad jente døde. Derfor var det så fint å få muligheten til å lese bloggen hennes i bokform. I tillegg til innleggene som allerede var publisert på bloggen, får vi også lese et par innlegg som ikke tidligere er publisert, og vi får høre tanker fra moren, søsteren og bestevenninnen.

Boken er også krydret med sangtekster fra hennes favorittband, hennes egne dikt og ikke minst hennes egne bilder. Hun var jo en fantastisk fotograf. Jeg så bildene hennes på Nordic Light utstillingen i 09, og stemningen fasinerte meg veldig.

Det er absolutt sterk lesing, og det er ikke til å unngå å felle noen tårer underveis. Anbefales! Og hvis du skal lese den; så kjøp den istedenfor å låne den på bilioteket. Deler av inntektene går nemlig til kreftsaken.

Terningkast 4

Utgitt: 2010
Forlag: Gyldendal
Sider:283

ISBN: 9788205401877

Stine anbefaler: En callgirls intime betroelser

Jeg starter med en advarsel; dette er ikke en bok for pripne folk med fordommer og et komplisert forhold til egen kropp og seksualitet. Dette er en brutalt ærlig - og herlig - bok om livet til en luksusprostituert.

Belle de Jour er damen bak bloggen Diary of a London Call girl, og boken er basert på hennes innlegg derfra. Hun forteller åpent om sine seksuelle opplevelser, og skammer seg ikke over noe. Hun elsker sitt yrke, men det er ikke alltid like lett å kombinere det med en kjæreste og det må for all del holdes hemmelig for familien.

Språket er enkelt og muntlig, og beskrivelsene av kundene og de ulike situasjonene er humoristiske. Boka er skrevet på en smakfull måte, og det blir aldri "over the top."  Man ler, man skakker på hodet og man føler med Belle. Hun er jo en vanlig jente - til tross for sitt noe utradisjonelle yrke. Hun funderer over livet, og lever et dagligdags liv utenom sine kundemøter. Med sin selvtillit er hun et klart forbilde for mange.

Les utdrag fra boken her

Tidligere anbefalinger 

Sammen til verdens ende av Espen og Tone-Elisabeth Simonsen

"Tone og Espen var unge og forelskede og hadde livet foran seg. De skulle gifte seg, gjerne få barn, bli gamle sammen. Men livet ville det annerledes. Tone var bare 25 år gammel da legene fant svulsten. Sammen til verdens ende er fortellingen om Tone og Espen, en fortelling basert på dagbøker, Tones egne ord og Espens minner om tiden de fikk sammen."
(bokkilden.no)

Denne boken oser - til tross for det alvorlige temaet - av positivitet og livsglede. Tone og Espen sprer et budskap om at livet er godt selv om det består av mange tunge sorger, og at man må leve hver dag til det fulle. Dette kunne i verste fall blitt litt "over the top," men det har de klart å balansere på en veldig fin måte.

Dette er mange kloke ord som man kan ha nytte av enten man selv er syk eller pårørende, om man jobber i helsevesenet, eller bare generelt om man er et tenkende menneske.

Det er en god bok, og det er kanskje stygt å sammenligne alle bøker av denne typen med Idas dans, men den kommer altså ikke helt opp i det sjiktet. Allikevel er det absolutt en bok jeg vil anbefale for de som liker denne typen litteratur. Og den er veldig lettlest, så det skulle være greit å komme gjennom for de fleste.

Terningkast 4

Utgitt: 2009
Forlag: Publicom
Sider: 203

ISBN: 9788292526323