Kjære søster av Rosamund Lupton

"Da Beatrice får vite at søsteren Tess er forsvunnet, starter en desperat kamp for å finne henne. Etter hvert blir det også en kamp for å forstå de valgene søsteren har tatt, og de valgene hun selv har tatt. Og ikke minst blir det en kamp for å finne sannheten."

Adlibris.no 

Krim har aldri vært "min greie", og når jeg en sjelden gang plukker opp en bok i denne sjangeren får jeg ofte bekreftet at nettopp dette. Men en sjelden gang kommer man over kriminalromaner som gjør at man nærmest angrer på at man ikke leser mer i denne sjangeren. Og denne romanen av Lupton er helt klart unik i så måte!

Beatrice og Tess er to svært ulike søstre, men som har et ubrytelig bånd og daglig kontakt selv om de bor henholdsvis New York og London. Men en dag forsvinner Tess og Beatrice har vansker med å godta politiets konklusjon på gåten. Så når hun snakker med de personene som stod søsteren nærmest begynner hun å mistenke både den ene og den andre, og det dukker stadig opp detaljer som peker mot de ulike mistenkte. Og det dukker opp nye opplysninger om søsteren som Beatrice ikke visste om og som setter hennes eget forhold til søsteren i et nytt lys.

Tiden betydde ingenting for meg lenger. Vanligvis forandrer tiden på ting, men når noen du er glad i, dør, kan ikke tiden forandre det, så tiden slutter å ha mening.

s. 72

Samtidig som Beatrice forteller historien om dagene fra hun blir meldt savnet og frem til siste slutt, forteller hun også om de to søstrenes forhold fra de var små, og hvordan faren aldri var tilstede og moren som forandret seg fra en varm morsskikkelse til en kjølig person. Det veksles altså mellom to ulike tider i fortiden, i tillegg til nåtid, og dette kan være litt forvirrende til å begynne med da det bare plutselig dukker opp i teksten uten forvarsel. Men leseren lærer fort hva som er hva, og denne varasjonen mellom barndom, Tess sine siste måneder og nåtiden gjør at man får et godt innblikk i disse to søstrenes liv.

Det var i begravelsen din at hun forandret seg. Det var ikke en trinnvis prosess, det gikk skremmende fort. Det tause skriket da du ble senket ned i den våte leiren, knuste alle karaktertrekkene hennes, blottla selve kjernen i henne.

s. 306

Beatrice går gjennom en forvandling gjennom historien, og hun setter spørsmålstegn ved det livet hun har levd i forhold til det synet hun har hatt på seg selv. Har hun virkelig vært så nær og omtenksom som hun har trodd, fra den andre siden av Atlanteren? Kjente hun søsteren sin så godt som hun trodde?

Dette er jo en kriminalroman og det er ingen tvil om at forfatteren har lyktes i å holde på spenningen gjennom hele romanen! I det øyeblikket man som leser tror at man har funnet den skyldige, så dukker det opp noe som peker i en annen retning. Dramatikken øker mot slutten og Beatrice befinner seg i en helt annen situasjon enn den hun gir uttrykk for gjennom resten av boken. Nettopp fordi det er såpass spennende - men uten at man sitter og trommer fingre  med oppsperrede øyne - er det også en bok man leser ganske raskt.

Noe av det jeg likte aller best er at språket er så godt og stemningsfullt. Det er stort sett rolig, várt og sårbart, og veldig utypisk i forhold til andre krimbøker jeg har lest. Det er heller ikke noe mørkt og dystert over historien, men snarere en melankolsk stemning som passer veldig godt til skildringen av søskenforholdet og det tapet man lider som pårørende.

Jeg måtte selvsagt google Rosamund Lupton og fant ut at hun har skrevet to andre bøker (Afterwards og The Quality of Silence) som også er i samme sjanger, og det er ingen tvil om at disse havner på min leseliste!


Vurdering: &&&&&&
Utgitt: 2015
Forlag: Schibsted
Sider: 379
ISBN: 9788251690461

Fra: Leseeksemplar fra forlaget

Flere omtaler: Hos forlaget

Din, alltid av Gøhril Gabrielsen

"Hva hjelper det at samfunnet frikjenner deg, hvis moren din sier du er skyldig? En tolvårig jente griper inn i foreldrenes sjalusidrama med fatale følger. Senere i livet, i et forsøk på å bøte på det vonde hun har forvoldt, velger hun bort kjærligheten for å ta seg av mora. Etter mange år finner hun ut at hun ikke er så skyldig som hun har trodd. Og hun bestemmer seg for at hun vil ha alt det tapte tilbake"

Adlibris.no

[...] flaggermusa var fløyet, den hadde funnet veien ut. Likevel hang en uro igjen i rommet, en lydløs støy så gjennomtrengende at jeg måtte holde meg for ørene. Jeg forstod det straks, selv om jeg bare var tolv år; flaggermusa hadde skreket så intenst at trommehinnene skalv av de høyfrekvente lydbølgene. Og kanskje er det nettopp dette som sitter igjen som en rystelse; den ikke hørbare redselen, den som knapt kan fanges opp, at den fantes som et stille skrik, i meg også.

s. 8

Hovedpersonen er ei jente på 12 år, og nylig har hun blitt storesøster til en liten gutt. Gutten skriker og skriker og skriker, og det tærer på både liten og stor i familien. Mor og far har ikke lenger like mye tid og omsorg (det var heller ikke så omfattende før broren ble født) for sin datter, og ikke til å pleie sitt eget forhold. Men en dag finner mor ut at jenta skal få litt opplæring i hvordan man skifter bleier, bader, kler på og ikke minst mater den lille guttebabyen. På den måten kan hun selv legge seg og sove på rommet mens ansvaret faller på den 12 år gamle jenta. Hun knytter seg sterkt til broren og kjenner en varme i kroppen som hun aldri har kjent maken til. Og så er det sommerferie. De reiser 200 mil hjemmefra for å bo på en hytte som farens arbeidsplass disponerer. Selv om gutten skriker mye fremdeles, er det noe med den varme sommeren, fraværet av hverdagsmas og det at de fire familiemedlemmene får være nære, sammen som gjør at humøret hos alle letter. Inntil det dukker opp et par i nabohytta og mor og far atter en gang ryker i tottene på hverandre. Og det er når jenta bestemmer seg for å forhåpentligvis skape litt fred at det fatale skjer.

Videre følger vi denne jenta gjennom hennes liv som student i en by langt fra familie, hvor hun knytter seg til en mann, men som hun ikke kan gi det han ønsker. Vi følger henne også inn i 40-årene hvor hun har viet seg til å ta vare på sin mor over en årrekke. Og det er i denne perioden at sannheten om hva som skjedde på hytta kommer frem. Og det livet jenta har levd, med den skyldfølelsen som alltid har vært en stor og nærværende del av henne, kunne kanskje vært så veldig annerledes?

Dette er en roman som til tross for en ganske lavmælt tone (men den passer veldig godt til historien!) inneholder en sterk historie og jeg som leser sitter med en gangende uro i mellomgulvet i løpet av den første delen. Jeg vet at noe skal skje, men akkurat hva er uklart. Det er flere hentydninger og dermed flere alternativer. Deretter blir jeg sittende med like mange spørsmål som hovedpersonen og jeg kan kjenne det teppet som legger seg over hennes liv og hindrer henne fra å leve det livet hun i ettertid savner. Karakteren hennes er sterk og utviklingen fra et lite barn, via ung voksen og til hun er midt i livet er troverdig.

Den delen som gjør sterkest inntrykk er definitivt den første delen som omhandler barndommen og den aktuelle hendelsen. Forfatteren er så flink til å belyse sårbarheten til jenta og de ofte triste samhandlingene innad i familien, hva de gjør med den lille jenta og hvordan hun tolker dem. Gøhril Gabrielsen skaper gode stemningsbilder og det faktum at historien fortelles uten særlig mange bihistorier og -personer, eller henvisninger til faktiske stedsnavn gjør at den blir intens og altoppslukende. Hun gir oss et bilde av to definerte roller; den som er et offer og den som sitter med en slags makt. Men er rollene påtatt selv eller tildelt av andre?

Jeg er veldig glad i riktig gode sitater, og når jeg sitter og leser en bok lager jeg alltid eselører på sider der det er noe jeg bare må skrive ned for senere. Og denne boken er full av setninger og avsnitt som jeg vil ta vare på, men her er to utdrag som forteller noe om den lille jenta og hennes relasjoner til mor, far og den lille babyen:

Inntil den dagen broren min blir født, er jeg et enslig barn av mor og far, i alle betydninger av ordet. Jeg er alene om deres oppmerksomhet, men det er de to det handler om, bestandig. Mor kretser rundt far, far kretser rundt mor, mens jeg svirrer i ytterkanten av dem begge.

s. 13

Jeg legger en hånd over magen hans, kjenner hjertet slå, brystet heve og senke seg. Han har allerede sin egen rytme, sin egen kraft, helt uavhengig av mor og far og meg.

s. 18

Jeg klarte ikke å legge fra meg boken, så den ble nærmest slukt på et par timer i sofakroken i løpet av en kveld. Absolutt en bok som folk bør få med deg! Og jeg skal ta meg en kikk på Gabrielsens tidligere forfatterskap for å se om det er noe av interesse.

Og helt til slutt; jeg synes det er et stort pluss at boka ikke har et smussomslag, men at heller tekst og bilde er trykket direkte på boka (har det et navn?)! Jeg kaster alle smussomslag når jeg har lest en bok, og da er det altfor ofte bare en trist, svart bakgrunn med kun forfatternavn og tittel i ryggen. Tommel opp for ny variant som jeg knapt kan huske å ha vært borti før.

Vurdering: &&&&&&
Utgitt: 2015
Forlag: Aschehoug
Sider: 203
ISBN: 9788203359033

Fra: Leseeksemplar fra forlaget

Utdrag: Her
Andre bloggere om denne boken: Tine, Ellikken, Solgunn 

Den albanske jomfru og andre fortellinger av Alice Munro

Alice Munro... Jeg ble frelst første gangen jeg leste noe av henne, men når jeg leste novellesamlingen Utsikten fra Castle Rock i fjor sommer ble jeg desverre skuffet. Derfor var jeg spent på om jeg også denne gangen ville synes at Munro ikke lenger hadde den gløden jeg følte i begynnelsen. Men novellesamlingen jeg leste i fjor var nok bare et unntak (og kanskje må jeg skylde på at jeg ikke fikk lest den mer samlet enn jeg gjorde), for Den albanske jomfru og andre fortellinger er atter en perle fra den kanadiske forfatteren.

Tittelnovellen var nok den novellen jeg likte minst, i likhet med Romskip har landet. Antageligvis p.g.a. det noe uklare og unaturlige ved historiene. Men karakterene og miljøskildringene er som alltid grundige og stemningsfulle, og gullkorn dukker det opp her og der:

[...] hvor tåpelig å tro at den ene mannen er så annerledes en den annen, når alt det livet egentlig koker ned til, er å få seg en skikkelig kopp kaffe og plass til å strekke bena?

s. 124

Samlingen er en del av en pocketserie som kalles Forfatterens forfatter, hvor forfattere selv velger sine favorittbøker og skriver en liten innledning. Munros bok er valgt ut av ingen ringere enn John Irving, og jeg må nok si meg enig med ham i at novellen En utpost i ødemarken er en av de beste i denne boken. I tillegg til Bortrykket, Et virkelig liv og Åpenlyse hemmeligheter. De andre novellene er også gode, men når allikevel ikke helt opp til topps som disse andre gjør.

Det som er klassisk Munro i mine øyne er den hverdagslige småby-stemningen (fra det sørvestre Canada) som omfavner en historie om forholdet mellom mennesker, og slik er også bakteppet for novellene i denne samlingen.

Pianofabrikken som var begynt som orgelfabrikk, strakte seg langs hele vestsiden av byen , som en festningsmur fra middelalderen. To langstrakte bygninger lå som indre og ytre festningsvoller, med en overbygget bro imellom der hovedkontoret lå. Og oppover mot byen og gatene med arbeiderboliger hadde en tørkeovnene og sagbruket og trelasttomten og lagerskurene.

s. 34

Historiene er lavmælte (om enn det dreier seg om vanskelige, tøffe, sårbare situasjoner her i livet) og det som fasinerer meg litt ved disse novellene (og som jeg også mener å huske fra de andre samlingene jeg har lest), er hvordan de åpner en historie, for deretter å dreie totalt slik at den historien jeg som leser trodde jeg skulle få høre, bare er en innledning, mens den virkelige historien etterhvert trer fram. Og likeledes er Munro flink til å knytte denne første, tilsynelatende uviktige historien sammen med slutten.

Men noen som stelte familiegravene på en gudsforlatt landsens kirkegård i det sumpete nordvestre hjørnet av egnen, hadde hørt et rop, et skrik, midt på formiddagen. Hvem var det? mintes de å ha sagt til hverandre. Ikke hva, men hvem. Hvem var det? Men siden tenkte de at det kunne ha vært en rev.

s. 152

Slik en novelle skal fortelles, bruker Alice Munro knapp tid på å fortelle sine historier, men allikevel klarer hun å få med en verkende spenning som bygger seg opp og selv om de når et vendepunkt, så er det ofte at visse ting blir hengende i løse luften for leseren, og jeg kjente ihvertfall ved flere anledninger at jeg skulle så gjerne visst mer om hvordan det gikk. Stemmer mine antagelser eller mener hun noe annet? Og dette gjør det slett ikke til noen dårlige noveller - tvert imot. Jeg synes det er altfor mye "happy endings" og bastante avslutninger ute og går i litteraturen (og i filmverdenen). Verden er jo ikke rosenrød, så en god porsjon realisme og uvisshet er hjertelig velkommen hos meg. Særlig når det presenteres slik som i disse novellene.

Alice Munro er rett og slett en fabelaktig novellist!

Vurdering: &&&&&&

Utgitt: 2007
Forlag: Gyldendal
Sider: 310
ISBN: 9788205363717
Fra: Bokhylla 

Novellesamlingen kan leses i sin helthet på nett hos Nasjonalbiblioteket: les her

Mine fem år som far av Bjarte Breiteig

"Martin ligner en hvilken som helst far. Han har to sønner i barnehagealder og er gift med den ambisiøse Gina. Han er deltagende, følsom og tenksom, og gjør mer enn sine påkrevde plikter hjemme. På fritida tar han seg også av sin nedbrutte ungdomskjæreste og hennes datter Selma. En ettermiddag kommer politiet hjem til ham. Selma kan ha vært utsatt for et overgrep. Martin er mistenkt. Gradvis avdekkes et liv helt annerledes enn hva overflaten viser."

Adlibris.no

I 2011 leste jeg Bjarte Breiteigs debut; novellesamlingen Fantomsmerter. Desverre ble det ikke en fulltreffer og jeg hadde egentlig lagt fra meg hans forfatterskap. Men så fikk jeg muligheten av Aschehoug til å lese hans debutroman som utkom i fjor, og se det var noe annet! Breiteig har uten tvil utviklet seg som forfatter siden den spede begynnelsen, og steget fra novelleforfatter til romanforfatter har vært helt riktig for ham!

Martin, som ved første møte virker som en familiekjær mann, blir plutselig konfrontert av politiet i sin egen stue. De lurer på hvor han var søndag kveld, og om han kjenner Selma, 4 år. Uten å røpe hva de mistenker ham for forklarer han seg, og politiet forlater hjemmet hans.  Deretter får vi vekselvis høre om fortiden og nåtiden, fra den kristne oppveksten til det vanskelige forholdet til ekskjæresten Lillian og historien om ekteskapet og familielivet med Gina og deres to sønner.

Noe av det beste med denne romanen er den uhyggelige stemningen som man sitter med gjennom store deler av fortellingen. Gjentatte ganger bygger forfatteren opp denne ubehagelige spenningen og da er det nærmest som om pulsen slår hardere for hver side, og om noen hadde kommet og klappet meg på skulderen hadde jeg antageligvis gjort et lite byks i sofaen.

Jeg kjente, mens jeg gikk, et dragsug mot noe mørkt i meg selv. I denne timen kan jeg gjøre hva som helst. Tanken fylte meg med en rasende lykke

s. 191

Dette er ingen koselig historie, og tidvis er det ikke til å unngå å bli kvalm, men er det ikke også nettopp dette - at forfatteren klarer å vekke så sterke følelser hos leseren - som gjør at en bok er god? Jeg synes i alle fall det, selv om det her dreier seg om ubehagelige følelser. Og det er jo ikke til å unngå at man også til tider får medfølelse for denne hovedpersonen gjennom den historien som blir fortalt  (han forteller dypt og ekte om kjærligheten til sine barn), noe som viser at alt er ikke bare svart/hvitt her i verden. Men mest av alt avdekkes en grufull tankegang og en karakter som til tross for en god porsjon ydmykhet virker en smule høy på pæra i forhold til sine gjerninger

Jeg gråt. Jeg leste mine egne tekster med øynene fulle av tårer. Jeg leste dem sakte, fra begynnelse til slutt, og det var helt uten sammenligning den største leseropplevelsen jeg hadde hatt.

s. 240

Jeg kan definitivt forstå de gode lovordene som er skrevet om denne boken, og føyer meg inn i rekken av overbeviste lesere!

Terningkast 5

Utgitt: 2014
Forlag: Aschehoug
Sider: 302
ISBN: 9788203357671
Fra: Leseeksemplar fra forlaget

Les mer om boken, bloggomtaler og udrag fra boka på Aschehoug sine nettsider

Hvite ravner av Christer Mjåset

"Mathias er alene på nattevakt da pasienten blir trillet inn på mottaket. De uerfarne kirurghendene hans dirrer. Den unge mannen på båren har alvorlige hodeskader, og kommer til å dø hvis han ikke opereres. Mathias må vise hva han virkelig er laget av, og dermed sikre seg en av de tre nye stillingene ved Nevrokirurgen."

Capris.no

Det å være assistentlege på en sengepost er ikke bare bare, men heldigvis tror jeg det er sjelden at det er så nervepirrende som i denne romanen av Christer Mjåset! Her møter vi nemlig tre assistentleger som kjemper kampen om å sikre seg en fast stilling ved nevrokirurgisk avdeling på Haukeland Universitetssykehus, og hver av dem har sin mørke side som ikke er helt forenlig med et ærlig legeyrke. Det dreier seg som utroskap, juks med tall i forsknings øyemed, vold, overdoser og relasjoner som går langt over streken. Og selvsagt det velkjente hierarkiet.

Dette er en lettlest bok som holdt på interessen hele veien fordi det stadig skjer noe nytt, men heldigvis uten at det blir for mye av det gode og dermed vanskelig å følge den røde tråden. Alt som skjer er nok ikke like realistisk, men det skal man jo heller ikke forvente av nettopp fiksjon.

Innimellom glimtet forfatteren til med humoristiske og sarkastiske utsagn som fikk meg til å trekke på smilebåndet, og språket var generelt sett enkelt og underholdende. Karakterene er godt beskrevet og stort sett troverdige. Hver av de tre hovedpersonene, pluss et par bikarakterer forteller historien i hver sine kapitler og dette synes jeg stort sett alltid er en styrke - også i denne romanen. Det gjør ikke bare at vi får kjennskap til flere sider av samme sak, men også disse personenens tanker og følelser.

Romanen minner på en måte om Legen som visste for mye av samme forfatter, og selv om begge romanene er gode og underholdende, så foretrekker jeg nok novellestilen til Mjåset, fremfor romanstilen. Slik som Verdens eldste mann er død, eller ennå bedre En dans der veien slutter.

Terningkast 5

Utgitt: 2012
Forlag: Gyldendal
Sider: 343
ISBN: 9788205401075

Vekten av stillhet av Heather Gudenkauf

 

 "En fuktig og varm augustmorgen våkner to familier og finner tomme senger på sine døtres soverom. Alle foreldres mareritt utfolder seg, en storstilt politiaksjon, intense etterforskere og det evige spørsmålet om hva som kan ha skjedd dem. Og hvem som står bak."
Capris.no

 

Fra min favorittsjanger til den sjangeren jeg aldri har vært spesielt glad i, men som innimellom tirrer min nysgjerrighet.

 

Calli og nabojenta Petra forsvinner på mystisk vis en sensommermorgen og gjennom stemmene til Calli, Ben - broren til Calli, moren til Calli, Petras far og Sheriffassistent Louis får vi høre hva som skjer denne intense dagen i livene deres, så vel som historier fra fortiden som gjør leseren bedre kjent med hovedpersonene. Jeg synes det fungerer fint at historien blir fortalt fra ulike personer, for hver person har sitt kapittel, så man blir ikke forvirret med bytte av person fra et avsnitt til et annet.

Calli er stum og har vært det etter en traumatisk opplevelse for flere år siden, broren Ben er hennes beste venn og en elskelig bror, mens faren er en voldelig alkoholiker. Moren, Antonia, prøver så godt hun kan å være en god mor, men slites mellom behovet for å være en familie og behovet for å gå fra den aggressive mannen. Selv om samfunnet rundt dem er klar over alkoholproblemene er det ingen som gjør noe med det, og det er heller ikke alt de vet om den lille familien.

Petra er adoptert etter at faren og moren hennes ikke kunne få barn på egenhånd, og det at hun en dag plutselig forsvinner får fram mange såre minner fra fortiden og tanker om fremtiden.

Spenningen ligger litt i dvale i begynnelsen av historien, men følger den klassiske oppskriften med stigende spenningskurve før et stort vendepunkt, og selv om en synder tidlig blir pekt ut for leseren, så er det mange, ikke fullt så tydelige spor som må tas med i betraktningen.

Det jeg likte aller best med denne romanen var ikke krim-delen, men de gode beskrivelsene av Callies familie og deres forhold til hverandre. Det er en trist familiehistorie, men alle familiemedlemmene evner allikevel å se også de gode sidene i sine relasjoner. Og ikke minst minner romanen leseren om at man aldri skal skue hunden på hårene (eller dømme en bok etter omslaget / dømme en bok etter filmen ;) )

Definitivt verdt å få med seg!

Terningkast 5

Utgitt: 2010
Forlag: Vendetta
Sider: 285
ISBN: 9788293059042

Et velsignet barn av Linn Ullmann

"For første gang på tjuefem år reiser Erika til Hammarsö i Sverige for å besøke faren sin. Tidligere var hun på øya hver sommer, sammen med halvsøstrene Laura og Molly. Til øya kom også andre tilreisende, en av dem var Ragnar, en gutt med et hornlignende fødselsmerke mellom øyebrynene. Sommeren 1979, da Erika fylte fjorten, skjedde det noe som gjorde at hun ikke ville reise tilbake igjen. Ikke før nå." 

Capris.no

Noen bøker blir, uten noen god grunn, stående i bokhylla i måneder, og noen også i flere år. Dette er en slik bok. Men egentlig er det litt greit. For dette er en bok som viste seg å være en liten skatt som jeg ikke visste om. Og det er alltid en glede når man oppdager gode bøker.

Den svenske øya Hammarsö blir hver sommer befolket av turister som vil nyte den svenske sommeren ved havet, blant viltvoksende gress, høye klipper, unike fastboende folk og sjarmerende feriehus. Isak, en anerkjent gynkolog og en buldrende karakter av en mann, reiser hver sommer til denne øya sammen med sin noe spesielle familie. Sammen med Rosa har han datteren Laura, men et aldri så lite krumspring har også gitt ham datteren Erika som ellers i året bor i Oslo sammen med sin mor, og ikke minst Molly som også er bosatt i Oslo, men med en helt annen mor enn både Erika og Laura. Isak, Rosa og hans tre døtre tilbringer flere uker hver sommer i et sjarmerende feriehus, og tilsynelatende skulle man tro at det var duket for idyll fra ende til annen. Men slik er det ikke. Barn blir tenåringer, og det uskyldige preget som man ofte liker å tilegne de unge hviskes stadig mer ut. 

Hun vet at de slår ham. Hun vet at de erter ham. Men det er jo mest på fleip. Til og med Ragnar sier at de bare fleiper og at det ikke gjør så mye og hun kan uansett ikke stoppe dem. Hun kan ikke si at hun og Ragnar er en slags kjærester. Hun kan ikke si det.

s. 292

Boken bygger sakte opp mot et klimaks, men til tross for et relativt lavt tempo så omfanger den så mange sider av historien, både fra fortid og nåtid, at det aldri blir kjedelig. Og når vendpunktet er like rundt hjørnet så settes tempoet opp flere hakk og leseren må bare følge med, for med et brak så er livene til karakterene endret for alltid. 

Det er gode skildringer av karakterene, og spesielt portrettet som skapes av faren Isak likte jeg godt. 

Men han hadde arbeidet sitt og arbeidet var det viktigste, arbeidet var det helligste, arbeidet oppfylte ham og frigjorde ham og han hadde lovet seg selv en gang for lenge siden at selv om han var en drittsekk, skulle han være den beste på sitt felt og det var han nå. isak Lövenstad var den beste på sitt felt. Han lyste!

s. 316

Som leser lærer man ham å kjenne og man er med på utviklingen og modningen av en person man får stadig mer forståelse av. Han er faren som er sterk og streng, og som ønsker ro og hvile, og dermed overlater de tre barna til seg selv. Men han er rettferdig overfor sine døtre og kjærligheten til dem kommer sakte, men sikkert til syne.  Og søstrene, spesielt Erika, tilbringer tid sammen med de andre ungene på øya, noe som leder til uskyldige og ikke fullt så uskyldige maktkamper dem i mellom. Seksualiteten er gryende i de nyblivne tenåringene, og er man ikke blant de populære, så er det vanskelig å få innpass. Disse stemningene og følelsene er Ullmann spesielt god på å skildre.

Rammefortellingen rundt denne sommerhistorien dreier seg om de tre voksne søstrene, som etter 25 år bestemmer seg for å vende tilbake til Hammarsö hvor faren Isak (som nå er midt i 80-årene) har bosatt seg på permanent basis, som pensjonert enkemann. Og de tre søstrene ankommer øya, men det er mange spørsmål som blir hengende i løse lufta for leseren. Så om man er en leser som foretrekker en tydelig avslutning, så vil man nok bli litt skuffet. Men jeg likte slutten veldig, veldig godt! Og jeg likte de små hintene underveis som tyder på noe som aldri blir sagt i klartekst, men som er av stor betydning for familien Lövenstad.

Terningkast 5

Utgitt: 2005
Forlag: Oktober
Sider: 390
ISBN: 9788249502073

Skynd deg å elske av Laila Lanes og Jan Henry T. Olsen

"´Jeg skal passe på deg,´ sier jeg. ´Og jeg skal passe på deg,´ sier han. Akkurat som at han ikke forstår at han ikke kommer til å bli her lenge nok til å passe på meg når jeg blir gammel. Jeg vet ikke, kanskje er det ironi. Jeg tør ikke spørre." Laila Lanes i sin gripende bok om samlivet med den tidligere fiskeriministeren Jan Henry T. Olsen som ble rammet av Alzheimers sykdom bare 51 år gammel."

Capris.no

En ting er å bli fysisk syk. En annen ting er å bli psykisk syk. En ting er å være gammel når man begynner å miste hukommelsen. En annen ting er å være ung.

Denne boken viser et godt portrett av den tidligere fiskeriministeren  Jan Henry T. Olsen og sykdommen Alzheimer, som han fikk i 2007, og er definitivt med på å åpne opp for en del av tabuene som ligger rundt denne sykdommen.

Det som man først tolker som tegn på at Jan Henry er distré viser seg etterhvert å være de første tegnene på sykdommen Alzheimer. Ingen tror at man skal bli rammet av det når man såvidt har rukket å komme inn i 50-årene. Men også unge, faktisk helt ned i 30-årsalderen, kan rammes av denne lumske sykdommen. Desverre finnes det ikke så mange gode alternativer for disse menneskene som trenger et sted å være noen timer om dagen da deres nærmeste er på jobb. De føler seg jo for unge til å være på et dagsenter for de som er 70 pluss, og skal man tro det som står i boka så er det et sant byråkrati for å få til støttkontakter o.l. Det er trist at det skal være sånn.

Og det er trist å lese om Jan Henry som gradvis mister mer og mer av hukommelsen, og som blir irritert når ting ikke går slik han ønsker. Og når han ikke klarer å innse at han ikke lenger kan være i arbeidslivet slik han er vant til. Det er en enorm omstillingsprosess som ikke er gjort på 1-2-3.

Spørsmålene er mange når en av ens kjære rammes av denne sykdommen. Hvilke behandlingsmetoder finnes? Hvordan skal man oppføre seg rundt og behandle den syke? Skal man være åpen om situasjonen? Hvor lenge kan man leve med sykdommen, og hvor lenge går det før den rammede ikke lenger kjenner igjen sine egne? Og hvordan kan man best mulig leve et godt liv med sykdommen og den som er rammet? Jeg synes Laila Lanes sier det så fint;

Vi kan ikke jage etter behandlingsmuligheter. Da får vi ikke gjort annet. Da glemmer vi å leve det gode liv, og for oss er det gode liv den beste medisin.

s. 168

Det er selvfølgelig vanskelig å skulle slå seg til ro med at "sånn er livet," men jeg tror det er veldig viktig å ikke bare tenke sykdom, men også hva som kan gi et godt liv for den syke - og de nærmeste. 

Men oppi denne vanskelige situasjonen tegner Laila Lanes et godt og varmt bilde av den tidligere fiskeriministeren, hun deler de gode minnene deres, og viser leserne at situasjonen ikke er helt låst, men at den blir litt til hva man selv velger. Som med all annen motgang her i livet har vi alltid et valg: sette oss ned og sutre over det som var og kunne vært, eller reise oss opp og gripe de sjansene man har.

I all elendigheten er vi i den lykkelige situasjonen at vi VET at vi må vise kjærligheten hver dag, at vi ikke kan utsette det. Hver dag, mange ganger om dagen, det kan aldri bli for mye. 

s. 144

Dette sitatet er noe vi alle burde ta til etterretning. Kjærlighet kan man aldri gi for mye av, og vi burde dele den mens vi ennå har våre nære og kjære rundt oss.

På min leting etter mer informasjon om denne mannen og denne boka, så fant jeg ut at det i 2011 kom ut en film - Min elskede - hvor vi kan følge ham og Laila fra høsten 2008  til våren 2009. Det er en film jeg kunne tenke meg å se.  

Terningkast 5

Utgitt: 2009
Forlag: Kagge
Sider: 174
ISBN: 9788248908876

Kjære Miss Nina Simone av Tor Fretheim - Bokbloggturné

"Laptopen er åpen. Simon skriver: Kjære Miss Nina Simone ...Hvor Simon skal, eller hva som har hendt blir langsomt avdekket. Det har skjedd en forbrytelse. Simons mor er drept. Faren blir anklaget for mordet. Kjenner vi egentlig de som skulle være aller nærmest?"

Capris.no

Først av alt: litt stemning!

Simon er 18 år og bor sammen med moren og faren sin. Utad opplever naboene den lille familien som litt innesluttede, men pene og kultiverte mennesker. Stadig vekk spilles Nina Simones sanger på full guffe fra soverommet, men naboene klager ikke, og Simon (som er oppkalt etter nettopp Nina Simone) prøver så godt han kan å overhøre det hele.

Jeg holdt meg for ørene, stakk fingrene inn slik at det til slutt gjorde vondt. Likevel hørte jeg stemmen din. Hes og rå. [...] Mamma og pappa skrudde alltid på full styrke. De kunne aldri få det høyt nok. De skrek til hverandre, og jeg trodde at naboene ville komme og avbryte dem. Det kom aldri noen. Om noen hadde ringt på døren, hadde vi likevel ikke kunnet høre det.

s. 25

En dag kommer ikke moren hjem etter en korleir. Faren sier at hun nok kommer hjem snart og dysser ned det hele, men Simon kjenner at noe ikke er helt som det skal. Han jobber i en kiosk og en dag dukker det opp en mann fra koret til moren foran skranken. Og på forsidene av avisene dukker det plutselig opp en foruroligende historie.

Og det var i avisen jeg fikk vite hva som skjedde.
Eller det de trodde hadde skjedd.
Det stod mye mer i avisene enn det som politiet sa til meg.

s. 104

Den triste, men spennende historien fortelles av Simon og er adressert som et brev til sangerinnen Nina Simone. Han sitter på nattoget, på vei til et forløpig ukjent sted, og om han flykter fra eller til noe får ikke leseren vite før på slutten. 

Dette er en ungdomsroman som trygt kan anbefales også til et voksent publikum. Den er lettlest, selv om historien er ganske voksen, og det er mange gullkorn i denne boka. Forfatteren har virkelig klart å skape en intens og urovekkende stemning med ordene sine. Han sier så mye, med så få ord:

De dyttet meg inntil veggen.
Det gjorde ikke vondt.
Ikke i kroppen.

s. 101

Jeg er veldig nysgjerrig på resten av Tor Fretheims forfatterskap!

Terningkast 5

Utgitt: 2012

Forlag: Cappelen Damm
Sider:129

ISBN: 9788202384012

Følg fortsettelsen av bokbloggturnéen for denne boka hos Carolines verden i morgen! Deretter kan du lese anmeldelser fortløpende hos Så rart, Enda ein bokblogg, Secret privilege, Elins book and movie world og Betraktninger.

For mer informasjon om Bokbloggturnéen kan du følge den via Facebook 

eller på Bokbloggturnéens nettsider.

Hestenes dal av Jean M. Auel

"Ayla er på leting etter sin egen stamme etter å ha blitt utstøtt av klanen som adopterte henne. Hun finner bare en lukket dal hvor en flokk hester holder til. Her knytter hun et nært vennskap med dyrene, lærer nye jaktmetoder og kjemper for å overleve. Men hennes lengsel etter nærhet og kjærlighet til andre mennesker blir ikke oppfylt før skjebnen bringer den unge Jondalar inn i hennes liv. For Ayla blir dette en oppvåkning til et nytt liv."Capris.no

Det har jammen blitt to år siden jeg leste den første boken i Jordens barn-serien; Hulebjørnens klan! Og grunnen til det er nok at jeg synes de har vært litt tunge å lese. Men den følelsen snudde når jeg kom halvveis i denne bok nr. 2 i serien. Da har jeg pløyd kapittel etter kapittel på kort tid, og skjønner egentlig ikke hvorfor jeg har brukt så lang tid på den første halvdelen av boka.

I denne romanen møter vi Ayla som har måtte forlate Klanen hvor hun ble tatt inn i varmen i forrige bok. Hun drar ut på en lang reise og bosetter seg etterhvert i en stor hule for å overvintre. Men våren og sommeren kommer, og en ny vinter likeså. Hun er usikker på om hun skal tørre å reise videre for å treffe de Andre, som angivelig skal være mer lik henne enn hva menneskene i Klanen var, og mens hun bruker flere år på å tenke seg om, så får hun seg en nær venn i hesten Vinnie, og etterhvert også en huleløve-valp.

Parallellt med denne historien får vi høre om Jondalar og Thonolan, to brødre som setter ut på en reise. De treffer flere ulike hulesamfunn og hos Mamutoiene forelsker Thonolan seg i en kvinne som han gifter seg med og starter en familie med. Desverre går ikke alt sånn det skal, og de to brødrene reiser videre, og snart møter Jondalar Ayla.

Det er en roman som er spekket med handling, så vel sommye tankeaktivitet. Leseren får et innblikk i hvordan det er for Ayla å vær utstøtt fra Klanen og samtidig ikke høre hjemme i noe annet hulesamfunn. På mange måter er det universelle tanker og følelser som er like relevant i dag som for tusenvis av år siden.

Og selv om det er en del tungsinn i historien, så er det også mye glede over små og store ting, og det er mye spenning fra kapittel til kapittel, selv om det tok litt lang tid å gi meg den herlige lese-kick følelsen der jeg bare MÅ vite hva som skjer videre.

Alt i alt synes jeg denne boka var bedre enn den forrige, så jeg glimter til med et øye mer på terningen! :)

Terningkast 5

Utgitt: 2002

Forlag: Aschehoug
Sider: 415

ISBN: 9788203206511

Dagene før mai av Sanne Mathiassen - Bokbloggturné

"Handlingen i Dagene før mai er lagt til en liten bygd i Nord-Norge, der en ung jente sliter med å bearbeide sorgen og tomheten etter at faren er savnet etter en båtulykke. Moren er fjern av sorg, og kjæresten har sveket henne."
Capris.no

Historin handler om ei ung jente som er midt i tenårene og har mistet sin far på sjøen. Hun sliter veldig med å komme over denne sorgen og for hver dag som går fester ensomheten seg sterkere i henne.

Jeg vil gjemme alle bildene av pappa som henger på veggen. Legge dem i en skuff og aldri se på dem igjen. Men mamma vil ikke det.
"Vi kan ikke bare glemme pappa," sier hun.
"Han er en stor del av oss."
Jeg vil ikke at pappa skal være en stor del av meg lenger. Jeg liker ikke at en stor del av meg ligger på bunnen av havet med vann i lungene.

s. 26 

Kjæresten har gått fra henne til fordel for en annen jenta og moren er opptatt med to forskjellige jobber. Siden historien finner sted om sommeren har jenta sommerferie og lite å ta seg til. Hun er ofte nede ved sjøen hvor hun sitter på den strandede båten og tenker på faren sin, men hun lusker også rundt får å finne ut av forholdet mellom ekskjæresten Aksel og hans nye flamme Marie. Ellers er det ikke så mye direkte handling i boken, men hadde det vært det tror jeg man fort kunne gått glipp av mange av de nyansene som kommer frem slik den er nå. I en sorgprosess har man jo ofte behov for å være alene og ikke gjøre så altfor mye, så det føles helt naturlig at historien ikke inneholder mer handling.

Jentas følelsesliv kommer godt til uttrykk gjennom de korte og raskt skiftende scenene. Leseren får inntrykk av at hun ofte er mer sint enn trist, at hun er rastløs og urolig og ikke helt klarer å ta til seg eller gi den trøsten som trengs. Og jeg liker veldig godt bruken av metaforer, slik som huset hvor det drypper gjennom taket og  den ene av de fire veggene angivelig har forsvunnet, og ensomheten som blir omtalt som Knut. 

Men det er ikke bare trist! Boken inneholder også noen litt humoristiske tørrvittige sider:

"Pappa er også fisker," sier Marie fort.
Som om jeg ikke visste det. Som om det bor flere enn åttitre innbyggere i denne bygda.

s. 125

Dette er definitivt en roman utenom det vanlige - når det gjelder stil. Den er skrevet med korte avsnitt og ofte ikke mer enn nettopp et avsnitt per side, mens det av og til går halvannen side før man blar om. Jeg er litt usikker på om det er et sjakktrekk i en ungdomsbok. På en måte gjør det boken til en veldig lettlest bok som de fleste vil kunne lese ut på kort tid, enten man leser mye eller lite fra før av. Men på en annen side så er det en uvant måte for mange å lese en roman. Man forventer at kapitlene er på et par sider, og at hver side inneholder tekst fra topp til tå, tilnærmet. Personlig likte jeg den stilistiske vrien kombinert med denne historien fordi den nettopp gir leseren en smakebit på jentas følelsesliv.

Kan absolutt anbefales til ungdom, så vel som (unge) voksne!

Terningkast 5

Utgitt: 2012
Forlag: CappelenDamm
Sider: 184
ISBN: 9788202370367

Er du nysgjerrig på hva de andre bloggerne syntes? Les deres meninger:
13.02: The Witch of The North
14.02: Lenes blogg
15.02: Secret Privilege
16.02: Av en annen verden
17.02: Labyrinthine
18.02: Kine Bakke

For mer informasjon om Bokbloggturnéen kan du følge den via Facebook eller på Bokbloggturnéens nettsider.

Etter dansen av Gunnhild Corwin

"I 2005 utga Gunnhild Corwin boken "Idas dans" om datteren Ida som fikk leukemi og døde 19 år gammel. Den ble en bestselger og har nå solgt hele 77 000 eksemplarer. I "Etter dansen" forteller Gunnhild Corwin om livet etter Idas død." Capris.no 

For en god del år siden leste jeg boken Idas dans, og jeg rakk ikke å lese mange sidene før tårene trillet. Denne gangen kom jeg litt lenger ut i boken før det samme skjedde. Gunnhild Corwin har her skrevet en bok om sorgen etter tapet av datteren, hvordan samfunnet ser på sorg og hvilke forventninger det finnes til den sørgende. Hun reflekterer over hva som er rett og galt i forhold til hvordan man skal sørge, og kommer med mange kloke ord.

Det finnes ingen oppskrift på hvordan vi skal leve våre liv, eller sørge vår sorg. Det finnes ingen riktig eller gal måte. Ingen sørger bedre eller dårligere enn andre. Bare forskjellig. Sorg er alt.

s. 11 

En indianer sitter og snakker med barnebarnet sitt. Han sier: "I alle mennesker er det to ulver som slåss. Den ene er ond. I den onde finnes det bitterhet, skrekk, misunnelse, sjalusi, grådighet, arroganse, selvmedlidenhet, løgn og egoisme. Den andre er god. Den har glede, fred, kjærlighet, håp, ydmykhet, velvilje, empati, sannhet og tillit." "Hvem vinner?" spør barnet. "Den du mater," svarer bestefaren.

s. 31 

Sorg er subjektivt, og det som fungerer for en person fungerer ikke nødvendigvis for et annet menneske. Hver og en av oss må finne sin måte å sørge på, og komme oss videre. Det er ikke snakk om å glemme den avdøde og fortsette som før, men om at man alltid har den man elsker i sitt hjerte og at man har lov til å sørge og gråte over vedkommende også i årene etterpå, at sorgen er en følgesvenn som man ikke skal være redd for. Man har lov til å smile og le, selv om man sørger. Sorg er også positivt og går hånd i hånd med glede. Man feller tross alt tårer både når man er glad og når man er trist.

Boken er delt inn i mange små kapitler og skriften er nokså stor, så her går det unna på bare et par timer dersom man har lyst. Men for min del synes jeg det var greit å lese et par kapitler på senga og fordøye det hele litt. I tillegg er den krydret med kjente og ukjente sitater som beskriver de ulike temaene forfatteren tar opp.

Og til slutt noen kloke ord som kan brukes i alle livets sammenhenger, ikke bare i forbindelse med sorg, fra denne kvinnen:

Det finnes ikke ett menneske som ikke har forbedringspotensial. Vi må fortsette å sette oss mål. Det kan gjerne være høye mål, men det må være oppnåelige mål, basert på vår virkelighet. Vi må prøve å være mer opptatt av det vi har enn det vi ikke har.

s. 122 

Terningkast 5   

Utgitt: 2011
Forlag: Aschohoug
Sider: 202
ISBN: 9788203239885

CeeCee Honeycutts reddende engler av Beth Hoffman

 "Tolv år gamle CeeCee Honeycutt har brukt mesteparten av livet på å ta seg av sin psykotiske mor, Camille - en tidligere skjønnhetsdronning som aldri klarer å få fortiden ut av hodet, og som er blitt hele byens klovn. Da Camille en dag blir truffet av en lastebil, er CeeCee med ett alene i verden. Da er det at Tootie Caldwell, CeeCees ukjente grandtante, kommer CeeCee til unnsetning. I sin gamle Vintage Packard Cabriolet tar Tootie CeeCee med til Savannah, Georgia, og en verden av omsorg, velstand og eksentriske sørstatskvinner."

Capris.no

 Dette er en historie full av varme og kjærlighet, akkurat som stedet den finner sted i, nemlig sørstatene i Amerika. Jeg er svak for historier derfra og drømmen hadde vært å virkelig få dra dit og oppleve den gjestmildheten og åpenheten man får inntrykk av gjennom slike romaner.

På mange måter minner den om boken Bienes hemmelige liv av Sue Monk Kidd; veslevoksen jente som vokser opp under vanskelige/triste omstendigheter og mister moren sin, for deretter å komme til sørstatene hvor hun møter flere morsfigurer som overøser henne med kjærlighet. Og jeg liker det! Til tross for CeeCees mange triste minner og tanker, så er dette en feelgood-bok. Den er full av eksentriske kvinneskikkelser og lun humor:

- Gi deg da, Violene, sa hun med et snøft og ga henne hånden på nytt. - Det er over. Nå har vi endelig renset opp i tyve år med dårlig karma. Jeg kjenner meg lutret. Dette har vært et åndelig klyster."

s. 347

- Det [anm.: bokmerket] er meget gammelt. Jeg vil tro det er laget i 1880-årene.
- Det er jeg også, sa fru Odell og lo.

s. 311

 og en fin porsjon med kloke ord og vendinger:

En av de første gangene jeg var på besøk hos fru Goodpepper, pekte hun på en kameliabusk hun hadde i hagen, og fortalte at den ikke kunne overleve nord for Macon-Dixon-linjen. Hun sa at alle kameliaer måtte ha varme for å trives og blomstre. Nå lurte jeg på om moren min, Camille Sugarbaker Honeycutt, hadde vært som blomsten hun var oppkalt etter. Kunne det være sånn at da far rev henne opp fra den varme jorden i Georgia og kjørte henne til Ohio, så begynte hun å visne?

s. 312-313

Det er måten vi lever på, med de sår vi får her i livet, som gir oss styrke og skjønnhet.

s. 352

Dette er en bok jeg trygt kan anbefale videre, og spesielt som avslappende lektyre i en hektisk hverdag. Det går fort å lese den, både fordi språket er enkelt, men også fordi det er en interessant historie som man stadig vil høre mer av.

Definitivt en god start på leseåret 2012!

Terningkast 5  

Utgitt: 2011
Forlag: Gyldendal
Sider: 357
ISBN: 9788205418004

Uvennskap, vennskap, forelskelse, forlovelse, ekteskap av Alice Munro

"Boken inneholder ni noveller som forteller historier om uvennskap, vennskap, 

forelskelse, forlovelse og ekteskap."

Capris.no

Det er jammen ikke lett å skrive en anmeldelse av Munros novellesamlinger, for jeg føler at jeg ikke klarer å yte dem rettferdighet. Men jeg skal gjøre et lite forsøk.

Alice Munro er årets store oppdagelse for min del, og svært få av de novellene jeg har lest av andre forfattere kan sammenlignes med hennes. Hun skriver fantastiske noveller på en veldig lavmælt måte, og leseren (jeg ihvertfall) kan ikke la være å bli engasjert. Hun blander ofte nåtid og fortid på en måte som kanskje virker litt uklart i begynnelsen, og man vet ikke helt hvor historien skal ende. Men Munro nøster sammen alle de små trådene til en fin historie som ikke alltid ender slik man tror.

Språket er i likhet med historiene lavmælte, og karakterene tilhører middelklassen, noe som trolig gjør det lett for leseren å kjenne seg igjen.

For omtaler av noen av novellene i samlingen kan du lese her, her, her og her.

Har du ikke lest Alice Munro ennå, så bør du gjøre det snarest!

Terningkast 5

Utgitt: 2007
Forlag: Gyldendal
Sider: 318
ISBN: 9788205375680

Mitt bankande hjarte av Alf Kjetil Walgermo - Bokbloggturné

"Amanda er 14 år og forelska. Samtidig truar ein farleg sjukdom med å røve frå ho alt, forelskinga, kjærleiken, livet. Korleis er det for ei ung jente å vere så forelska og samtidig vente på ein hjartetransplantasjon? Mitt bankande hjarte er ikkje ei sjukdomshistorie. Det er ei kjærleikshistorie. Om Amanda, 14 år. Det er historia om det aller finaste og det aller fælaste på same tid."
Capris.no

Vi møter Amanda som er 13 år og går i åttende klasse. Hun er bestevenninne med Jenny og litt interessert i Daniel, den kjekke gutten i parallellkassen. Vinteren og våren går mens hun stadig blir mer og mer forelsket i ham, og til hennes store glede viser han også interesse for henne. På seøveste St.hans aften har han invitert henne med på dans, og da de to har tatt seg en pause fra dansen for å se til festen hos klassekameraten Gekki, er det like før Daniel kysser henne. Men Amanda har i det siste følte på en stadig større utmattelse og når de står i naustet føler hun at det er altfor tung luft til å puste. Seinere våkner hun opp i ambulansen på vei til sykehuset. Daniel er med som hennes trofaste venn, men situasjonen viser seg å være mer alvorlig enn noen kunne forutse. Amandas hjerte er for stort, og hun er nødt til å transplantere hjertet. Av legene får hun 6-12 måneder å leve med mindre hun får et nytt hjerte. Amanda blir sykere for hver uke som går, og Jenny og Daniel er ikke lenger like mye tilstede som før. Amanda føler seg ensom og sint på hjertet og på livet.

Jeg lar meg fasinere over hvordan en mann på nærmere 35 år klarer å gripe an hvordan det er å være ei jente på 14 år i full fart inn i puberteten, med alle de tanker og følelser det innebærer. Kanskje er ikke jenter og gutter så ulike i det grunnleggende slik at man lett kan sette seg inn i den andres situasjon, eller så er Walgermo en fantastisk flink fyr!

Språket er enkelt og ungdommelig, og at den er skrevet på nynorsk bør ikke være noe hinder (selv om jeg vet at nynorsk ikke er det som står høyest i kurs hos mange på ungdomstrinnet). Historien er så søt og lett gjenkjennelig. Alle var vi vel forelsket en gang på ungdomsskolen, og alle har vi vært i situasjoner der livet er langt fra så kjekt som det burde være.

Vil på det varmeste anbefale denne boken!

Terningkast 5

Utgitt: 2011
Forlag: CappelenDamm
Sider: 176
ISBN: 9788202345600

Neste anmeldelse av denne romanen kan du lese hos Fredrikke i morgen

For mer informasjon om Bokbloggturnéen kan du følge den via Facebook
eller på Bokbloggturnéens nettsider.