Den albanske jomfru og andre fortellinger av Alice Munro

Alice Munro... Jeg ble frelst første gangen jeg leste noe av henne, men når jeg leste novellesamlingen Utsikten fra Castle Rock i fjor sommer ble jeg desverre skuffet. Derfor var jeg spent på om jeg også denne gangen ville synes at Munro ikke lenger hadde den gløden jeg følte i begynnelsen. Men novellesamlingen jeg leste i fjor var nok bare et unntak (og kanskje må jeg skylde på at jeg ikke fikk lest den mer samlet enn jeg gjorde), for Den albanske jomfru og andre fortellinger er atter en perle fra den kanadiske forfatteren.

Tittelnovellen var nok den novellen jeg likte minst, i likhet med Romskip har landet. Antageligvis p.g.a. det noe uklare og unaturlige ved historiene. Men karakterene og miljøskildringene er som alltid grundige og stemningsfulle, og gullkorn dukker det opp her og der:

[...] hvor tåpelig å tro at den ene mannen er så annerledes en den annen, når alt det livet egentlig koker ned til, er å få seg en skikkelig kopp kaffe og plass til å strekke bena?

s. 124

Samlingen er en del av en pocketserie som kalles Forfatterens forfatter, hvor forfattere selv velger sine favorittbøker og skriver en liten innledning. Munros bok er valgt ut av ingen ringere enn John Irving, og jeg må nok si meg enig med ham i at novellen En utpost i ødemarken er en av de beste i denne boken. I tillegg til Bortrykket, Et virkelig liv og Åpenlyse hemmeligheter. De andre novellene er også gode, men når allikevel ikke helt opp til topps som disse andre gjør.

Det som er klassisk Munro i mine øyne er den hverdagslige småby-stemningen (fra det sørvestre Canada) som omfavner en historie om forholdet mellom mennesker, og slik er også bakteppet for novellene i denne samlingen.

Pianofabrikken som var begynt som orgelfabrikk, strakte seg langs hele vestsiden av byen , som en festningsmur fra middelalderen. To langstrakte bygninger lå som indre og ytre festningsvoller, med en overbygget bro imellom der hovedkontoret lå. Og oppover mot byen og gatene med arbeiderboliger hadde en tørkeovnene og sagbruket og trelasttomten og lagerskurene.

s. 34

Historiene er lavmælte (om enn det dreier seg om vanskelige, tøffe, sårbare situasjoner her i livet) og det som fasinerer meg litt ved disse novellene (og som jeg også mener å huske fra de andre samlingene jeg har lest), er hvordan de åpner en historie, for deretter å dreie totalt slik at den historien jeg som leser trodde jeg skulle få høre, bare er en innledning, mens den virkelige historien etterhvert trer fram. Og likeledes er Munro flink til å knytte denne første, tilsynelatende uviktige historien sammen med slutten.

Men noen som stelte familiegravene på en gudsforlatt landsens kirkegård i det sumpete nordvestre hjørnet av egnen, hadde hørt et rop, et skrik, midt på formiddagen. Hvem var det? mintes de å ha sagt til hverandre. Ikke hva, men hvem. Hvem var det? Men siden tenkte de at det kunne ha vært en rev.

s. 152

Slik en novelle skal fortelles, bruker Alice Munro knapp tid på å fortelle sine historier, men allikevel klarer hun å få med en verkende spenning som bygger seg opp og selv om de når et vendepunkt, så er det ofte at visse ting blir hengende i løse luften for leseren, og jeg kjente ihvertfall ved flere anledninger at jeg skulle så gjerne visst mer om hvordan det gikk. Stemmer mine antagelser eller mener hun noe annet? Og dette gjør det slett ikke til noen dårlige noveller - tvert imot. Jeg synes det er altfor mye "happy endings" og bastante avslutninger ute og går i litteraturen (og i filmverdenen). Verden er jo ikke rosenrød, så en god porsjon realisme og uvisshet er hjertelig velkommen hos meg. Særlig når det presenteres slik som i disse novellene.

Alice Munro er rett og slett en fabelaktig novellist!

Vurdering: &&&&&&

Utgitt: 2007
Forlag: Gyldendal
Sider: 310
ISBN: 9788205363717
Fra: Bokhylla 

Novellesamlingen kan leses i sin helthet på nett hos Nasjonalbiblioteket: les her