Du vet ikke hvem jeg er av Line Nyborg

"[...] en frittstående oppfølger til debutromanen Bare mamma som er Gud, som kom i 2011. Elin er blitt tjue år og har flyttet fra Nord-Norge til Oslo for å gå på reklameskole. Romanen åpner med at hun er alene med et lite barn."

Capris.no

Vi ble først kjent med Elin i Line Nyborg sin debutroman Bare mamma som er Gud, som kom ut i 2010, og da fikk leserne inntrykk av at hun var veldig avhengig av moren sin, og at hun gikk på tå hev rundt foreldrene sine som ikke lot til å ha det så godt med verken seg selv eller hverandre. Denne gangen møter vi igjen Elin som nå har flyttet fra Nord-Norge og tatt fatt på studentlivet i Oslo. Men hun er ikke helt alene, ihvertfall ikke fysisk, for foreldrene hennes har også flyttet til byen. Alle med et håp om et nytt og bedre liv.

Elin har alltid fått høre at hun må få seg en utdannelse og passe seg for å bli gravid og alene slik "alle" andre unge jenter hjemmefra har blitt. Men plutselig sitter hun med en positiv graviditetstest i hånda, og den kommende pappa'n er ikke klar for å bli pappa.

Dette er en roman med en jevn strøm av Elins tanker og følelser, og de er sjelden av den positive sorten. Det er vanskelig å være Elin. Hun er vant til å gå på tå hev rundt foreldrene sine, og ønsker alt annet enn å bli som dem. Faren som sliter med nervene, og moren som aldri fikk realisert seg selv. De lever et trist, grått liv hvor hver dag er lik den forrige, og Elin føler et sterkt ubehag av det hele.

[...] De har slutta å leve. Det er som om de sitter og tviholder på hverandre.

Men jeg er jo ikke som dem, sier jeg. Jeg vil heller ikke ha det sånn.
Nei, sier han. Så blir det stille ei stund før han ser på meg og sier, men du ligner jo litt på mora di.

s. 153

Det å flytte til Oslo har fått henne til å tenke på hvorfor hun ønsket å komme seg vekk fra Nord-Norge. Hun hadde nok som så mange unge mennesker en tro på et nytt og bedre liv i en ny by, men etterhvert innser man at man aldri helt vil være hjemme på dette nye stedet.

Så sier jeg det jeg har tenkt på, at det er så rart at vi vil vekk fra det, men samtidig er det der vi hører hjemme. Her vil vi alltid være fremmede.

s. 139

Men fortiden og stedet der man vokste opp vil alltid følge en person, og som så mange av de andre på hjemstedet til Elin blir også hun gravid, uplanlagt og med en gutt som ikke vil bli pappa. Hva gjør man i en slik situasjon? Abort eller ikke? Og hvordan vil Elin bli som mor? Vil hun bli som sin egen mor?

Som tidligere nevnt føles romanen ut som en jevn dur, en slags summing, og det kommer nok både av stemningsleiet til hovedpersonen, men også på grunn av språket og stilen. Boka består nemlig av avsnitt etter avsnitt med tekst og dialogen kommer blandet mitt inni alt dette og jeg får en følelse av stream of consciousness. Dette gjør det litt tyngre å lese, men så snart man har vennet seg til det så går det ganske greit. Den nord-norske dialekten som skinner gjennom synes jeg fungerer godt for å styrke leserens nærhet til Elins identitet.

Historien er nokså monoton og det helt store vendepunktet dukker ikke opp. Slutten er, i motsetning til store deler av boka, mer positiv, men også litt forutsigbar, desverre. Romanen kan helt klart leses uten å ha lest debutromanen til Nyborg, men som leser tror jeg man får enda litt mer ut av denne romanen med den forrige i tankene.

Terningkast 3

Utgitt: 2012
Forlag: CappelenDamm
Sider: 191
ISBN: 9788202394530

Denne anmeldelsen finner du også hos LIV - Litteratur i Vestfold fordi jeg anmelder bøker skrevet av forfattere født, oppvokst og/eller bosatt i Vestfold, og bøker der handlingen finner sted i Vestfold. Line Merethe Nyborg er født og oppvokst i Bardu, men er nå bosatt og jobber i Tønsberg, Vestfold.

En krimforfatter i magen?

Noen av dere har sikkert få med dere at jeg innimellom skriver anmeldelser for Litteratur i Vestfold - LIV (se her eller her) og nå venter jeg foreløpig på å få anmelde Line Merethe Nyborgs nyeste roman Du vet ikke hvem jeg er, som er en oppfølger av Bare mamma er Gud (som jeg likte veldig godt!).

Liv Forlag og LitteraturiVestfold.no arrangerer for tiden en krimnovellekonkurranse, så hvis du har en knakende god historie på lur er det bare å hive seg på! Det er ikke noe must at du er fra eller bor i Vestfold (jeg har personlig ingen tilknytning til fylket), men som reglene sier så vil en forfatter fra Vestfold få et fortrinn dersom det er to noveller som er like gode.

Vinneren blir ikke bare publisert i en krimnovellesamling med mange kjente forfattere (Ingvar Ambjørnsen, Jan Mehlum, Jørn Lier Horst, Tom Kristensen, Harald Rosenløw Eeg osv) neste år, men vinner også 5.000,- og de andre (opp til fem personer kan bli plukket ut) vinner også en pen sum med penger i tillegg til publiseringen.

Så hvis du drømmer om å få utgitt noe og , så synes jeg du skal ta fingrene fatt og sende inn din historie (retningslinjer og adresse finner du her) innen 15. desember 2012.

Luremus av Elin Rise

"Siwas største skrekk er å bli en gammel mor. Derfor er hun besatt av å av å finne MANNEN I SITT LIV - før hun fyller 26.Siwa løper rundt på byen med hjertet i hånden, klar for å gi det til drømmeprinsen. Men hun er ikke interessert i å kaste trusa for noen som ikke er ute etter det samme som henne, til guttenes store fortvilelse. Siwa har også en liste med krav «Mr. Right» pent må leve opp til. Men hele tiden finner hun feil og mangler på fyrene hun dater. Dermed blir listen over krav lenger og lenger. Og tiden knappere og knappere"
Capris.no

Elin Rise er født i 1983 og vokste opp i Tønsberg. Hun har studert journalistikk og film/tv og har blant annet jobbet som fotograf og innen film- og TV-produksjon. Luremus er hennes romandebut og ble utgitt hos CappelenDamm i vår.

I denne chick-lit romanen møter vi Siw Anette - Siwa - som nærmer seg 26 år og som har regnet seg frem til at hvis hun skal rekke å få barn innen hun er 30 (hun må jo finne seg en fyr, bruke noen år på å bli ordentlig kjent med han og så er det selvsagt de obligatoriske 9 månedene), så må hun finne seg en kjæreste innen hun er nettopp 26 år. Med denne fristen i tankene og bare halvannen måned igjen setter hun inn høygiret for å finne Mr. Right, noe som viser seg å bli ganske vanskelig med tanke på hennes stadig lengre liste med krav og dermed også færee fisk i havet.

Siwa kommer seg til sengs - med klærne på - med mange av guttene, men kallenavnet Luremus er helt på sin plass for guttene slipper aldri til. De blir liggende bak ryggen hennes, med armene rundt henne og prøver å støte borti henne for å få henne med på leken. Men Siwa er fast bestemt. 

Handlingen er ikke spesielt overraskende, og heller ikke den siste vendingen som avslutter boka. Karakterene er ikke av det dype slaget, og jeg blir til tider litt sliten av Siwa. Hennes stadige jakt, med opp og nedturer, og hennes naivitet overfor seg selv, sine venner og sine mulige beilere. Språket er ganske gjennomsnittlig, noe som gjør boka veldig lettlest.

Boka kan anbefales til unge jenter i slutten av tenårene og oppover til nærmere 30. Selv holder jeg nok fremdeles en knapp på amerikansk chick-lit.

Terningkast 3

Utgitt: 2011
Forlag: CappelenDamm
Sider: 264
ISBN: 9788202348168

Denne anmeldelsen finner du også hos LIV - Litteratur i Vestfold fordi jeg anmelder bøker skrevet av forfattere født, oppvokst og/eller bosatt i Vestfold, og bøker der handlingen finner sted i Vestfold.

Juni, september, oktober, mai av Anne Gjeitanger

"Tale har nå bosatt seg på Fauske sammen med samboeren Thomas og stesønnen Erlend. Hun har lagt bak seg et dramatisk forhold til kunstneren Ben, men en tilfeldighet får henne til å oppsøke ham igjen. Dette blir starten på et oppgjør med eget liv og valg."
Capris.no

Tale står ovenfor et valg. Om fortid og fremtid. Om Ben og Thomas. Hun tar selv valget med å oppsøke sin tidligere flamme, den nederlandske kunstneren Ben, når hun en dag er i byen og går innom en bokhandel som har en bok som omhandler denne mannen. Dette er starten på en lang og humpete vei for Tale. Hun prøver som best hun kan å holde kortene åpne for samboeren Thomas, men velger til tross for hans motvilje å oppsøke Ben med det påskuddet at hun drar til Oslo for å hente hjem bildene hun har hatt på utstilling.

Innimellom den direkte handlingen er det mye fokus på Tales tanker og den "stemmen" hun hører. Hun skriver ned alt stemmen sier (mye klokt om livet, kjærligheten, relasjoner osv), men det blir aldri klart for leseren hvem denne stemmen tilhører. Om det er Tales bevissthet eller om det dreier seg om slags følelse. Kanskje er det opp til leseren selv å vurdere? Desverre blir det litt for pompøst og jeg hoppet over en god del av de lengre avsnittene som var skrevet i kursiv, altså denne "stemmen".

Dette er den andre romanen Anne Gjeitanger har skrevet om Tale, og i likhet med den første; Incontro, er dette en bok som man ikke bare kan lese, man må også gå litt i dybden.  Jeg var nær ved å legge boken vekk etter 50-60 sider, men når jeg hadde kommet forbi de 100 første sidene følte jeg at det var mer flyt i det hele. Spørsmålet er om boken egentlig fortjente å bli fullført når den ikke klarte å fange interessen i løpet av de første kapitlene.

Et kjennetegn på Gjeitangers stil er at hun ofte bruker lange setninger med kommaer der det egentlig burde vært punktum. Dette var et lite irritasjonsmoment til å begynne med, men etterhvert som man blir vant med det er det ikke lenger noe problem. Forøvrig synes jeg språket til tider kan være litt deprimerende. Det skal reflektere Tale som person, men alt i alt gjør det til at jeg av og til må stoppe opp og gjøre noe annet en stund før jeg plukker opp boka igjen. Det blir fort dystert.

Terningkast 3

Utgitt: 2007
Forlag: Oktober
Sider: 220
ISBN: 9788249505258

Denne anmeldelsen finner du også hos LIV - Litteratur i Vestfold fordi jeg anmelder bøker skrevet av forfattere født, oppvokst og/eller bosatt i Vestfold, og bøker der handlingen finner sted i Vestfold. Anne Gjeitanger bor i Sandefjord,, Vestfold.

Bare mamma som er Gud av Line Merethe Nyborg

"Elleveåringen Elin bor sammen med foreldrene sine på et lite sted i Nord-Norge. I denne romanen skildres hennes stadig mer oppmerksomme iaktagelser av det vonde forholdet mellom moren og faren."
Capris.no

Line Merethe Nyborg (født 1969) debuterte med denne oppvekstromanen i fjor. Den handler om Elin som er attpåklatt og derfor bor hjemme hos sine foreldre mens de tre eldre søsknene har flyttet hjemmefra. På mange måter føler Elin seg utrygg, spesielt i helgene når faren tyr til flaska og skjemmer seg ut overfor naboer og venner. Det som starter som et varmt og nært forhold til faren blir stadig mer distansert.

Ingen av mamma sine ord går inn til meg. Pappa sin taushet er det som gjør det.

s. 74

Moren er den Elin ser opp til. Hun jobber i banken, og styrer hjemme med baking, matlaging, rydding, vasking og andre typiske husmorting. Elin er med på alt og er sterkt knyttet til moren. Hun lider av en separasjonsangst, og tåler ikke å være alene i lengre eller kortere tid. Den unge barnekroppen bærer derfor på en skyldfølelse, også fordi hun er en attpåklatt og dermed føler seg som en belastning overfor moren som trolig hadde andre planer for fremtiden enn å styre hjemme med en ny baby når de eldste barna hadde flyttet ut.

Det er så mye jeg ikke vet om, som har skjedd. Mamma har levd så lenge før meg. Ho levde og jobba og flirte her lenge. Så seint kom jeg at ho var ferdig med det da jeg kom. Ho hadde bare lyst til å gå, men så måtte ho være.

s. 91

Vi får høre om Elins forhold til søsknene sine, spesielt storesøsteren Julie, hennes forhold til besteforeldrene, venninner, hva som skjer på skolen, i helgene, på hyttetur med moren og faren osv. Og det hele er naturligvis fortalt fra hennes perspektiv. Hun merker seg at faren og moren ikke har det så godt med verken seg selv eller hverandre, men hun uttrykker ikke sine følelser overfor dette. Bare sine egne observasjoner. Hun prøver å være glad og lystig overfor foreldrene sine, men går samtidig på tå hev i frykt for hva som venter rundt neste sving. Selv om Elin tydelig blir stadig eldre og mer reflektert gjennom boka, synes jeg at enkelte tanker og observasjoner hun gjør seg kanskje er litt for voksne. Men ellers syns jeg forfatteren har klart å skildre barnesinnet på en god måte.

Boka åpner med tydelig nordlandsdialekt, og for å være ærlig ble jeg umiddelbart skeptisk. Kom jeg til å orke å lese en hel bok på dialekt? Heldigvis dabbet dialekten snart av, men med enkelte innslag sånn som i dialoger. Det fungerte mer som krydder, men jeg tror ikke boka hadde tatt skade av å være skrevet på f.eks ren bokmål eller nynorsk. Forøvrig var det litt forvirrende til å begynne med at dialogene kom så direkte inne i teksten, uten noen form for anførselstegn eller annen markering. Men det er sånt som leseren fort blir vant med. Og boka er veldig grei å lese. Det går fort, men man vil liksom ikke lese alt i et sluk heller, fordi man ønsker å få med seg stemningen og la det hele synke litt inn.

Jeg antar at historien finner sted på 70-tallet, men dette skinner ikke så veldig igjennom og det er også lett for meg som er yngre å kjenne seg igjen i enkelte allmenngyldige ting, spesielt i forhold til familiebånd og tanker og forventninger man har som liten.

Det var en skeptisk start, men etter å ha fullført de knappe 170 sidene er det ingen tvil om at dette er en bok jeg vil anbefale videre.

Og er ikke omslaget nydelig? Passer perfekt på vårlektyre :)

Terningkast 5

Utgitt: 2010
Forlag: CappelenDamm
Sider: 172
ISBN: 9788202329020

Denne anmeldelsen finner du også hos LIV - Litteratur i Vestfold fordi jeg anmelder bøker skrevet av forfattere født, oppvokst og/eller bosatt i Vestfold, og bøker der handlingen finner sted i Vestfold. Line Merethe Nyborg er født og oppvokst i Bardu, men er nå bosatt og jobber i Tønsberg, Vestfold.

17:15 til Tønsberg av Vigdis Hjorth

"Den kvinnelige hovedpersonen har opplevd tap og er langt nede. Hun reiser til en sommerhytte ved Tønsberg, til et sted der hun håper at såret skal gro fortere. Hun befinner seg i en tilstand der hun tar omverdenen sterkt innover seg. Og livet kommer til henne med et par tilfeldige mennesker som hun hekter seg fast i og opplever alvorlige ting sammen med."
(bokkilden.no)

Jeg har lest mange av Vigdis Hjorths romaner, og denne boken var vel den 2. eller 3. i rekka. Den er litt annerledes enn de andre bøkene jeg har lest av forfatteren, men jeg synes allikevel at den er jevngod med
de.

Hovedpersonen reiser til en sommerhytte på Tjøme, utenfor Tønsberg, for å komme seg til hektene etter et kjærlighetsbrudd i håp om at freden og roen skal lindre sårene raskt. Hun treffer et homofilt par og utvikler et vennskap med dem. Dette er ikke en roman med mye handling, snarere enn det er hovedpersonens refleksjoner over livets opp- og nedturer,og hennes noen ganger banale væremåter. Men det hele bygger opp mot et klimaks når de tre vennene en dag plutselig oppdager et lik.

Det er en enkel bok, både i språk, innhold, form og lengde, og den er ei heller noen banebrytende litteratur, men det er en stillferdig bok. En bok mange trolig kan kjenne seg igjen i, ispedd en dose svart humor og uten de typiske (kjærlighets)sorg-klisjéene. Vigdis Hjorth er flink til å skildre den mentale prosessen man går gjennom når man føler at livet aldri blir det samme igjen, at man aldri kommer til å komme seg ovenpå igjen.

Dette er absolutt en bok man bør få med seg hvis man ønsker å bli bedre kjent med Vigdis Hjorth, kanskje til og med som et første møte med forfatteren.

Terningkast 4

Utgitt: 2004
Forlag: Cappelen
Sider: 111
ISBN: 9788202235321

Denne anmeldelsen finner du også hos LIV - Litteratur i Vestfold fordi jeg anmelder bøker skrevet av forfattere født, oppvokst og/eller bosatt i Vestfold, og bøker der handlingen finner sted i Vestfold.

Thomas Olsens første verdenskrig av Anders T. Andersen

"Hvor mye tåler et menneske før det går til grunne? Og hva er prisen for å holde ut? Når Thomas Olsen får beskjed om at Fattern er død - hans gamle, fordrukne far - kommer minnene tilbake med full kraft. Vi følger Thomas tilbake til da han måtte forsvare seg og lillebroren mot deres egen far - og forsvare faren og resten av familien mot omverdenen."
(Bokkilden.no)

Anders T. Andersen, opprinnelig fra Tønsberg, er et kjent navn i norsk kulturliv. Han har bl.a. regissert Berlinerpoplene, medvirket i Slipp Jimmy fri og i lang tid vært tilknyttet Nationaltheateret. I år debuterte han som forfatter med romanen Thomas Olsens første verdenskrig.

Med en smule skepsis, men et åpent sinn, åpnet jeg boken dagen etter at den kom i posten - akkurat i tide til å bli med på Barcelonaferie. Det første som slo meg var den tydelige østkant-sosiolekten (dialekten?), og jeg tenkte at det kom til å bli tungt å lese. Og når attpåtil setningene kan være 8-10 linjer lange, kun avbrutt av hyppig komma-bruk, så ble jeg enda mer skeptisk. Heldigvis viste det seg å være uten grunn, for det gikk veldig greit å lese forfatterens språk når man kom litt inn i historien og de lange setningene var ikke noe å bekymre seg for.

Når det gjelder skepsisen til selve romanen, selve historien, så må jeg bare legge meg flat. Etter 40-50 sider tenkte jeg at dette er ikke verdt noe mer enn en treer på terningen, men etterhvert som historien gled fremover, så vokste den også på meg, og jeg synes det var en veldig god bok. Ble tatt litt på senga der, men da har vel forfatteren egentlig gjort en god jobb?

Historien er trist, traumatisk og vil nok av mange kunne karakteriseres som et mareritt. Thomas Olsens far tok livet av seg for kort tid siden og ligger nå i grava, mens han selv er ute i skogen og prøver å unnslippe realitetene. I løpet av de nattestimene han går seg bort i skogen får vi høre om oppveksten hans på 80-tallet sammen med den to år yngre broren Egil, den en gang så vakre og slanke moren, og den stadig mer forfyllede faren. Moren bestemmer seg heldigvis for å komme seg unna og tar med seg Thomas og Egil til Hønefoss, men også der klarer hun å finne seg en alkoholisert mann - Roar. Thomas mistrives sterkt og flytter snart tilbake til faren på Hvaler, og må holde ut med både psykisk og fysisk vold, og når Egil etter mange år tar seg en tur til barndomshjemmet går det galt. Thomas prøver å beskytte broren, og han klarer det fysisk, men psyken til Egil får seg en alvorlig knekk og sender ham på psykiatrisk avdeling. Thomas er stadig vekk på rømmen og prøver å finne ut hvordan han skal klare å redde broren fra det marerittet han opplever.

[...]på veggen rant det sprit nerover og det var et rift i tapeten der flaska hadde treffi og jeg visste hvordan Egil holdt arma rundt seg sjæl mens han trava fram og telbake der oppe, jeg hadde sett'n utallige ganger på sjukehuset, trave opp og ner korridora og det var den eneste plassen jeg kunne ta ham, den eneste redninga som fantes og det vakke no redning i det hele tatt og Roar stønna og dro snorkelyder ut gjennom nesa og detta var nære på det og jeg så flasketuten som lå på gølvet og jeg hadde kanskje kommet tel å slå ham ihjæl om ikke Mutter hadde kommi og skriki akkurat når'a gjorde[...]

s. 243

Noe av det beste med hele boka er de gode beskrivelsene av Thomas' forhold til broren. Helt fra de var lykkelige små, til de blir eldre og stadig mer kuet av faren. Den utrolige kjærligheten Thomas har for broren sin skildres gjennom hans ord og handlinger:

Det var rart å holde ham sånn, det hadde jeg aldri gjort før, ikke med noen, og den lille kroppen hans lente seg mot meg med huet mot brøstkassa mi og jeg kjente hvor tynn han var, det var nesten ikke no der under huden hans, noen skranglete bein og det var det, han hadde nesten ikke kjøtt på kroppen, gutten, og jeg la handa på bakhuet hans og snakka rolig tel'n og den stive kroppen hans løsna der i arma mine og jeg klemte'n alt jeg kunne.

s. 107

Han var helt stiv i kroppen og jeg klemte tel hardere, dro ham så tett mot meg som det gikk og tenkte jeg skulle stå sånn tel'n løsna opp, tel'n tinte, og jeg kjente kinnet hans mot mitt og det var utrolig mjukt og jeg tenkte at det er merkelig at det går, går å værra så mjuk og samtidig helt stivna i kroppen og det var ikke en lyd å høre den Jesusnatta vi sto der på parkeringsplassen[...]

s. 245

Jeg tror nok nettopp dette er det som gjør at jeg liker boka så godt. Den spiller på så mange nyanser av følelsene, og selv om det kanskje høres ut som en eneste elendighet hele historien, så er det en spennende historie, og en slags studie i hvor mye et menneske kan tåle. Og hvor mye av det man husker har faktisk skjedd, og hvor mye er oppdiktet av et plaget sinn?

Det er sånn det føles, som en drøm, som om jeg er i en drøm som ikke slutter, men det er ikke no drøm detta, det er som det var, de åra som endra så mye. Samtidig som alt står klart fram, som om det skjer nå, så er jeg så sliten at jeg ikke greier å skille tinga fra hverandre og noen ganger tenker jeg at detta kan ikke stemme, at jeg husker ting så detaljert, kan jeg stole på det, eller var det annerledes, har det blitt sånn fordi jeg trur at det var sånn, jeg veit ikke.

s. 283

Boka kan anbefales til både menn og kvinner, men kanskje ikke de under 18-20. Uansett; les!

Terningkast 5

Utgitt: 2010
Forlag: Aschehoug
Sider: 356

ISBN: 9788203195884
Boktrailer: Youtube Aschehoug

Denne anmeldelsen finner du (snart) også hos LIV - Litteratur i Vestfold hvor jeg anmelder bøker skrevet av forfattere som er født, oppvokst og/eller bosatt i Vestfold.

I tillegg har en redigert versjon av denne anmeldelsen blitt satt på trykk i Vestfold Blad

Blå time av Lillian Wirak Skow

Lillian Wirak Skows Blå time er en diktsamling basert på et utvalg av dikt fra hennes tidligere samlingene Alle disse dagene, Tida kommer ikke tilbake og Øyeblikk. I tillegg til disse har hun også gitt ut en roman tidligere, og i februar kom slektskrøniken Størst av alt.

Det første som slår meg med diktene i denne samlingen er (som også forlaget påpeker) at de er hverdagslige. Det er lett å kjenne seg igjen i skildringene av naturen, menneskesinnet og de hverdagslige følelsene av lykke, glede, sorg og drømmer.

Desverre kan de bli litt for hverdagslige for min smak, og de fenger ikke meg like godt som de kanskje vil fenge en litt eldre garde. Forlaget skriver bak på boken at "Diktene består dels av sansinger, dels av refleksjoner, dessuten morsomme og gløgge iakttakelser som får oss til å se hverdagen på en ny måte," men jeg kan desverre ikke si meg enig i at jeg ser hverdagen på en ny måte etter å ha lest over 100 av Skows dikt. Jeg synes allikevel at språket er godt, men av og til savner jeg litt mer "snert" over det hele. Det blir litt for lavmælt for min smak.

Men det er noen av diktene som stikker seg positivt ut, og to av mine favoritter fra samlingen er diktene Blikk og Gamle hus:

Blikk
- det glimtet jeg fanget
mellom
de nesten sammenknepne
øyevippene dine
eller det som fór forbi 
idet det traff sjela mi
                                                               (s. 22)

Godt å gå
gjennom gamle hus
ane eimen av elde
i lave loft

lytte til lyden
i blankslitte trinn
bøye seg inn i noe
som var

lo de
lekte de

taus står tida
og tier
                                                           (s. 49)

Og til de som er så heldige å kunne spille etter noter, så er et utvalg av diktene satt til noter og samlet bakerst i boken.

Terningkast 3

Utgitt: 2009
Forlag: Færder forlag
Sider:142

ISBN:9788279110446

Denne anmeldelsen finner du også hos LIV - Litteratur i Vestfold fordi jeg anmelder bøker skrevet av forfattere født, oppvokst og/eller bosatt i Vestfold, og Lillian Wirak Skow er fra Sandefjord, bosatt i Larvik.

Incontro av Anne Gjeitanger

"Tale og Mimi har ikke møtt hverandre på flere år da Tale drar og besøker Mimi, som har bosatt seg i barndomshjemmet sitt på Jæren. Men hva er igjen av vennskapet nå? Hvordan kan man stilles overfor hverandre på en slik måte at ens egen historie blir tatt imot og forstått? Sammen og hver for seg må de finne ut av hva det vil si å forholde seg til en annen. Og hvordan er det mulig, det Mimi snakker om, å forholde seg til både levende og døde?"
(Kilde: bokkilden.no)

En ting jeg lurer på er hvorfor forfatteren har valgt å bruke et italiensk ord som tittel. Er ikke det direkte oversatte ordet "Møte" spennende nok? Og hadde det ikke egentlig passet bedre med et tysk ord siden mye av historien handler om "gamledager" i Hamburg? Jeg bare lurer..

Til tross for at boken bare har litt over 120 sider er både språket og historien til tider litt tungrodd. Det er jo ofte brukt lange setninger med stadige mellomrom der det egentlig burde vært punktum - i mine øyne.

Mimi føles ofte som en manisk person, til tross for at hun egentlig er ganske rolig. For det er ihvertfall det jeg føler at forfatteren prøver å få frem, at hun - til tross for sin tidligere mentor-rolle ovenfor Tale - er en dame med bekymringer under den tilsynelatende perfekte overflaten. Jeg liker ikke Mimi, jeg liker Tale.

Dette er nok en bok som man ikke bare kan lese, man må også gå litt i dybden og analysere litt i etterkant. Ihvertfall sitter jeg igjen med den følelsen. Jeg lurer på om jeg har gått glipp av noe, og føler at jeg burde tenke "Hvorfor? Hvorfor ikke? Hvordan? Hva?". Desverre er jeg ikke i det humøret når jeg nå legger boka vekk, og det gjør kanskje at jeg synes litt dårligere om den enn den fortjener, men jeg ser ikke bort ifra at det kan dukke opp ett og annet i underbevisstheten min etterhvert.

Incontro er Anne Gjeitangers første roman, og hun har fulgt opp med Juni, september, oktober, mai, Begynnelse i november og Hente seg hjem - som alle handler om Tale - i tillegg til et par andre prosjekter. Litt av en produksjon i løpet av 4-5 år synes jeg! Det var i grunn hennes siste roman om Tale som dukket opp foran øynene mine på biblioteket, men når jeg skjønte at den var en del av flere, om enn uavhengige, så måtte jeg starte på begynnelsen. Men jeg kommer nok til å lese de andre bøkene om Tale etterhvert.

Starten på boka var ihvertfall fabelaktig, synes jeg:

Så mange mennesker som lever livene sine overalt, som bare får det til.
(s. 7)

Terningkast 4

Utgitt: 2009
Forlag: Aschehoug
Sider: 190
ISBN: 9788203195365

Denne anmeldelsen finner du også hos LIV - Litteratur i Vestfold fordi jeg anmelder bøker skrevet av forfattere født, oppvokst og/eller bosatt i Vestfold, og Anne Gjeitanger er for tiden bosatt i Sandefjord.