Helbredelsen av Jonathan Odell

"På Satterfield-plantasjen sørger fru Amanda over sin eneste datter, som er død av kolera. Omtåket av sorg tar hun et nyfødt slavebarn til seg og gir det navnet Granada. Granada vokser opp som fruens leketøy, uvitende om familien sin og hvor hun kommer fra - inntil slavekvinnen Polly Shine ankommer plantasjen. Polly er kjøpt for å kurere slavene for en mystisk sykdom, og når hun lykkes over alle forventninger, begynner ting å endre seg. Granada må forlate hovedhuset og flytte inn hos Polly som hennes lærling. Og snart begynner det å hviskes om Friheten"

Adlibris.no

Jeg er veldig glad i sørstatsromaner, uten at jeg akkurat kan peke på hvorfor, men kanskje litt på grunn av at historiene ofte dreier seg om varme relasjoner, livsvisdom og mennesker som kommer seg gjennom vanskelige tider. I Bienes hemmelige liv handlet det om en ung, hvit jente som har mistet moren sin og blir mishandlet av faren sin før hun rømmer sammen med den svarte barnepiken. De havner på en biefarm hos tre søstre og her finner jenta ut av sin fortid og blomstrer etterhvert opp som en sterk kvinne. Mens i Helbredelsen møter vi en ung, mørk jente og får høre hennes historie fra bomullsplantasjen og om hennes og de andre slavenes vei til Friheten.

Granada er bare et nyfødt spedbarn når hun blir tatt fra moren sin for å leve i herskapshuset til den hvite herren Ben og hans kone Amanda. Granada blir erstatningen for tapet av deres datter Becky som har dødd som følge av en sykdom som de hvite ikke vil vedkjenne seg fordi det er en sykdom som finnes hovedsakelig blant de svarte.

Granada vokser opp på kjøkkenet i herskapshuset hos tante Sylvie og Gamle-Silas, men når herr Ben en dag kommer hjem med slavekvinnen Polly som har kunnskap om legedom, må Granada flytte ut i sykestuen sammen med denne kvinnen. Hun skal lære seg den samme kunnskapen som Polly sitter på, men alle inneslavene (de som er tilknyttet herskapshuset) er skeptiske til den nye slavekvinnen og mener at hun utfører voodoo og bare er ute etter å ta livet av de som står i hennes vei. Men gang på gang viser hun sin kraft og kunnskap og så smått begynner fordommene og smuldre vekk. Men Granada sliter med å tilpasse seg og lære om erindring og naturmedisin, og hun slites mellom den "hvite" oppveksten hun hadde i herskapshuset og den historien Polly forteller om det folket de egentlig tilhører. Hun klarer ikke å forstå hva denne Friheten som Polly snakker om er for noe.

"Bare husk," sa Polly med ettertrykk, "at disse pene orda på den papirbiten ikke kan gjøre deg fri. Herren kan'ke gi deg Friheten din. Yankee'ene, når de kommer hit, kan'ke det, de heller. Jeg kan ikke. Hvis du trur at noen kan det, så kommer'u bestandig te' å være slaven dems."

s. 302

Jeg setter et lite spørsmål ved at Granada ikke visste hva denne Friheten dreiet seg som, men at hun vet at det finnes et Europa jfr. følgende sitat:

Granada visste at det var der de holdt fruen, så nonnene kunne be for henne og de europeiske legene kunne behandle henne. 

s. 231

Jeg synes boken inneholder flere gode moraler og påminnelser som man lett kan glemme i en travel hverdag. Den minner oss om at det er vi selv som er ansvarlige for vår egen frihet og fremtid (og det kan også oversettes til alt annet her i livet; det er vi som er ansvarlige for det livet vi lever og hva vi ønsker å få ut av det).

Jeg våkna i dag tidlig og kjente lukta av nybakte rundstykker! Jeg kunne banna på at detta rommet var blitt Sylvies kjøkken igjen. Har du opplevd at ei lukt kan spille deg et sånt puss? Nå som jeg snart er nitti år, virker det som om jeg ska' få luktesansen tilbake. Bare en liten sniff av den rundstykkelukta, så er'e som om jeg er tolv år og sulten som en ulv! [...] Veit du, jeg trur at hvis jeg fikk kjenne en lukt fra fra et eller a'ant tidspunkt i livet, så ville jeg plutselig bli like gammal som jeg var den gangen. Tenk at sånne dumme småtterier kan binde et liv sammen, hva? Rundstykker og lammesteik og sånt?

s. 111

Som dere ser fra utdragene, som er sitater fra hhv. Polly og Granada (på sine eldre dager), så har de - og alle andre slaver i boka - fått en spesiell måte å prate med. Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle det, men dere skjønner nok hva jeg mener. Resten av boken og de hvites prat er skrevet på "vanlig bokmål". Dette er sikkert gjort for å skape en slags stemning eller tone, og skille mellom de hvite og de svarte, men jeg har vært borti det samme før (ikke nødvendigvis at det er mørkhudede som har fått denne talemåten, men andre folk som skal skille seg ut på en eller annen måte, gjerne av lavere rang), og jeg er ikke så stor fan av akkurat det. Selv om disse uttalelsene hadde vært skrevet på "rent bokmål" så hadde jeg ikke hatt noe problem med å se for meg at det var slavene som pratet med tanke på at det er veldig gode skildringer av dem og miljøet. Det virker rett og slett litt fordummende på meg med denne måten å skrive uttalelser på...

Men det er altså en god bok, med en historie som er både spennende, urovekkende, varm og gledelig. Karakterene er troverdige og fargerike og det finnes flere gullkorn som nevnt.

Vurdering: &&&&&&
Utgitt: 2013
Forlag: Pax
Sider: 352
ISBN: 9788253035871
Fra: Bokhylla 

Denne boken er forresten til salgs på Mammautsalget oppdaget jeg da jeg bladde meg gjennom avisen!

Det synger i gresset av Doris Lessing

"Dette er historien om en hvit kvinne som fra et sorgløst, tomt byliv havner i et håpløst ekteskap med en farmer, en av de "fattige hvite" i det som nå er Zimbabwe. Hun går langsomt til grunne, og etterhvert hater hun livet på farmen og menneskene som omgir henne. Desillusjonert involverer hun seg med en av de fargede arbeiderne på farmen, og maktkampen som utspiller seg dem imellom, illustrerer de sterke motsetningene som har preget sørlige Afrika."

Bokelskere.no

Romanen begynner så bra:

Folk som så notisen med den sensasjonelle overskiften, kjente kanskje en snev av forbitrelse blandet med tilfredshet, som om noe hadde gått i oppfyllelse, som om noe de lenge hadde ventet på, endelig hadde inntuffet. Når innfødte stjeler, myrder eller voldtar, får de hvite gjerne den følelsen.

s. 7

Og ut ifra plottet (en sterk, selvstendig hvit kvinne forelsker seg i en hvit, fattig farmer som lever fra hånd til munn og flytter inn på farmen hans hvor hun må omgås svarte arbeidere og leve et liv langt fra sin fortid) kunne dette blitt en riktig god bok. Men - og nå føles det litt som å banne i kirka, for dette er jo en klassiker skrevet av en vinner av Nobelprisen i litteratur - jeg får liksom aldri den gode feelingen jeg håpet på. For meg ble det litt mye gjentagende mas med denne hvite kvinnen og hennes langsomme vei mot avgrunnen.

Jeg kan godt tenke meg at den er nokså realistisk med tanke på hvordan svarte og hvite omgikk hverandre, og hvordan fattigdom kan tære på et ekteskap og et skjørt sinn over lengre tid. Men i det store og det hele synes jeg historien kvernet rundt de samme temaene hele veien; den hvite farmeren som aldri lykkes med sine avlinger og som dermd stadig prøver seg på noe nytt selv om han er dømt til å mislykkes fra første stund, den hvite kvinnen som aldri kommer overens med de svarte tjenerguttene som skal styre og stelle for henne i huset og den evige gnissingen mellom de to gifte. Det er aldri knapt et kjærtegn å lese om mellom de to.

Når det gjelder språket, så synes jeg det fungerer godt som stemningsskaper og det er veldig beskrivende for tiden hvor historien er hentet fra. Og et lite pluss for at vi også innimellom får et innblikk i mannens tanker og følelser istedenfor å kun få én side av saken.

Desverre fikk jeg bekreftet mine fordommer mot klassikere med denne romanen, men som med alt annet så er jo ingen bok innen en gitt sjanger (og klassikere er jo ikke en klart definert sjanger i så måte) helt lik. Dog blir det nok ikke plukket opp en ny klassiker med det aller første.

Terningkast 3

Utgitt: 2007
Forlag: Gyldendal
Sider: 217
ISBN: 9788205382381

Den fortrolige av Héléne Grémillon

 "Unge, vakre Annie kommer fra enkle kår og drømmer om å bli maler, mens den velstående Madame M. tilsynelatende har alt - unntatt det barnet hun så brennende ønsker seg. En dag inngår de to kvinnene en pakt som får uante konsekvenser for dem begge."

Capris.no 

 

Vi befinner oss i Paris midt på 70-tallet. Camille har nylig mistet moren sin og er gravid med sitt første barn da det plutselig en tirsdag dukker opp en tykk konvolutt i postkassen hennes. Hun leser det som viser seg å være et brev med en utrolig historie, og flere påfølgende tirsdager dukker det opp stadig nye biter av historien gjennom lignende brev. Etterhvert forstår Camille, som er forlagsredaktør, at denne historien ikke er et nytt stunt fra en forfatter som ønsker å selge sitt manus til forlaget, men en ekte historie, med sterke bånd til hennes egen historie.

Mesteparten av boka dreier seg dog om nettopp denne historien, hvor vi møter den unge jenta Annie som vikler seg inn i en situasjon hun vanskelig kan komme seg ut av. Men det hun trodde hun kun ville ha et kaldt forhold til modnes i henne og gjør hennes forhold til ekteparet hun bosetter seg hos enda mer innviklet. Samtidig bryter 2. verdenskrig ut og skiller de som elsker hverandre.

Prøv aldri å bli elsket av folk slik du vil at de skal elske deg, det er ikke sånn med virkelig kjærlighet. Du må godta at folk er glad i deg på sin måte.

s. 57

Dette er en historie som fenger på hver side, og leseren får ta del i hele historien via forskjellige personer, noe som viser oss at en sak aldri har kun én side. Og som leser får man sympati for flere av de involverte, etterhvert som deres side av saken kommer frem i lyset. Disse menneskene beskrives nemlig på en veldig god måte, hvor flere lag av deres personlighet, tanker og handlinger kommer til syne. Forfatteren har virkelig klart å skrive gode, troverdige personkarakteristikker.

Språket synes jeg er godt, men det er ingen wow-faktor, ikke nyskapende. Dette gjelder først og fremst de delene av historien som fortelles fra Camilles perspektiv, hvor jeg opplever språket som litt for enkelt og hverdagslig. Språket i den delen som fortelles fra fortiden er derimot en god del bedre, og kvaliteten på boka ville blitt løftet om forfatteren hadde klart å holde på denne stilen også i Camilles del.

Boka inneholder definitivt elementer som kan gjøre den til en bestselger; en historie om kjærlighet og svik, om en kvinnes kjærlighet til sitt barn, tragedier, et godt og enkelt språk som gjør den lettlest og en spenningskurve som er stadig stigende i hver av de parallelle historiene.

...og er ikke omslaget lekkert?! Jeg kunne kjøpt boka bare p.g.a. det ;)

Terningkast 4

Utgitt: 2012
Forlag: Aschehoug
Sider: 252
ISBN: 9788203216534
Les utdrag fra boka her 
Boka er mottatt fra forlaget etter eget ønske.

Nærmere høst av Marianne Kaurin

"Grünerløkka, 1942. Det går mot høst, og krigen er blitt hverdag for familiene som bor i Biermannsgate 10. Inntil den grusomme morgenen, da tre politimenn plutselig banker på døren til den jødiske familien Stern. Tilfeldigvis er ikke 15-årige Ilse hjemme."
Capris.no

Det er kanskje litt feil å røpe min entusiasme for denne boken allerede i begynnelsen av min omtale, men jeg kan ikke la være! Jeg har ikke gitt terningkast 6 til en bok siden 2009! Tre år er det siden Johan Harstads novellesamling Ambulanse fikk en sekser av meg, og riktig nok så har det vært mange gode bøker mellom fingrene mine siden den gang, men ingen har altså nådd helt opp til toppen. Før nå!

Familien Stern med pappa Isak, mamma Hanna og døtrene Sonja, Ilse og Miriam er jøder og bor i Oslo under 2. verdenskrig. Ilse er forelsket i Hermann Rød som bor i samme oppgang som henne, og han er nok også litt forelsket i "den unge Ilse Stern." Krigen går sin gang, men familien merker lite til den, bortsett fra faren som eier en sybutikk:

Lufta er skarp i dag. Han kjenner pulsen dunke i kroppen. Skal det trenge inn i hjemmet deres også, hetsen, ordene, skal det ikke være mulig å bare få være i fred, puste, leve? Må han starte dagen med å vaske vinduer, fylle vann i bøtta, såpe, stå ute i kulda, gni på glasset, forte seg? Han har begynt å stå opp ekstra tidlig, han sørger for å være i butikken før jentene komme, hver dag, en drøy time før dem, bare i tilfelle det er noe han må fjerne fra vinduene. De skal slippe å se det.

s. 54

 Men en dag kommer plutselig krigen tett innpå dem. Tre politimenn banker på døra til familien Stern:

De brøyter seg inn i den trange entreen, lukker døra bak seg. Mannen med briller rekker papiret til Isak, tar et lommtørkle ut av frakkelomma, tar ac seg brillene og pusser dem.
"Alle mannlige personer over 15 år hvis lgitimasjonskort er stemplet med J, skal arresteres uansett alder oppover, og transporteres til Kirkeveien 23, Oslo."

s. 84

Og ikke lenge etterpå kommer det nok en gang tre menn og banker på døra til den jødiske familien. De får beskjed om å pakke klær og niste for fire dager før de skal bli med de tre mennene. Moren er apatisk etter at Isak forsvant, så det er Sonja, den eldste av de tre jentene som må være den sterke, og ta seg av pakkingen. Minstejenta Miriam forstår ikke hva som foregår, og Ilse har ikke kommet tilbake etter at hun gikk hjemmefra i fullt sinne dagen i forveien. Mennene vil vite hvor hun er, men Sonja sier som sant er at hun ikke har kommet hjem siden hun dro og at de ikke vet hvor hun er. Så blir de transportert i en drosje til Vippetangen hvor horder av jødiske familier og tyske soldater venter for å komme ombord i en båt. Det er ingen som vet hvor de skal, men ryktene går om at det er en arbeidsleir i Nord-Norge.

Dette var veldig kort fortalt, men jeg vil ikke røpe for mye. Historien er så sterk og jeg satt med en klump i halsen det meste av tiden etter at familien Stern går ombord på båten. Forholdene er skildret slik som man har hørt rykter om at det var, men som man ikke helt klarer å skjønne rekkevidden av. Det er ikke noe som er pyntet på, men det er heller ikke noe som er "over the top" og gjør historien vanskelig å tro på. Snarere tvert imot. Partiene med kildringer av miljøet og hovdpersonenens tanker og følelser er nok noe av det jeg liker best ved boka:

Bladene i de støvete gatene, tørre og sprukne, gule, røde, de ligger i hauger langs bygårdene og venter på å råtne. Lufta er skarp og full av noe, en lukt, en brist. Snart vil det blåse opp, snart vil regnet sile, tromme mot vinduene, mot asfalten, lage dype renner i grusen. Snart blir jorden fuktig og kald, full av krypdyr, av mark og biller som ivrig forsyner seg. Snart vil bakken bli hard og gjennomtrengelig, snart kommer det snø. En hard hinne over vann som har frosset og gress som har stivnet, hvit og kjølig for å gi hvile til alt som er dødt.

s. 5

For en flott start på en roman!

Og spørsmålene man sitter med som leser er mange: Hva skjer med Isak? Hva skjer med Ilse? Hvor vil båten føre dem? Var det virkelig sånn det foregikk? Historiske romaner har aldri vært av stor interesse for meg, men jeg er veldig glad for at jeg har lest denne (og takk til forlaget som ville sende meg denne boken som jeg vanligvis ikke ville plukket ut i bokhylla selv)! Den minner meg på klasseturen vi hadde til Theresienstadt på videregående, og jeg sitter og grøsser og kjenner nesten tårene presse på mens jeg lever meg inn i historien. Det er vannvittig å tenke på at dette er noe som faktisk har foregått, og vanskelig for min generasjon å forstå det, vi som aldri har opplevd annet enn fredstid her til lands. Så vondt det må ha vært å ikke vite, ikke ha kunnskap. Eller er det av og til en velsignelse? Den som intet vet, intet frykter?

Passasjerene går mot det hvite lyset, mot åpningen, ramler ut av vognene, de lemstre kroppene har nesten ikke beveget seg på over et døgn. Sonja ser et skilt over perrongen: Auschwitz. Det sier henne ingenting.

s. 198

Språket gir en utrolig stemning til historien. Det er nøkternt og rett fram, og med sine kapittelinndelinger på relativt få sider, så er det helt klart en bok man kan lese ut på ganske kort tid. Det er stadig fengende, og man får høre historien fra flere synsvinkler, både fra Isak, Sonja og Ilse sin side. Og fra Hermann og naboen Odd sin side. Og slutten... Jeg har så lyst til å si noe om slutten! Men jeg skal ikke gjøre det. Annet enn at jeg likte den, selv om den på mange punkter er veldig åpen.

Jeg vet ikke helt om jeg har gitt boken den gode anmeldelsen den fortjener, men min mening er klar: Les den! Og gi den bort i julegave, bursdagsgave (eller farsdagsgave om du er bittelitt sent ut)!

Les den!

Terningkast 6

Utgitt: 2012
Forlag: Aschhoug
Sider: 246
ISBN: 9788203255182

Hestenes dal av Jean M. Auel

"Ayla er på leting etter sin egen stamme etter å ha blitt utstøtt av klanen som adopterte henne. Hun finner bare en lukket dal hvor en flokk hester holder til. Her knytter hun et nært vennskap med dyrene, lærer nye jaktmetoder og kjemper for å overleve. Men hennes lengsel etter nærhet og kjærlighet til andre mennesker blir ikke oppfylt før skjebnen bringer den unge Jondalar inn i hennes liv. For Ayla blir dette en oppvåkning til et nytt liv."Capris.no

Det har jammen blitt to år siden jeg leste den første boken i Jordens barn-serien; Hulebjørnens klan! Og grunnen til det er nok at jeg synes de har vært litt tunge å lese. Men den følelsen snudde når jeg kom halvveis i denne bok nr. 2 i serien. Da har jeg pløyd kapittel etter kapittel på kort tid, og skjønner egentlig ikke hvorfor jeg har brukt så lang tid på den første halvdelen av boka.

I denne romanen møter vi Ayla som har måtte forlate Klanen hvor hun ble tatt inn i varmen i forrige bok. Hun drar ut på en lang reise og bosetter seg etterhvert i en stor hule for å overvintre. Men våren og sommeren kommer, og en ny vinter likeså. Hun er usikker på om hun skal tørre å reise videre for å treffe de Andre, som angivelig skal være mer lik henne enn hva menneskene i Klanen var, og mens hun bruker flere år på å tenke seg om, så får hun seg en nær venn i hesten Vinnie, og etterhvert også en huleløve-valp.

Parallellt med denne historien får vi høre om Jondalar og Thonolan, to brødre som setter ut på en reise. De treffer flere ulike hulesamfunn og hos Mamutoiene forelsker Thonolan seg i en kvinne som han gifter seg med og starter en familie med. Desverre går ikke alt sånn det skal, og de to brødrene reiser videre, og snart møter Jondalar Ayla.

Det er en roman som er spekket med handling, så vel sommye tankeaktivitet. Leseren får et innblikk i hvordan det er for Ayla å vær utstøtt fra Klanen og samtidig ikke høre hjemme i noe annet hulesamfunn. På mange måter er det universelle tanker og følelser som er like relevant i dag som for tusenvis av år siden.

Og selv om det er en del tungsinn i historien, så er det også mye glede over små og store ting, og det er mye spenning fra kapittel til kapittel, selv om det tok litt lang tid å gi meg den herlige lese-kick følelsen der jeg bare MÅ vite hva som skjer videre.

Alt i alt synes jeg denne boka var bedre enn den forrige, så jeg glimter til med et øye mer på terningen! :)

Terningkast 5

Utgitt: 2002

Forlag: Aschehoug
Sider: 415

ISBN: 9788203206511