Forbannede yngel av Anne-Cathrine Riebnitzsky

"I et fly på vei hjem fra Afghanistan setter offiseren Lisa seg ved siden av legen Andreas. Hun har bestemt seg for å fortelle ham sin livshistorie: en historie om en godt planlagt dødsulykke og en lillesøster som vil begå selvmord, om en mor som gråter for mye og en far som slår. En historie om å reise langt bort og samtidig føle seg fanget - men også om fire uatskillelige søsken, om forelskelse og om viljen til å overleve."

Adlibris.no

Dette leseåret har vært preget av historier om tragiske familieforhold (er det det som er "in" å skrive om for tiden?), og denne romanen er intet unntak. Her får vi nemlig Lisas historie fortalt i både nåtid så vel som fortid, og det er fortiden som naturlig nok tar mest plass. Vi blir kjent med moren og faren hennes, som begge beskylder den andre for å være syk overfor barna, men aldri mens den andre foreldren hører på. Faren bruker både psykisk og fysisk straff, og fórer barna med grisemedisin, mens moren som regel forholder seg taus og gråtende i bakgrunnen. I det ene øyeblikket aner barna fred og ingen fare, men bare en ørliten nyanse på en setning som blir uttalt eller en oppgave som blir gjort kan føre til sterk avstraffing av den som gjorde - i følge faren - feilen. Mens moren er tilsynelatende snill og god når hun er alene med barna.

Jeg har aldri blitt passet så godt på i hele mitt liv som jeg blir i krigen. Fiendene er fiender, og vennene er venner. Det er ingen ulykkelige sammenblandinger.

s. 9

Det går som det (kanskje) må gå, og mens Lisa og storebroren Ivan søker seg til militæret og senere til utenlandstjeneste, reiser lillebroren Peter til Canada mens yngstejenta og musikkgeniet Marie blir værende igjen på gården som eneste barnet. Livet er fortsatt tøft med den bagasjen de alle har, og også etter at de har vokst opp til voksne, myndige personer, preger barndommen dem. Det er Maries selvmordsforsøk som bringer søsknene sammen igjen i voksen alder, og får hele historien og en grusom hemmelighet til å boble opp i Lisa og kreve sin plass.

Jeg sitter med føttene litt opp fra gulvet, som er kaldt. Jeg tenker at det er kulden som siver ut av far. Den driver bortover gulvet og sniker seg inn overalt. Jeg kjemper for ikke å stikke tærne ned i den.

s. 230

"Så pen du er, mor"
"Jeg er slett ikke pen. Jeg ser ut som en stor, feit, hvit larve," sier mor sint.
Jeg blir forvirret. Moren min er den peneste i hele verden. Hvorfor forstår hun ikke det?

s. 29

Forfatteren er flink til å skildre familielivet fra et barns perspektiv og tankene og følelsene som barnet Lisa sitter med er troverdige. Det viser hvor sårbare barn er, og hvor mye de er villige til å utstå fordi de elsker sine foreldre. Det skildrer hvor grusomt stor makt foreldre kan ha over sine barn og hvor feil det kan gå. Men forfatteren viser også makten som ligger i og være flere, og at det ikke alltid er den som er mest høylytt som trekker det lengste strået. Og det som var sannheten når man var et barn kan fort vise seg å ha flere sider enn et barnesinn kan nyansere.

I denne boka veksler man mellom foritd og nåtid og i begynnelsen var det ikke så lett å forstå, men  man kommer allikevel nok så fort inn i det når man blir litt kjent med historien og forfatterens fortellermåte. Boka er ellers veldig enkel å lese og er delt opp i større og mindre kapitler, og selv om man får utallige historier fra Lisas oppveskt fortalt, så føles det veldig naturlig og det blir aldri for mye eller for kjedelig.

Det som jeg synes kanskje var litt malplassert, eller unødvendig, var bihistorien om Lisas kjærlighetsliv. Man skjønner fort at den er plassert der for å gi det hele en "lykkelig slutt" og den blir en slags moral om at selv om fortiden var tragisk, kan fremtiden bli fantastisk. Eller noe i den duren.

Det kunne vært interessant å lest historien fra de andre søsknenes side også, men denne begrensningen ved att det kun er Lisa som forteller er jo også med på å bygge opp under det faktum at man alene ikke klarer å få med seg alle sider av en sak. Når søsknene samles derimot, da kommer ytterligere viktige detaljer fram.

Jeg finner en kulepenn som har falt på gulvet, og stirrer på tapetet. Jeg fyller ut en av de små krummelurene i det gule, brune og hvite syttitallsmønsteret. Det er min protest, et opprør på to ganger to centimeter. Et lite, mørkt merke på verden.

s. 84

Selv om den ikke når helt til topps på min skala, er det allikevel en bok jeg trygt kan anbefale. Den har også fått tildelt den danske litterære prisen De gylne laurbær i 2014, så forfatteren er i godt lag.

Vurdering: &&&&&&
Utgitt: 2015
Forlag: Schibsted
Sider: 445
ISBN: 9788251683562

Fra: Leseeksemplar fra forlaget

Les utdrag fra boken hos forlaget her

Din, alltid av Gøhril Gabrielsen

"Hva hjelper det at samfunnet frikjenner deg, hvis moren din sier du er skyldig? En tolvårig jente griper inn i foreldrenes sjalusidrama med fatale følger. Senere i livet, i et forsøk på å bøte på det vonde hun har forvoldt, velger hun bort kjærligheten for å ta seg av mora. Etter mange år finner hun ut at hun ikke er så skyldig som hun har trodd. Og hun bestemmer seg for at hun vil ha alt det tapte tilbake"

Adlibris.no

[...] flaggermusa var fløyet, den hadde funnet veien ut. Likevel hang en uro igjen i rommet, en lydløs støy så gjennomtrengende at jeg måtte holde meg for ørene. Jeg forstod det straks, selv om jeg bare var tolv år; flaggermusa hadde skreket så intenst at trommehinnene skalv av de høyfrekvente lydbølgene. Og kanskje er det nettopp dette som sitter igjen som en rystelse; den ikke hørbare redselen, den som knapt kan fanges opp, at den fantes som et stille skrik, i meg også.

s. 8

Hovedpersonen er ei jente på 12 år, og nylig har hun blitt storesøster til en liten gutt. Gutten skriker og skriker og skriker, og det tærer på både liten og stor i familien. Mor og far har ikke lenger like mye tid og omsorg (det var heller ikke så omfattende før broren ble født) for sin datter, og ikke til å pleie sitt eget forhold. Men en dag finner mor ut at jenta skal få litt opplæring i hvordan man skifter bleier, bader, kler på og ikke minst mater den lille guttebabyen. På den måten kan hun selv legge seg og sove på rommet mens ansvaret faller på den 12 år gamle jenta. Hun knytter seg sterkt til broren og kjenner en varme i kroppen som hun aldri har kjent maken til. Og så er det sommerferie. De reiser 200 mil hjemmefra for å bo på en hytte som farens arbeidsplass disponerer. Selv om gutten skriker mye fremdeles, er det noe med den varme sommeren, fraværet av hverdagsmas og det at de fire familiemedlemmene får være nære, sammen som gjør at humøret hos alle letter. Inntil det dukker opp et par i nabohytta og mor og far atter en gang ryker i tottene på hverandre. Og det er når jenta bestemmer seg for å forhåpentligvis skape litt fred at det fatale skjer.

Videre følger vi denne jenta gjennom hennes liv som student i en by langt fra familie, hvor hun knytter seg til en mann, men som hun ikke kan gi det han ønsker. Vi følger henne også inn i 40-årene hvor hun har viet seg til å ta vare på sin mor over en årrekke. Og det er i denne perioden at sannheten om hva som skjedde på hytta kommer frem. Og det livet jenta har levd, med den skyldfølelsen som alltid har vært en stor og nærværende del av henne, kunne kanskje vært så veldig annerledes?

Dette er en roman som til tross for en ganske lavmælt tone (men den passer veldig godt til historien!) inneholder en sterk historie og jeg som leser sitter med en gangende uro i mellomgulvet i løpet av den første delen. Jeg vet at noe skal skje, men akkurat hva er uklart. Det er flere hentydninger og dermed flere alternativer. Deretter blir jeg sittende med like mange spørsmål som hovedpersonen og jeg kan kjenne det teppet som legger seg over hennes liv og hindrer henne fra å leve det livet hun i ettertid savner. Karakteren hennes er sterk og utviklingen fra et lite barn, via ung voksen og til hun er midt i livet er troverdig.

Den delen som gjør sterkest inntrykk er definitivt den første delen som omhandler barndommen og den aktuelle hendelsen. Forfatteren er så flink til å belyse sårbarheten til jenta og de ofte triste samhandlingene innad i familien, hva de gjør med den lille jenta og hvordan hun tolker dem. Gøhril Gabrielsen skaper gode stemningsbilder og det faktum at historien fortelles uten særlig mange bihistorier og -personer, eller henvisninger til faktiske stedsnavn gjør at den blir intens og altoppslukende. Hun gir oss et bilde av to definerte roller; den som er et offer og den som sitter med en slags makt. Men er rollene påtatt selv eller tildelt av andre?

Jeg er veldig glad i riktig gode sitater, og når jeg sitter og leser en bok lager jeg alltid eselører på sider der det er noe jeg bare må skrive ned for senere. Og denne boken er full av setninger og avsnitt som jeg vil ta vare på, men her er to utdrag som forteller noe om den lille jenta og hennes relasjoner til mor, far og den lille babyen:

Inntil den dagen broren min blir født, er jeg et enslig barn av mor og far, i alle betydninger av ordet. Jeg er alene om deres oppmerksomhet, men det er de to det handler om, bestandig. Mor kretser rundt far, far kretser rundt mor, mens jeg svirrer i ytterkanten av dem begge.

s. 13

Jeg legger en hånd over magen hans, kjenner hjertet slå, brystet heve og senke seg. Han har allerede sin egen rytme, sin egen kraft, helt uavhengig av mor og far og meg.

s. 18

Jeg klarte ikke å legge fra meg boken, så den ble nærmest slukt på et par timer i sofakroken i løpet av en kveld. Absolutt en bok som folk bør få med deg! Og jeg skal ta meg en kikk på Gabrielsens tidligere forfatterskap for å se om det er noe av interesse.

Og helt til slutt; jeg synes det er et stort pluss at boka ikke har et smussomslag, men at heller tekst og bilde er trykket direkte på boka (har det et navn?)! Jeg kaster alle smussomslag når jeg har lest en bok, og da er det altfor ofte bare en trist, svart bakgrunn med kun forfatternavn og tittel i ryggen. Tommel opp for ny variant som jeg knapt kan huske å ha vært borti før.

Vurdering: &&&&&&
Utgitt: 2015
Forlag: Aschehoug
Sider: 203
ISBN: 9788203359033

Fra: Leseeksemplar fra forlaget

Utdrag: Her
Andre bloggere om denne boken: Tine, Ellikken, Solgunn 

Helbredelsen av Jonathan Odell

"På Satterfield-plantasjen sørger fru Amanda over sin eneste datter, som er død av kolera. Omtåket av sorg tar hun et nyfødt slavebarn til seg og gir det navnet Granada. Granada vokser opp som fruens leketøy, uvitende om familien sin og hvor hun kommer fra - inntil slavekvinnen Polly Shine ankommer plantasjen. Polly er kjøpt for å kurere slavene for en mystisk sykdom, og når hun lykkes over alle forventninger, begynner ting å endre seg. Granada må forlate hovedhuset og flytte inn hos Polly som hennes lærling. Og snart begynner det å hviskes om Friheten"

Adlibris.no

Jeg er veldig glad i sørstatsromaner, uten at jeg akkurat kan peke på hvorfor, men kanskje litt på grunn av at historiene ofte dreier seg om varme relasjoner, livsvisdom og mennesker som kommer seg gjennom vanskelige tider. I Bienes hemmelige liv handlet det om en ung, hvit jente som har mistet moren sin og blir mishandlet av faren sin før hun rømmer sammen med den svarte barnepiken. De havner på en biefarm hos tre søstre og her finner jenta ut av sin fortid og blomstrer etterhvert opp som en sterk kvinne. Mens i Helbredelsen møter vi en ung, mørk jente og får høre hennes historie fra bomullsplantasjen og om hennes og de andre slavenes vei til Friheten.

Granada er bare et nyfødt spedbarn når hun blir tatt fra moren sin for å leve i herskapshuset til den hvite herren Ben og hans kone Amanda. Granada blir erstatningen for tapet av deres datter Becky som har dødd som følge av en sykdom som de hvite ikke vil vedkjenne seg fordi det er en sykdom som finnes hovedsakelig blant de svarte.

Granada vokser opp på kjøkkenet i herskapshuset hos tante Sylvie og Gamle-Silas, men når herr Ben en dag kommer hjem med slavekvinnen Polly som har kunnskap om legedom, må Granada flytte ut i sykestuen sammen med denne kvinnen. Hun skal lære seg den samme kunnskapen som Polly sitter på, men alle inneslavene (de som er tilknyttet herskapshuset) er skeptiske til den nye slavekvinnen og mener at hun utfører voodoo og bare er ute etter å ta livet av de som står i hennes vei. Men gang på gang viser hun sin kraft og kunnskap og så smått begynner fordommene og smuldre vekk. Men Granada sliter med å tilpasse seg og lære om erindring og naturmedisin, og hun slites mellom den "hvite" oppveksten hun hadde i herskapshuset og den historien Polly forteller om det folket de egentlig tilhører. Hun klarer ikke å forstå hva denne Friheten som Polly snakker om er for noe.

"Bare husk," sa Polly med ettertrykk, "at disse pene orda på den papirbiten ikke kan gjøre deg fri. Herren kan'ke gi deg Friheten din. Yankee'ene, når de kommer hit, kan'ke det, de heller. Jeg kan ikke. Hvis du trur at noen kan det, så kommer'u bestandig te' å være slaven dems."

s. 302

Jeg setter et lite spørsmål ved at Granada ikke visste hva denne Friheten dreiet seg som, men at hun vet at det finnes et Europa jfr. følgende sitat:

Granada visste at det var der de holdt fruen, så nonnene kunne be for henne og de europeiske legene kunne behandle henne. 

s. 231

Jeg synes boken inneholder flere gode moraler og påminnelser som man lett kan glemme i en travel hverdag. Den minner oss om at det er vi selv som er ansvarlige for vår egen frihet og fremtid (og det kan også oversettes til alt annet her i livet; det er vi som er ansvarlige for det livet vi lever og hva vi ønsker å få ut av det).

Jeg våkna i dag tidlig og kjente lukta av nybakte rundstykker! Jeg kunne banna på at detta rommet var blitt Sylvies kjøkken igjen. Har du opplevd at ei lukt kan spille deg et sånt puss? Nå som jeg snart er nitti år, virker det som om jeg ska' få luktesansen tilbake. Bare en liten sniff av den rundstykkelukta, så er'e som om jeg er tolv år og sulten som en ulv! [...] Veit du, jeg trur at hvis jeg fikk kjenne en lukt fra fra et eller a'ant tidspunkt i livet, så ville jeg plutselig bli like gammal som jeg var den gangen. Tenk at sånne dumme småtterier kan binde et liv sammen, hva? Rundstykker og lammesteik og sånt?

s. 111

Som dere ser fra utdragene, som er sitater fra hhv. Polly og Granada (på sine eldre dager), så har de - og alle andre slaver i boka - fått en spesiell måte å prate med. Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle det, men dere skjønner nok hva jeg mener. Resten av boken og de hvites prat er skrevet på "vanlig bokmål". Dette er sikkert gjort for å skape en slags stemning eller tone, og skille mellom de hvite og de svarte, men jeg har vært borti det samme før (ikke nødvendigvis at det er mørkhudede som har fått denne talemåten, men andre folk som skal skille seg ut på en eller annen måte, gjerne av lavere rang), og jeg er ikke så stor fan av akkurat det. Selv om disse uttalelsene hadde vært skrevet på "rent bokmål" så hadde jeg ikke hatt noe problem med å se for meg at det var slavene som pratet med tanke på at det er veldig gode skildringer av dem og miljøet. Det virker rett og slett litt fordummende på meg med denne måten å skrive uttalelser på...

Men det er altså en god bok, med en historie som er både spennende, urovekkende, varm og gledelig. Karakterene er troverdige og fargerike og det finnes flere gullkorn som nevnt.

Vurdering: &&&&&&
Utgitt: 2013
Forlag: Pax
Sider: 352
ISBN: 9788253035871
Fra: Bokhylla 

Denne boken er forresten til salgs på Mammautsalget oppdaget jeg da jeg bladde meg gjennom avisen!

Mine fem år som far av Bjarte Breiteig

"Martin ligner en hvilken som helst far. Han har to sønner i barnehagealder og er gift med den ambisiøse Gina. Han er deltagende, følsom og tenksom, og gjør mer enn sine påkrevde plikter hjemme. På fritida tar han seg også av sin nedbrutte ungdomskjæreste og hennes datter Selma. En ettermiddag kommer politiet hjem til ham. Selma kan ha vært utsatt for et overgrep. Martin er mistenkt. Gradvis avdekkes et liv helt annerledes enn hva overflaten viser."

Adlibris.no

I 2011 leste jeg Bjarte Breiteigs debut; novellesamlingen Fantomsmerter. Desverre ble det ikke en fulltreffer og jeg hadde egentlig lagt fra meg hans forfatterskap. Men så fikk jeg muligheten av Aschehoug til å lese hans debutroman som utkom i fjor, og se det var noe annet! Breiteig har uten tvil utviklet seg som forfatter siden den spede begynnelsen, og steget fra novelleforfatter til romanforfatter har vært helt riktig for ham!

Martin, som ved første møte virker som en familiekjær mann, blir plutselig konfrontert av politiet i sin egen stue. De lurer på hvor han var søndag kveld, og om han kjenner Selma, 4 år. Uten å røpe hva de mistenker ham for forklarer han seg, og politiet forlater hjemmet hans.  Deretter får vi vekselvis høre om fortiden og nåtiden, fra den kristne oppveksten til det vanskelige forholdet til ekskjæresten Lillian og historien om ekteskapet og familielivet med Gina og deres to sønner.

Noe av det beste med denne romanen er den uhyggelige stemningen som man sitter med gjennom store deler av fortellingen. Gjentatte ganger bygger forfatteren opp denne ubehagelige spenningen og da er det nærmest som om pulsen slår hardere for hver side, og om noen hadde kommet og klappet meg på skulderen hadde jeg antageligvis gjort et lite byks i sofaen.

Jeg kjente, mens jeg gikk, et dragsug mot noe mørkt i meg selv. I denne timen kan jeg gjøre hva som helst. Tanken fylte meg med en rasende lykke

s. 191

Dette er ingen koselig historie, og tidvis er det ikke til å unngå å bli kvalm, men er det ikke også nettopp dette - at forfatteren klarer å vekke så sterke følelser hos leseren - som gjør at en bok er god? Jeg synes i alle fall det, selv om det her dreier seg om ubehagelige følelser. Og det er jo ikke til å unngå at man også til tider får medfølelse for denne hovedpersonen gjennom den historien som blir fortalt  (han forteller dypt og ekte om kjærligheten til sine barn), noe som viser at alt er ikke bare svart/hvitt her i verden. Men mest av alt avdekkes en grufull tankegang og en karakter som til tross for en god porsjon ydmykhet virker en smule høy på pæra i forhold til sine gjerninger

Jeg gråt. Jeg leste mine egne tekster med øynene fulle av tårer. Jeg leste dem sakte, fra begynnelse til slutt, og det var helt uten sammenligning den største leseropplevelsen jeg hadde hatt.

s. 240

Jeg kan definitivt forstå de gode lovordene som er skrevet om denne boken, og føyer meg inn i rekken av overbeviste lesere!

Terningkast 5

Utgitt: 2014
Forlag: Aschehoug
Sider: 302
ISBN: 9788203357671
Fra: Leseeksemplar fra forlaget

Les mer om boken, bloggomtaler og udrag fra boka på Aschehoug sine nettsider

Stål av Silvia Avallone

"Byen Piombino i Toscana er så forskjellig fra postkortene som overhodet mulig. Her er ingen olivenlunder, vinmarker eller fargerike restauranter, men et stålverk som har slukt byens menn i uminnelige tider. I trappeoppgangene til de forfalne høyblokkene deales det heroin og andre stoffer. Her vokser Anna og Francesca opp. De er tretten, snart fjorten og lyser opp stranda med sin blendende skjønnhet."

Adlibris.no

Å være 13 år er ikke enkelt. Enten man bor i Norge eller om man bor i Italia. Derfor kan nok mange kjenne seg igjen i mye av historien - overfladisk sett - selv om den er ganske drøy og nokså usannsynlig for de fleste av oss. Ihvertfall tror (og håper) jeg at norske trettenåringer ikke oppfører seg slik som disse to hovedpersonene.

Anna og Francesca er to skjønnheter som er svært bevisst på kroppene sine og hvilken virkning den har på andre, både menn og kvinner, gutter og jenter. Det er sommer og de viser seg mer enn gjerne frem på stranden, tilsynelatende helt uskyldig. Men de blir iakttatt av voksne mannfolk, unggutter med hormoner på ville veier og misunnelige jenter. Deres verden dreier seg kun om dem selv, men det livet som ser så uskyldig og fredfullt ut på utsiden er slett ikke slik på innsiden, verken på innsiden av deres egne tanker eller på innsiden av familiene de er en del av. Alle har sine mørke hemmeligheter og vennskapet til de to jentene blir satt på prøve denne sommeren.

Verden var ennå ikke kommet til dem. Verden kom ikke før man ble fjorten.

s. 23

Dette er definitivt en lettlest bok som passer veldig godt som strandlektyre, både på grunn av et enkelt språk, konkret handling og korte kapitler (slik at man kan ta seg en badepause når det bir for varmt å ligge i ro med en bok). Språket er ungdommelig og inneholder litt "slang" som gjør dialogene og karakterene troverdige.

Jeg synes boka starter litt tregt og kjedelig, men den tar seg definitivt opp ganske raskt og slutten er både overraskende og selvsagt. Historien er på mange måter vulgær og trist, men viser også at man aldri må gi opp håpet. Det som kan synes så fjernt kan bli virkelig en dag!

Terningkast 4

Utgitt: 2014
Forlag: Aschehoug
Sider: 368
ISBN: 9788203219863
Format: Pocket 

Utdrag fra boken kan du lese her
Les mer om boka, forfatteren og andre anmeldelser hos forlaget

Denne boken fikk jeg tilbud fra forlaget om å motta, uten forpliktelser om å blogge om den!

Garps bok av John Irving

"Hovedpersonen Garp, som vi følger fra fødsel til død, er forfatter, som sin mor. Fra moren har Garp arvet en slags katastrofeangst. Han blir patologisk opptatt av å beskytte sine nærmeste, kone og barn, mot den vold som lurer under overflaten i universitetsbyen hvor de bor."

Bokelskere.no

Denne gangen gikk jeg løs på en bok som har stått og gulnet i bokhylla i mange år, og nå etter endt lesing har den skilt seg fra omslaget og delt seg i tre deler. Dette tar jeg derimot ikke så veldig tungt.

Romanen starter med historien om Jenny Fields, Garps mor. Hennes oppvekst, hennes yrkesutøvelse som sykepleier og hvordan Garp ble unnfanget - på en ytterst utradisjonell måte. Deretter får vi høre om Jenny og Garps liv på skolen Steering hvor Jenny jobber som sykepleier på sykestuen og Garp etterhvert får sin grunnutdannelse. Så følger vi videre disse to unike individene gjennom en reise og et lengre opphold i Europa, deres hjemkomst, deres skrivekunst og berømmelse (på godt og vondt) og deres relasjoner til andre personer som etterhvert også blir som hovedpersoner å regne.

Jeg synes boka startet interessant, og noe må det være som har holdt interessen min oppe, for jeg har tross alt ikke avsluttet den selv om jeg har vært fristet til det. Men det er flere aspekter ved historien som for meg ikke virker så veldig troverdig, selv om jeg synes persongalleriet er veldig bra. Hovedpersonene Garp og Jenny er ytterst unike og sære i sine personligheter, og til tider en smule nevrotiske. 

 

Boka tar jo for seg hele livene til Garp og Jenny, så at den er innholdsrik hva gjelder hendelser er det ingen tvil om, og det er mye å trekke på smilebåndet av, så vel som å kjenne på smerte over. Forfatteren spiller på stort sett hele følelsesspekteret (latter, sorg, sjalusi, angst, redsel osv) med innholdet sitt og det er sånn sett en rik bok, som også har et godt språk tilpasser enhver sinnsstemning.

Romanen er delt inn i 19 kapitler og noen av kapitlene inneholder hele eller deler av tekster som Garp liksom har skrevet og blitt berømt for. Jeg synes det var et litt merkelig konsept, å bruke plass i en roman til noe hovedpersonen i romanen har skrevet. Dessuten er tekstene hans ganske fjerne og urealistiske, noe som slett ikke hjelper på godviljen min.

Så desverre, John Irving, det frister ikke umiddelbart å lese mer av ditt forfatterskap.

Terningkast 3

Utgitt: 2001
Forlag: Gyldendal
Sider: 499
ISBN: 9788205291553

Ta vare på mamma av Shin Kyung-sook

"Det er under et familiebesøk i storbyen Seoul at mamma blir borte. Hun var rett bak ektemannen når han gikk på toget, og så var hun plutselig ikke der lenger. Mens barna krangler om hvordan de skal lete etter henne, og faren vender hjem til landsbyen for å vente, forteller hver av familiemedlemmene sin egen historie om livet med moren."

Adlibris.no 

Denne romanen hadde jeg hørt og lest mye positivt om, og som "nybakt" (frøken A har rukket å bli 15 mnd allerede) mamma og familiekjær kreps ble den ført opp på leselisten, kjøpt (på Mammutsalg, mon tro?) og påbegynt - i sommer.

Jeg har altså brukt tre måneder på å komme gjennom denne boken som jeg normalt sett ville brukt tre dager på, og må nok skylde både på jobb, fritidsaktiviteter og bryllup som har gjort lesing veldig oppstykket, men man kommer heller ikke unna at romanen i seg selv må ta på seg litt av skylda. 

En mor forsvinner og familien står igjen med så mange spørsmål og så mange minner og historier, sammen og hver for seg. Det er en historie om en mor som har høye forventninger til seg selv i forhold til å være nettopp mor og kone. Hun setter stadig familiens behov foran sine egne, og mann og barn virker nærmest blind for hennes behov, også når hun får symptomer som burde vært sjekke hos legen. Men gjør hun disse tingene av eget ønske eller er det en plikt hun er pålagt, og i så fall av hvem?

Boka belyse mange viktige temaer (som er like allmenngyldige i dag som for flere tiår tilbake, så vel som at de er aktuelle for både østlige og vestlige kulturer) om det å være mor, far og barn, og om familielivets dynamikk. Hva vil det si å være mamma. Hvilke roller spiller vi som en del av en familie? Hvilke plikter har vi ovenfor hverandre som familiemedlemmer? Hva gjør oss lykkelige? Og kjenner vi virkelig hverandre selv om vi lever under samme tak?

Historien fortelles fra den forsvunnede morens perspektiv, fra ektemannens side og fra den ene datteren og sønnen. Og selv om det er delt tydelig inn i kapitler, så var det litt for mye hopping (fra en historie til en annen) innad i kapitlene at det for meg føltes litt rotete. Og jeg syner heller ikke at historien(e) som ble fortalt var så spennende at jeg ikke kunne legge den fra meg. Så boka kunne fint ligge i fred på nattbordet (og gi meg dårlig samvittighet, men allikevel ikke vinne over behovet for søvn eller lysten til å "bare sjekke noe på mobilen") en uke eller tre. I tillegg var det en del som jeg ikke klarte å relatere til mitt eget liv, hovedsakelig med tanke på kulturforskjeller.

Moralen er derimot tydelig; si det du tenker på til den du har kjær før det er for sent!

Terningkast 3

Utgitt: 2011
Forlag: Press
Sider: 239
ISBN: 9788275473941
Les begynnelsen av romanen her (i høyre kolonne: "Bla i boka!)

Et velsignet barn av Linn Ullmann

"For første gang på tjuefem år reiser Erika til Hammarsö i Sverige for å besøke faren sin. Tidligere var hun på øya hver sommer, sammen med halvsøstrene Laura og Molly. Til øya kom også andre tilreisende, en av dem var Ragnar, en gutt med et hornlignende fødselsmerke mellom øyebrynene. Sommeren 1979, da Erika fylte fjorten, skjedde det noe som gjorde at hun ikke ville reise tilbake igjen. Ikke før nå." 

Capris.no

Noen bøker blir, uten noen god grunn, stående i bokhylla i måneder, og noen også i flere år. Dette er en slik bok. Men egentlig er det litt greit. For dette er en bok som viste seg å være en liten skatt som jeg ikke visste om. Og det er alltid en glede når man oppdager gode bøker.

Den svenske øya Hammarsö blir hver sommer befolket av turister som vil nyte den svenske sommeren ved havet, blant viltvoksende gress, høye klipper, unike fastboende folk og sjarmerende feriehus. Isak, en anerkjent gynkolog og en buldrende karakter av en mann, reiser hver sommer til denne øya sammen med sin noe spesielle familie. Sammen med Rosa har han datteren Laura, men et aldri så lite krumspring har også gitt ham datteren Erika som ellers i året bor i Oslo sammen med sin mor, og ikke minst Molly som også er bosatt i Oslo, men med en helt annen mor enn både Erika og Laura. Isak, Rosa og hans tre døtre tilbringer flere uker hver sommer i et sjarmerende feriehus, og tilsynelatende skulle man tro at det var duket for idyll fra ende til annen. Men slik er det ikke. Barn blir tenåringer, og det uskyldige preget som man ofte liker å tilegne de unge hviskes stadig mer ut. 

Hun vet at de slår ham. Hun vet at de erter ham. Men det er jo mest på fleip. Til og med Ragnar sier at de bare fleiper og at det ikke gjør så mye og hun kan uansett ikke stoppe dem. Hun kan ikke si at hun og Ragnar er en slags kjærester. Hun kan ikke si det.

s. 292

Boken bygger sakte opp mot et klimaks, men til tross for et relativt lavt tempo så omfanger den så mange sider av historien, både fra fortid og nåtid, at det aldri blir kjedelig. Og når vendpunktet er like rundt hjørnet så settes tempoet opp flere hakk og leseren må bare følge med, for med et brak så er livene til karakterene endret for alltid. 

Det er gode skildringer av karakterene, og spesielt portrettet som skapes av faren Isak likte jeg godt. 

Men han hadde arbeidet sitt og arbeidet var det viktigste, arbeidet var det helligste, arbeidet oppfylte ham og frigjorde ham og han hadde lovet seg selv en gang for lenge siden at selv om han var en drittsekk, skulle han være den beste på sitt felt og det var han nå. isak Lövenstad var den beste på sitt felt. Han lyste!

s. 316

Som leser lærer man ham å kjenne og man er med på utviklingen og modningen av en person man får stadig mer forståelse av. Han er faren som er sterk og streng, og som ønsker ro og hvile, og dermed overlater de tre barna til seg selv. Men han er rettferdig overfor sine døtre og kjærligheten til dem kommer sakte, men sikkert til syne.  Og søstrene, spesielt Erika, tilbringer tid sammen med de andre ungene på øya, noe som leder til uskyldige og ikke fullt så uskyldige maktkamper dem i mellom. Seksualiteten er gryende i de nyblivne tenåringene, og er man ikke blant de populære, så er det vanskelig å få innpass. Disse stemningene og følelsene er Ullmann spesielt god på å skildre.

Rammefortellingen rundt denne sommerhistorien dreier seg om de tre voksne søstrene, som etter 25 år bestemmer seg for å vende tilbake til Hammarsö hvor faren Isak (som nå er midt i 80-årene) har bosatt seg på permanent basis, som pensjonert enkemann. Og de tre søstrene ankommer øya, men det er mange spørsmål som blir hengende i løse lufta for leseren. Så om man er en leser som foretrekker en tydelig avslutning, så vil man nok bli litt skuffet. Men jeg likte slutten veldig, veldig godt! Og jeg likte de små hintene underveis som tyder på noe som aldri blir sagt i klartekst, men som er av stor betydning for familien Lövenstad.

Terningkast 5

Utgitt: 2005
Forlag: Oktober
Sider: 390
ISBN: 9788249502073

Du vet ikke hvem jeg er av Line Nyborg

"[...] en frittstående oppfølger til debutromanen Bare mamma som er Gud, som kom i 2011. Elin er blitt tjue år og har flyttet fra Nord-Norge til Oslo for å gå på reklameskole. Romanen åpner med at hun er alene med et lite barn."

Capris.no

Vi ble først kjent med Elin i Line Nyborg sin debutroman Bare mamma som er Gud, som kom ut i 2010, og da fikk leserne inntrykk av at hun var veldig avhengig av moren sin, og at hun gikk på tå hev rundt foreldrene sine som ikke lot til å ha det så godt med verken seg selv eller hverandre. Denne gangen møter vi igjen Elin som nå har flyttet fra Nord-Norge og tatt fatt på studentlivet i Oslo. Men hun er ikke helt alene, ihvertfall ikke fysisk, for foreldrene hennes har også flyttet til byen. Alle med et håp om et nytt og bedre liv.

Elin har alltid fått høre at hun må få seg en utdannelse og passe seg for å bli gravid og alene slik "alle" andre unge jenter hjemmefra har blitt. Men plutselig sitter hun med en positiv graviditetstest i hånda, og den kommende pappa'n er ikke klar for å bli pappa.

Dette er en roman med en jevn strøm av Elins tanker og følelser, og de er sjelden av den positive sorten. Det er vanskelig å være Elin. Hun er vant til å gå på tå hev rundt foreldrene sine, og ønsker alt annet enn å bli som dem. Faren som sliter med nervene, og moren som aldri fikk realisert seg selv. De lever et trist, grått liv hvor hver dag er lik den forrige, og Elin føler et sterkt ubehag av det hele.

[...] De har slutta å leve. Det er som om de sitter og tviholder på hverandre.

Men jeg er jo ikke som dem, sier jeg. Jeg vil heller ikke ha det sånn.
Nei, sier han. Så blir det stille ei stund før han ser på meg og sier, men du ligner jo litt på mora di.

s. 153

Det å flytte til Oslo har fått henne til å tenke på hvorfor hun ønsket å komme seg vekk fra Nord-Norge. Hun hadde nok som så mange unge mennesker en tro på et nytt og bedre liv i en ny by, men etterhvert innser man at man aldri helt vil være hjemme på dette nye stedet.

Så sier jeg det jeg har tenkt på, at det er så rart at vi vil vekk fra det, men samtidig er det der vi hører hjemme. Her vil vi alltid være fremmede.

s. 139

Men fortiden og stedet der man vokste opp vil alltid følge en person, og som så mange av de andre på hjemstedet til Elin blir også hun gravid, uplanlagt og med en gutt som ikke vil bli pappa. Hva gjør man i en slik situasjon? Abort eller ikke? Og hvordan vil Elin bli som mor? Vil hun bli som sin egen mor?

Som tidligere nevnt føles romanen ut som en jevn dur, en slags summing, og det kommer nok både av stemningsleiet til hovedpersonen, men også på grunn av språket og stilen. Boka består nemlig av avsnitt etter avsnitt med tekst og dialogen kommer blandet mitt inni alt dette og jeg får en følelse av stream of consciousness. Dette gjør det litt tyngre å lese, men så snart man har vennet seg til det så går det ganske greit. Den nord-norske dialekten som skinner gjennom synes jeg fungerer godt for å styrke leserens nærhet til Elins identitet.

Historien er nokså monoton og det helt store vendepunktet dukker ikke opp. Slutten er, i motsetning til store deler av boka, mer positiv, men også litt forutsigbar, desverre. Romanen kan helt klart leses uten å ha lest debutromanen til Nyborg, men som leser tror jeg man får enda litt mer ut av denne romanen med den forrige i tankene.

Terningkast 3

Utgitt: 2012
Forlag: CappelenDamm
Sider: 191
ISBN: 9788202394530

Denne anmeldelsen finner du også hos LIV - Litteratur i Vestfold fordi jeg anmelder bøker skrevet av forfattere født, oppvokst og/eller bosatt i Vestfold, og bøker der handlingen finner sted i Vestfold. Line Merethe Nyborg er født og oppvokst i Bardu, men er nå bosatt og jobber i Tønsberg, Vestfold.

CeeCee Honeycutts reddende engler av Beth Hoffman

 "Tolv år gamle CeeCee Honeycutt har brukt mesteparten av livet på å ta seg av sin psykotiske mor, Camille - en tidligere skjønnhetsdronning som aldri klarer å få fortiden ut av hodet, og som er blitt hele byens klovn. Da Camille en dag blir truffet av en lastebil, er CeeCee med ett alene i verden. Da er det at Tootie Caldwell, CeeCees ukjente grandtante, kommer CeeCee til unnsetning. I sin gamle Vintage Packard Cabriolet tar Tootie CeeCee med til Savannah, Georgia, og en verden av omsorg, velstand og eksentriske sørstatskvinner."

Capris.no

 Dette er en historie full av varme og kjærlighet, akkurat som stedet den finner sted i, nemlig sørstatene i Amerika. Jeg er svak for historier derfra og drømmen hadde vært å virkelig få dra dit og oppleve den gjestmildheten og åpenheten man får inntrykk av gjennom slike romaner.

På mange måter minner den om boken Bienes hemmelige liv av Sue Monk Kidd; veslevoksen jente som vokser opp under vanskelige/triste omstendigheter og mister moren sin, for deretter å komme til sørstatene hvor hun møter flere morsfigurer som overøser henne med kjærlighet. Og jeg liker det! Til tross for CeeCees mange triste minner og tanker, så er dette en feelgood-bok. Den er full av eksentriske kvinneskikkelser og lun humor:

- Gi deg da, Violene, sa hun med et snøft og ga henne hånden på nytt. - Det er over. Nå har vi endelig renset opp i tyve år med dårlig karma. Jeg kjenner meg lutret. Dette har vært et åndelig klyster."

s. 347

- Det [anm.: bokmerket] er meget gammelt. Jeg vil tro det er laget i 1880-årene.
- Det er jeg også, sa fru Odell og lo.

s. 311

 og en fin porsjon med kloke ord og vendinger:

En av de første gangene jeg var på besøk hos fru Goodpepper, pekte hun på en kameliabusk hun hadde i hagen, og fortalte at den ikke kunne overleve nord for Macon-Dixon-linjen. Hun sa at alle kameliaer måtte ha varme for å trives og blomstre. Nå lurte jeg på om moren min, Camille Sugarbaker Honeycutt, hadde vært som blomsten hun var oppkalt etter. Kunne det være sånn at da far rev henne opp fra den varme jorden i Georgia og kjørte henne til Ohio, så begynte hun å visne?

s. 312-313

Det er måten vi lever på, med de sår vi får her i livet, som gir oss styrke og skjønnhet.

s. 352

Dette er en bok jeg trygt kan anbefale videre, og spesielt som avslappende lektyre i en hektisk hverdag. Det går fort å lese den, både fordi språket er enkelt, men også fordi det er en interessant historie som man stadig vil høre mer av.

Definitivt en god start på leseåret 2012!

Terningkast 5  

Utgitt: 2011
Forlag: Gyldendal
Sider: 357
ISBN: 9788205418004

Barndom av J. M. Coetzee

"Mor, far og to brødre bor i et nytt og meget alminnelig hus, der støvet fyker i de tørre månedene. Hovedpersonen er en skarp observatør, men en dårlig fortolker av det han ser. Foreldrenes fordommer, som er de hvite menneskenes allment utbredde fordommer, blir hans egne: fargede, fattige og spesielt fattige boere, er ikke stort verdt."

Capris.no

Forfatteren har i denne første romanen i en trilogi tatt utgangspunkt i sin egen barndom i en småby inne i landet, et stykke fra Cape Town. Vi får høre om hans oppvekst fram til ca. tenårene. Det legges stor vekt på forskjellen mellom hvite og svarte, men også mellom hvite som snakker engelsk og hvite som snakker afrikaans. Selv har han et etternavn som stammer fra afrikaans, men dette prøver foreldrene å dekke over ved å snakke pur engelsk og være engelske i all sin væremåte. Og selv liker hovedpersonen best å leke med nettopp de svarte barna.

Hvert kapittel dreier seg om et kapittel i den lille guttens liv. De handler om f.eks. religion, skolen, familiens navn og rykte, foreldrenes historie osv. Kapitlene er korte, og det gjør at motivasjonen holdes oppe når det går litt trått med historiene.

Alt fortelles fra 3. persons synspunkt - han - og slik distanserer nok forfatteren seg fra hendelsene selv om mye trolig er basert på egne opplevelser og tanker. Som forøvrig tidvis bærer preg av en litt mer voksen tone enn jeg ville forventet hos en på hovedpersonens alder. Det blir altså ikke helt troverdig hele tiden.

Jeg vil gjerne like boka litt bedre, men jeg blir aldri 100% engasjert og synes enkelte kapitler - til tross for at de ikke er på mange sider - blir litt tunge. Tror allikevel at jeg vil lese flere av hans bøker for å finne ut om jeg er enig i at han fikk Nobelprisen i 2003.

Terningkast 4

Utgitt: 2003
Forlag: Cappelen
Sider: 155
ISBN: 9788202222376

Bare mamma som er Gud av Line Merethe Nyborg

"Elleveåringen Elin bor sammen med foreldrene sine på et lite sted i Nord-Norge. I denne romanen skildres hennes stadig mer oppmerksomme iaktagelser av det vonde forholdet mellom moren og faren."
Capris.no

Line Merethe Nyborg (født 1969) debuterte med denne oppvekstromanen i fjor. Den handler om Elin som er attpåklatt og derfor bor hjemme hos sine foreldre mens de tre eldre søsknene har flyttet hjemmefra. På mange måter føler Elin seg utrygg, spesielt i helgene når faren tyr til flaska og skjemmer seg ut overfor naboer og venner. Det som starter som et varmt og nært forhold til faren blir stadig mer distansert.

Ingen av mamma sine ord går inn til meg. Pappa sin taushet er det som gjør det.

s. 74

Moren er den Elin ser opp til. Hun jobber i banken, og styrer hjemme med baking, matlaging, rydding, vasking og andre typiske husmorting. Elin er med på alt og er sterkt knyttet til moren. Hun lider av en separasjonsangst, og tåler ikke å være alene i lengre eller kortere tid. Den unge barnekroppen bærer derfor på en skyldfølelse, også fordi hun er en attpåklatt og dermed føler seg som en belastning overfor moren som trolig hadde andre planer for fremtiden enn å styre hjemme med en ny baby når de eldste barna hadde flyttet ut.

Det er så mye jeg ikke vet om, som har skjedd. Mamma har levd så lenge før meg. Ho levde og jobba og flirte her lenge. Så seint kom jeg at ho var ferdig med det da jeg kom. Ho hadde bare lyst til å gå, men så måtte ho være.

s. 91

Vi får høre om Elins forhold til søsknene sine, spesielt storesøsteren Julie, hennes forhold til besteforeldrene, venninner, hva som skjer på skolen, i helgene, på hyttetur med moren og faren osv. Og det hele er naturligvis fortalt fra hennes perspektiv. Hun merker seg at faren og moren ikke har det så godt med verken seg selv eller hverandre, men hun uttrykker ikke sine følelser overfor dette. Bare sine egne observasjoner. Hun prøver å være glad og lystig overfor foreldrene sine, men går samtidig på tå hev i frykt for hva som venter rundt neste sving. Selv om Elin tydelig blir stadig eldre og mer reflektert gjennom boka, synes jeg at enkelte tanker og observasjoner hun gjør seg kanskje er litt for voksne. Men ellers syns jeg forfatteren har klart å skildre barnesinnet på en god måte.

Boka åpner med tydelig nordlandsdialekt, og for å være ærlig ble jeg umiddelbart skeptisk. Kom jeg til å orke å lese en hel bok på dialekt? Heldigvis dabbet dialekten snart av, men med enkelte innslag sånn som i dialoger. Det fungerte mer som krydder, men jeg tror ikke boka hadde tatt skade av å være skrevet på f.eks ren bokmål eller nynorsk. Forøvrig var det litt forvirrende til å begynne med at dialogene kom så direkte inne i teksten, uten noen form for anførselstegn eller annen markering. Men det er sånt som leseren fort blir vant med. Og boka er veldig grei å lese. Det går fort, men man vil liksom ikke lese alt i et sluk heller, fordi man ønsker å få med seg stemningen og la det hele synke litt inn.

Jeg antar at historien finner sted på 70-tallet, men dette skinner ikke så veldig igjennom og det er også lett for meg som er yngre å kjenne seg igjen i enkelte allmenngyldige ting, spesielt i forhold til familiebånd og tanker og forventninger man har som liten.

Det var en skeptisk start, men etter å ha fullført de knappe 170 sidene er det ingen tvil om at dette er en bok jeg vil anbefale videre.

Og er ikke omslaget nydelig? Passer perfekt på vårlektyre :)

Terningkast 5

Utgitt: 2010
Forlag: CappelenDamm
Sider: 172
ISBN: 9788202329020

Denne anmeldelsen finner du også hos LIV - Litteratur i Vestfold fordi jeg anmelder bøker skrevet av forfattere født, oppvokst og/eller bosatt i Vestfold, og bøker der handlingen finner sted i Vestfold. Line Merethe Nyborg er født og oppvokst i Bardu, men er nå bosatt og jobber i Tønsberg, Vestfold.