03.12.2009

Incontro av Anne Gjeitanger


"Tale og Mimi har ikke møtt hverandre på flere år da Tale drar og besøker Mimi, som har bosatt seg i barndomshjemmet sitt på Jæren. Men hva er igjen av vennskapet nå? Hvordan kan man stilles overfor hverandre på en slik måte at ens egen historie blir tatt imot og forstått? Sammen og hver for seg må de finne ut av hva det vil si å forholde seg til en annen. Og hvordan er det mulig, det Mimi snakker om, å forholde seg til både levende og døde?"
(Kilde: bokkilden.no)



En ting jeg lurer på er hvorfor forfatteren har valgt å bruke et italiensk ord som tittel. Er ikke det direkte oversatte ordet "Møte" spennende nok? Og hadde det ikke egentlig passet bedre med et tysk ord siden mye av historien handler om "gamledager" i Hamburg? Jeg bare lurer..

Til tross for at boken bare har litt over 120 sider er både språket og historien til tider litt tungrodd. Det er jo ofte brukt lange setninger med stadige mellomrom der det egentlig burde vært punktum - i mine øyne.

Mimi føles ofte som en manisk person, til tross for at hun egentlig er ganske rolig. For det er ihvertfall det jeg føler at forfatteren prøver å få frem, at hun - til tross for sin tidligere mentor-rolle ovenfor Tale - er en dame med bekymringer under den tilsynelatende perfekte overflaten. Jeg liker ikke Mimi, jeg liker Tale.

Dette er nok en bok som man ikke bare kan lese, man må også gå litt i dybden og analysere litt i etterkant. Ihvertfall sitter jeg igjen med den følelsen. Jeg lurer på om jeg har gått glipp av noe, og føler at jeg burde tenke "Hvorfor? Hvorfor ikke? Hvordan? Hva?". Desverre er jeg ikke i det humøret når jeg nå legger boka vekk, og det gjør kanskje at jeg synes litt dårligere om den enn den fortjener, men jeg ser ikke bort ifra at det kan dukke opp ett og annet i underbevisstheten min etterhvert.

Incontro er Anne Gjeitangers første roman, og hun har fulgt opp med Juni, september, oktober, mai, Begynnelse i november og Hente seg hjem - som alle handler om Tale - i tillegg til et par andre prosjekter. Litt av en produksjon i løpet av 4-5 år synes jeg! Det var i grunn hennes siste roman om Tale som dukket opp foran øynene mine på biblioteket, men når jeg skjønte at den var en del av flere, om enn uavhengige, så måtte jeg starte på begynnelsen. Men jeg kommer nok til å lese de andre bøkene om Tale etterhvert.

Starten på boka var ihvertfall fabelaktig, synes jeg:
Så mange mennesker som lever livene sine overalt, som bare får det til.
(s. 7)

Terningkast 4
Utgitt: 2009
Forlag: Aschehoug
Sider: 190
ISBN: 9788203195365


Denne anmeldelsen finner du også hos LIV - Litteratur i Vestfold fordi jeg anmelder bøker skrevet av forfattere født, oppvokst og/eller bosatt i Vestfold, og Anne Gjeitanger er for tiden bosatt i Sandefjord.

3 kommentarer:

Løvinnen sa...

En spennende eller tam bok?

Stine Marie sa...

Den var nok mer tam enn spennende, desverre

Gjennom ordene sa...

Hei. Fin blogg. Jeg leser bøkene til Geitanger nå, skal bokbade henne om tre uker. Kom gjerne med innspill: )

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...