- Kjenner du meg ikke igjen? sier jeg.
Han rister på hodet.
- Johanne Jakobsen, sier jeg.
- Johanne? sier han, og for første gang ser han rett på meg. Øynene er fortsatt like brune, men blikket har fått noe nedslipt over seg.
Jeg blir sjenert når han sier navnet mitt, og jeg reiser meg bare for å ha noe å drive med på benken.
s. 156
Et koselig gjensyn for to gamle kjente, men et menneske av mannens kaliber forandrer seg ikke over natten bare fordi han får ta seg en dusj, ikledd nyvaskede klær og en god natts søvn i en varm seng. Men til tross for det, så gir det hovedpersonen en tro og et håp hun har manglet lenge.
Novelle: 47/52
Hentet fra: Hjem til jul av Levi Henriksen
Flere av mine novelleanmeldelser finner du her,
og novelleanmeldelser fra andre deltakere i utfordringen finner du her
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar