Beina bærer meg ikke lenger, så jeg må krabbe bort til det nærmeste kjerret. Bryter av noen kvister. Bærer dem i munnen tilbake til fyrtøyet. Får ny fyr. Holder kvistene fram. De brenner ikke. Fyrtøyet slokker. Jeg skal dø her. En desertør får som han fortjener. På den andre siden av elva kan jeg ane skimmeret av festningen som en blek glorie mot himmelen.Denne mannen kjenner virkelig ekte kjærlighet og savn til sin familie. Han er villig til å ofre alt for å prøve å komme seg hjem. Han vil heller dø som en fri mann, om han ikke kan være virkelig fri. Det blir en dramatisk flukt, men den ender ikke når han endelig kan tråkke over dørstokken på koia.
"Omforlatelse, Ingrid, August og Karoline. Jeg forsøkte. Kjære Gud, se i nåde til min sjel."
s.193
Novelle: 48/52
Hentet fra: Hjem til jul av Levi Henriksen
Flere av mine novelleanmeldelser finner du her,
og novelleanmeldelser fra andre deltakere i utfordringen finner du her
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar