29.04.2010

På vegne av venner av Kristopher Schau


"Kristopher Schau bestemte seg for å gå i kommunale begravelser i Oslo. Men hva når ikke et eneste menneske er til stede under seremonien? "
(Bokkilden.no)

Jeg tror de fleste - desverre - tenker på Kristopher Schau som en villbass uten tanker for andre enn seg selv, og jeg var nok en av de som ikke hadde så mye til overs for denne mannen. Men med denne boken, som regnes som et slags essay, motbeviser han alle fordommer. Never judge a book by its cover!

Det er slutten av 2008 og Kristopher Schau har sett mange dødsannonnser signert med "På vegne av venner" som er en standardfrase som brukes når avdødes bisettelse er organisert av staten. Han bestemmer seg for at ingen bør måtte gå over i døden alene og at han skal være tilstede på disse begravelsene. Om så alene. Han har med seg diktafon, penn og en sort notisbok. Han skal ikke gråte, og han skal ikke sitte fremst. Han skal være tilstede for å ære avdøde i dens siste avskjed.

Han har så rett! Ingen skal måtte gå over til den andre siden alene. Det er forferdelig trist å tenke på at det faktisk er noen mennesker som ikke har familie eller nære venner og dermed lever et ensomt, skjermet liv helt til siste slutt. Kanskje blir de først funnet etter en måned eller to.

Sammen med Schau opplever leseren bisettelser der selv ikke presten er tilstede (pga usikkerhet rundt avdødes religion), og bisettelser der forfatteren er eneste tilhører utenom presten og organisten. Man opplever hvor stor forskjell det kan gjøre om en prest har tatt seg tid til å finne ut av noe om avdøde som han kan si under minnetalen, eller om presten ikke har tatt seg bryet med det. Og stemningen med et snøkledd, iskaldt vinter-Oslo er med på å forsterke følelsen av den ensomheten de avdøde må ha hatt.

Kunne boka vært lengre? Schau hadde jo planer om å delta i kommunale bisettelser i ett år, men han kom ikke lenger enn til slutten av mai før han gikk fra arbeidsledig til hardtarbeidende, fra kampen om tilværelsen og spørsmålene om det eksistensielle til kampen om tidsklemma.  Det er ganske synd, for jeg er sikker på at han kunne endt opp i mange meningsfulle bisettelser og kommet med atskillig flere tankevekkende ord. Det blir nesten litt halvgjort, og jeg lurer på om jeg hadde fått gitt ut en bok hvis jeg bare hadde 90 sider å komme med?

Men konklusjonen er ihvertfall at dette er 90 sider som ethvert menneske bør ta seg tid til å lese! Og i den forbindelse føles det rett å nevne Den usynlige - Jan Erik Fosshaug - som døde helt alene i Oslo, høsten 2009. Les om han i denne artikkelen.

 Terningkast 5
Utgitt: 2009
Forlag: Oktober
Sider: 91
ISBN: 9788249507085

2 kommentarer:

Daisy sa...

Leste den artikkelen i sin tid og har faktisk tenkt til å ta meg tiden til å lese Schaus bok. Synd han ikke gjennomførte prosjektet som planlagt, det er absolutt et emne det prates for lite om.

Jeg ble oppriktig trist av den artikkelen - og jeg får en følelse av håpløshet når man tenker over hvor mange ensomme sjeler det er der ute.

Silje

mbfjord sa...

Både boken og artikkelen du refererer til er veldig bra.

Og innlegget ditt oppsummerer veldig fint mye av det jeg også tenkte etter å ha lest boka.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...