10.08.2010

Thomas Olsens første verdenskrig av Anders T. Andersen


"Hvor mye tåler et menneske før det går til grunne? Og hva er prisen for å holde ut? Når Thomas Olsen får beskjed om at Fattern er død - hans gamle, fordrukne far - kommer minnene tilbake med full kraft. Vi følger Thomas tilbake til da han måtte forsvare seg og lillebroren mot deres egen far - og forsvare faren og resten av familien mot omverdenen."
(Bokkilden.no)


Anders T. Andersen, opprinnelig fra Tønsberg, er et kjent navn i norsk kulturliv.
Han har bl.a. regissert Berlinerpoplene, medvirket i Slipp Jimmy fri og i lang tid vært tilknyttet Nationaltheateret. I år debuterte han som forfatter med romanen Thomas Olsens første verdenskrig.

Med en smule skepsis, men et åpent sinn, åpnet jeg boken dagen etter at den kom i posten - akkurat i tide til å bli med på Barcelonaferie. Det første som slo meg var den tydelige østkant-sosiolekten (dialekten?), og jeg tenkte at det kom til å bli tungt å lese. Og når attpåtil setningene kan være 8-10 linjer lange, kun avbrutt av hyppig komma-bruk, så ble jeg enda mer skeptisk. Heldigvis viste det seg å være uten grunn, for det gikk veldig greit å lese forfatterens språk når man kom litt inn i historien og de lange setningene var ikke noe å bekymre seg for.

Når det gjelder skepsisen til selve romanen, selve historien, så må jeg bare legge meg flat. Etter 40-50 sider tenkte jeg at dette er ikke verdt noe mer enn en treer på terningen, men etterhvert som historien gled fremover, så vokste den også på meg, og jeg synes det var en veldig god bok. Ble tatt litt på senga der, men da har vel forfatteren egentlig gjort en god jobb?

Historien er trist, traumatisk og vil nok av mange kunne karakteriseres som et mareritt. Thomas Olsens far tok livet av seg for kort tid siden og ligger nå i grava, mens han selv er ute i skogen og prøver å unnslippe realitetene. I løpet av de nattestimene han går seg bort i skogen får vi høre om oppveksten hans på 80-tallet sammen med den to år yngre broren Egil, den en gang så vakre og slanke moren, og den stadig mer forfyllede faren. Moren bestemmer seg heldigvis for å komme seg unna og tar med seg Thomas og Egil til Hønefoss, men også der klarer hun å finne seg en alkoholisert mann - Roar. Thomas mistrives sterkt og flytter snart tilbake til faren på Hvaler, og må holde ut med både psykisk og fysisk vold, og når Egil etter mange år tar seg en tur til barndomshjemmet går det galt. Thomas prøver å beskytte broren, og han klarer det fysisk, men psyken til Egil får seg en alvorlig knekk og sender ham på psykiatrisk avdeling. Thomas er stadig vekk på rømmen og prøver å finne ut hvordan han skal klare å redde broren fra det marerittet han opplever.

[...]på veggen rant det sprit nerover og det var et rift i tapeten der flaska hadde treffi og jeg visste hvordan Egil holdt arma rundt seg sjæl mens han trava fram og telbake der oppe, jeg hadde sett'n utallige ganger på sjukehuset, trave opp og ner korridora og det var den eneste plassen jeg kunne ta ham, den eneste redninga som fantes og det vakke no redning i det hele tatt og Roar stønna og dro snorkelyder ut gjennom nesa og detta var nære på det og jeg så flasketuten som lå på gølvet og jeg hadde kanskje kommet tel å slå ham ihjæl om ikke Mutter hadde kommi og skriki akkurat når'a gjorde[...]
s. 243

Noe av det beste med hele boka er de gode beskrivelsene av Thomas' forhold til broren. Helt fra de var lykkelige små, til de blir eldre og stadig mer kuet av faren. Den utrolige kjærligheten Thomas har for broren sin skildres gjennom hans ord og handlinger:

Det var rart å holde ham sånn, det hadde jeg aldri gjort før, ikke med noen, og den lille kroppen hans lente seg mot meg med huet mot brøstkassa mi og jeg kjente hvor tynn han var, det var nesten ikke no der under huden hans, noen skranglete bein og det var det, han hadde nesten ikke kjøtt på kroppen, gutten, og jeg la handa på bakhuet hans og snakka rolig tel'n og den stive kroppen hans løsna der i arma mine og jeg klemte'n alt jeg kunne.
s. 107

Han var helt stiv i kroppen og jeg klemte tel hardere, dro ham så tett mot meg som det gikk og tenkte jeg skulle stå sånn tel'n løsna opp, tel'n tinte, og jeg kjente kinnet hans mot mitt og det var utrolig mjukt og jeg tenkte at det er merkelig at det går, går å værra så mjuk og samtidig helt stivna i kroppen og det var ikke en lyd å høre den Jesusnatta vi sto der på parkeringsplassen[...]
s. 245

Jeg tror nok nettopp dette er det som gjør at jeg liker boka så godt. Den spiller på så mange nyanser av følelsene, og selv om det kanskje høres ut som en eneste elendighet hele historien, så er det en spennende historie, og en slags studie i hvor mye et menneske kan tåle. Og hvor mye av det man husker har faktisk skjedd, og hvor mye er oppdiktet av et plaget sinn?

Det er sånn det føles, som en drøm, som om jeg er i en drøm som ikke slutter, men det er ikke no drøm detta, det er som det var, de åra som endra så mye. Samtidig som alt står klart fram, som om det skjer nå, så er jeg så sliten at jeg ikke greier å skille tinga fra hverandre og noen ganger tenker jeg at detta kan ikke stemme, at jeg husker ting så detaljert, kan jeg stole på det, eller var det annerledes, har det blitt sånn fordi jeg trur at det var sånn, jeg veit ikke.
s. 283

Boka kan anbefales til både menn og kvinner, men kanskje ikke de under 18-20. Uansett; les!

Terningkast 5
Utgitt: 2010
Forlag: Aschehoug
Sider: 356
ISBN: 9788203195884
Boktrailer: Youtube Aschehoug


Denne anmeldelsen finner du (snart) også hos LIV - Litteratur i Vestfold hvor jeg anmelder bøker skrevet av forfattere som er født, oppvokst og/eller bosatt i Vestfold.

I tillegg har en redigert versjon av denne anmeldelsen blitt satt på trykk i Vestfold Blad

2 kommentarer:

Kasiopeiia sa...

Denne hørtes spennende ut! Lange setninger fanget meg. Men ja, merker litt mismot når noen faktisk bruker ordet Fattern. Men, jeg skriver boken ned - så får vi se, kanskje en vakker dag!

Lo sa...

Uff, jeg får helt kav når folk skriver på slik "dialekt" eller "slang"...

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...