03.03.2010

Svart jente / hvit pike av Joyce Carol Oates



"Den hvite jenta Genna Meade kommer fra en gammel familie med historie som antislaveri-aktivister. Som student på midten av 70-tallet delte hun rom med den svarte prestedatteren Minette Swift som dør på mystisk vis. Femten år etter hennes død tar Genna inn over seg tiden på nytt, og det nøstes opp en historie om to sterke jenter med kompliserte familiebånd og totalt forskjellige sosiale forhold."
(Kilde: bokkilden.no)


Joyce Carol Oates har i 25 år vært en sterk kandidat til Nobelprisen i litteratur, men hun har aldri vært så heldig å få den. Og hadde det vært min oppgave å dele ut Nobelprisen i litteratur så hadde hun nok ikke fått den for denne boken ihvertfall.

Historien i seg selv, og bihistoriene om Gennas far og hans virke, er bra, men jeg synes det blir dratt litt vel mye ut og det tar lang tid før det skjer noe spennende. Både Minnette og Genna er to underlige individer som jeg ikke helt klarer å kjenne meg igjen i, og førstnevnte virker litt urealistisk til tider.Og forholdet som Genna har til sin far, som alltid omtales som Max, Mad Max eller Maximillian Meade - aldri som far - og hennes mor, som alltid omtales som Veronica - aldri som mor - er til å få mark av. Han er glorifisert og idolisert i Gennas sjel, men enhver leser vil nok kjenne igjen typen som en dårlig far. Han som aldri ringer. Han som aldri kommer på besøk. Han som alltid er milevis unna. Han som holder sitt sanne virke skjult. Rickie, Gennas bror, som vi hører lite om, er nok den eneste som har forstått.

Språket er tidvis kjedelig, og boken er til tider tung å komme seg igjennom. Kanskje ikke bare på grunn av språket, men også hendelsene. Eller de hendelsene som ikke skjer. Til tross for det kommer Oates med et lite knippe setninger som jeg er nødt til å lese om igjen, tenke gjennom og smake på. Jeg liker dem. Men det er ikke så mange av de.
"Hvordan det er å være etterkommer av heroiske mennesker? Smitter deres personlige status over eller krymper man under den? Deler man deres idealisme? deres tapperhet? deres overbevisning? Tror man at man kan kjenne dem? Måler man livet sitt mot deres? Blir man et bedre menneske på grunn av dem?"
(s. 60)
I 1974 hadde Max tapt sine illusjoner om "revolusjonen" og brukte aldri ordet lenger annet enn i hermetegn, slik du kunne si navnet på en gammel flamme som har sviktet deg, som har knust ditt hjerte og vist seg verdiløs, men hvis navn fremdeles får stemmen din til å svikte. 
(s. 40)
Det var med andre ord ikke den leseropplevelsen jeg hadde sett for meg på forhånd, men jeg har fremdeles lyst til å lese mer av Oates, for jeg har Blond (Om Marilyn Monroe) og Niagara på leselisten min, og jeg tror det finnes en sjanse for at jeg kan like de.

Terningkast 3
Utgitt: 2007
Forlag: Pax
Sider: 277
ISBN: 9788253030593


Har du lest noe av Joyce Carol Oates?
Tar gjerne i mot anbefalinger på hvilke av hennes andre romaner som er verdt å lese :)

2 kommentarer:

Bai sa...

Eg har også blitt skuffa over Oates. Eg prøvde meg på Foxfire (http://boklesebloggen.blogspot.com/2009/06/bker-eg-har-gitt-opp.html ) og gav opp etter ein tredjedel. Eg blei liksom ikkje engasjert.

Eg har eit inntrykk av at Oates er ein slik forfattar ein anten elsker eller misliker. Men eg skal også gi henne ein sjanse til.

Beatelill sa...

Jeg har ikke lest noe av denne forfatteren, men etter å ha hørt hva både du og Bai mener om 2 av hennes bøker, så er jeg egentlig ikke så veldig frista til å lese noe av henne.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...