Stine anbefaler: Unaturlig dødsfall meldes

Mens jeg allikevel er inne på temaet død,så vil jeg i dag anbefale en roman om nettopp dette. Ikke den typen død som man leser om i Kristopher Schaus bok, men den man gjerne leser om i krimbøker.

Unaturlig dødsfall meldes er skrevet av Marianne Mjaaland, som selv er bl.a. anestesilege og kirurg, og handler om den nyutdannede, ambisiøse legen Vera Wiehes kamp for å få innpass i det etablerte fellesskapet blant kirurgene på sykehuset. Kravene og tempoet er høyt og ingen utenfra slippes inn uten litt om og men. Plutselig dør en ung, frisk jente etter et rutineinngrep og en av Veras kolleger står alene med skylden. Hvilke konsekvenser får det for Vera om hun melder fra? Kan hun stå inne for det, og hva vil det gjøre med hennes fremtidige karriere?

Dette er Mjaalands debutbok, og det er en veldig god sådan. Hun skriver levende og spennende, og det faktum at hun selv har erfaring fra sykehusmiljøet gjør det hele litt mer troverdig. Allikevel håper jeg at det er satt litt på spissen for spenningens skyld.

Selv om historien er lagt til sykehusmiljøet er det nok mange som kan kjenne seg igjen i andre yrkesgrupper, og i hverdagen generelt. Hvem har vel ikke tenkt på hvilke konsekvenser en handling kan få i dag, eller i fremtiden? Det dukker opp nye opplysninger hele veien og spenningen holdes oppe det meste av veien, med unntak av forfatterens skildringer av Veras privatliv hvor det blir litt kjedelig og langdrygt. Heldigvis er det ikke så mange av disse passasjene.

Mjaaland har fått sterk kritikk fra Legeforeningen for denne romanen, da de mener at enkelte personer og situasjoner er gjenkjennbare, men de fleste her i landet har tross alt ikke noen kjennskap til hennes og hennes kollegers arbeid, så for oss blir denne romanen å regne som en hvilken som helst krim- eller legeroman.

Hun har siden debuten skrevet Kandahar og 13. uke, hvor sistnevnte handler om senaborter og sykehusmiljøet. Førstnevnte har jeg ikke lest, men 13. uke var en skuffelse. Så hvis du skal lese én bok av Mjaaland må jeg anbefale Unaturlig dødsfall meldes.

Tidligere anbefalinger 

På vegne av venner av Kristopher Schau

"Kristopher Schau bestemte seg for å gå i kommunale begravelser i Oslo. Men hva når ikke et eneste menneske er til stede under seremonien? "
(Bokkilden.no)

Jeg tror de fleste - desverre - tenker på Kristopher Schau som en villbass uten tanker for andre enn seg selv, og jeg var nok en av de som ikke hadde så mye til overs for denne mannen. Men med denne boken, som regnes som et slags essay, motbeviser han alle fordommer. Never judge a book by its cover!

Det er slutten av 2008 og Kristopher Schau har sett mange dødsannonnser signert med "På vegne av venner" som er en standardfrase som brukes når avdødes bisettelse er organisert av staten. Han bestemmer seg for at ingen bør måtte gå over i døden alene og at han skal være tilstede på disse begravelsene. Om så alene. Han har med seg diktafon, penn og en sort notisbok. Han skal ikke gråte, og han skal ikke sitte fremst. Han skal være tilstede for å ære avdøde i dens siste avskjed.

Han har så rett! Ingen skal måtte gå over til den andre siden alene. Det er forferdelig trist å tenke på at det faktisk er noen mennesker som ikke har familie eller nære venner og dermed lever et ensomt, skjermet liv helt til siste slutt. Kanskje blir de først funnet etter en måned eller to.

Sammen med Schau opplever leseren bisettelser der selv ikke presten er tilstede (pga usikkerhet rundt avdødes religion), og bisettelser der forfatteren er eneste tilhører utenom presten og organisten. Man opplever hvor stor forskjell det kan gjøre om en prest har tatt seg tid til å finne ut av noe om avdøde som han kan si under minnetalen, eller om presten ikke har tatt seg bryet med det. Og stemningen med et snøkledd, iskaldt vinter-Oslo er med på å forsterke følelsen av den ensomheten de avdøde må ha hatt.

Kunne boka vært lengre? Schau hadde jo planer om å delta i kommunale bisettelser i ett år, men han kom ikke lenger enn til slutten av mai før han gikk fra arbeidsledig til hardtarbeidende, fra kampen om tilværelsen og spørsmålene om det eksistensielle til kampen om tidsklemma.  Det er ganske synd, for jeg er sikker på at han kunne endt opp i mange meningsfulle bisettelser og kommet med atskillig flere tankevekkende ord. Det blir nesten litt halvgjort, og jeg lurer på om jeg hadde fått gitt ut en bok hvis jeg bare hadde 90 sider å komme med?

Men konklusjonen er ihvertfall at dette er 90 sider som ethvert menneske bør ta seg tid til å lese! Og i den forbindelse føles det rett å nevne Den usynlige - Jan Erik Fosshaug - som døde helt alene i Oslo, høsten 2009. Les om han i denne artikkelen.

 Terningkast 5

Utgitt: 2009

Forlag: Oktober
Sider: 91
ISBN: 9788249507085

Under bordet av Heidi Linde

"Jenny er 26 år, og har sluttet på medisinstudiet uten å fortelle det til familien. Hun bor i bofellesskap med Sara og Trond. Jenny er en kaospilot som søker fast grunn i nytt terreng. Hun nærmer seg tilværelsen med avkledd blikk og snodige replikker som gjør henne synlig for gutten med de brune øynene. Som hun er livredd for, inntil det ikke går an å gjemme seg lenger."
(Bokkilden.no)

Jeg liker Jenny. Jeg liker hennes måte å møte verden på. Jeg kan kjenne meg igjen i frykten hennes og i de store spørsmålene hun stiller. Hun er tøff, men sårbar. Hun har sluttet på medisinstudiet for lenge siden, men har ennå ikke turt å fortelle noe til familien, og jobber for tiden på et pensjonat med en noe eksentrisk dame og en bakeglad nattevakt. Hun besøker mormoren sin på sykehjemmet, men mormoren sier bare ja og nei og er skjev i ansiktet. Hun forelsker seg i  Morten, men tør ikke innrømme det overfor seg selv. Hun mimrer tilbake til barndommen, til somrene hun tilbrakte med kusinen Cecilie og hennes slue påfunn.

Personene er troverdige og fremstår som unike individer med egne kvaliteter. De viser alle sine sterke og sine svake sider og representerer veldig godt det mangfold man finner i sin omgangskrets.

Historien har en fin stemning, og jeg kan kjenne igjen Heidi Lindes stemme fra Juggel som jeg leste for halvannet år siden. Stemningen er preget av Jennys tenkende, mimrende vesen og hennes plutselige påfunn som setter fart på historien. Man smaker på vedmodigheten over det som en gang var, så vel som lykkerusen over den første dagen i resten av ens liv. Det blir aldri kjedelig.

Og det er alltid lettlest. Boken slukes på kort tid på grunn av det muntlige språket og den enkle formen. Forfatteren er rett på sak og det er ingenting som overforklares eller dras ut i det kjedsommelige. Hvert ord virker nøye overveid og nødvendig for historien. Den kunne ikke vært noe kortere, og den kunne ikke vært noe lengre.

Og jeg elsker slutten! ;)

 Terningkast 5

Utgitt: 2008

Forlag: Gyldendal
Sider:226

ISBN: 9788205385467

Leselyst og andre lyster

Har du monoton stemme, skal du lettere få sex - hvis du er mann.

Hah! Da burde Erlend Loe få seg en hel masse, for maken til monoton stemme fra en oppleser av lydbøker skal man lete lenge etter. Og jeg kan ikke akkurat si at det er noen turn on, verken for leselysten eller andre lyster...

Det var dagens :p

Midvinterblod av Mons Kallentoft

"Et frossent lik blir funnet dinglende i et tre på Östgötasletten, tømt for blod og mishandlet til det ugjenkjennelige. Offeret er en av byens utstøtte, og måten drapet er utført på minner om åsatroens gamle offerritualer. De okkulte miljøene i nærområdet kommer i søkelyset, men det viser seg at etterforskerne må søke vidt for å finne bakgrunnen for ugjerningen. Selv om sannhetene er så motbydelige at man kvier seg for å grave dypere, er det nettopp ned i menneskenes mørkeste sinn man må dykke for å løse drapsgåten."
(Bokkilden.no)

Jeg har brukt noen uker på å lese denne boka. Hvorfor? Sikkert en blanding av jobbing (ingen påskeferie her i gården) og litt motvilje mot krim, for den er jo egentlig veldig lettlest - selv om jeg altså har den svenske utgaven (derfor ingen T - midTvinterblod - i tittelen). Jeg leser like gjerne svensk, som jeg leser engelsk eller norsk, så det er ikke der problemet ligger.

Jeg liker ikke hovedpersonen, Malin Fors. Det er liksom ikke noe tak i henne, ikke noe unikt ved hennes personlighet. Og sidesporet i historien, det som dreier seg om henne, datteren, eksmannen og elskeren, blir så tamt og utvannet at leseren ikke får noe ut av det. Klisjéen ved det hele er at hun er litt glad i alkohol. Hver krimhelt har sin last, eller hva?

I tillegg er det litt snodig at drapsofferet figurerer som en slags sjel som flyter i luften og kommenterer det som blir gjort på åsstedet, forteller om sin historie og prøver å være en trøst for både Malin og for andre sentrale skikkelser. Boken hadde helt klart fungert fint også uten disse passasjene. Det er nesten sånn at jeg har lyst til å hoppe over den kursive skriften som er hans ord. I tillegg har Kallentoft prøvd seg på noen litt mer poetiske vendinger og det passet virkelig ikke inn i denne boken. Da bør han heller prøve seg i en annen sjanger.

Selve mordplottet er spennende nok. Ihvertfall såpass at jeg har valgt å lese ut boka. Og det er noe med den mørke, iskalde vinterstemningen som trekker opp. Selv om dette kan bli påpekt litt vel mange ganger i løpet av de 430 sidene... Og de mistenkte er, i likhet med hovedpersonen, litt kjedelige og melodramatiske. Og det er langt ifra alt som er like troverdig.

Nei, nå er det på tide med litt lettlivet litteratur igjen..

Terningkast 2

Utgitt: 2008

Forlag: Pocketförlaget
Sider: 429

ISBN: 9789185625598

Verdens bokdag 2010

Bøker ♥ Badekar ♥ Kate Moss


Håper alle får en strålende bokdag med gode leseropplevelser :)

Stine anbefaler: En natt i april

Per Nilsson er definitivt en av mine favorittforfattere. Første gangen jeg leste en av hans bøker var på begynnelsen av videregående hvis jeg ikke husker helt feil, og antageligvis var det det perfekte tidspunktet å lese hans bøker. De satte dypt inntrykk som har blitt værende siden den gang. Derfor må jeg bare anbefale hans bøker. Jeg har ofte snakket pent om Hjertets Fryd, men neste favoritt på listen er En natt i april.

Hannah er i slutten av tenårene, er ferdig med punkerperioden og har flyttet hjemmefra for å gå på skole og være alene og voksen. Noen dager skulker hun skolen, går på kafé og blir kjent med en skilt mann med barn som hun har endeløse samtaler med - om alt mellom himmel og jord. En kveld begynner telefonen å ringe hos Hannah, men det er ingen som svarer i den andre enden. Er det mannen hun har snakket med på kafé? Hvorfor sier ikke vedkommende noe? Hannah prøver å finne ut mer om mannen, men det lar seg ikke gjøre. Hun skriver dikt som hun tapetserer veggene sine med, og nye bekjentskaper kommer inn i bildet. Noen vil komme innpå henne, noen spiller et spill, og hun blir redd og sint.

Dette er ikke en rettfrem-bok, men en bok som krever litt av leseren. Og Per Nilsson er veldig flink til å holde på leserens interesse med mystikken rundt telefonen som ringer. Og gjennom de nye personene som Hannah blir kjent med. På hver sin måte preger de henne og er med på hjelpe henne å ta ulike valg. Boken handler således også om kjærlighet og vennskap, ensomhet og samhold, og om det å vokse opp og finne ut av hvem man er og hva man vil.

Forfatteren er veldig flink til å sette seg inn i barn- og unges tankegang, og hovedpersonen Hannah er veldig realistisk. Tror mange kan kjenne seg igjen i henne. Og det er flere tidsaktuelle temaer som tas opp, f.eks. fremmedkulturer/rasisme og religion.

Per Nilsson er først og fremst barne- og ungdomsforfatter, men hans bøker (spesielt denne) passer også for unge voksne vil jeg påstå. Absolutt verdt å plukke med seg hans bøker fra biblioteket neste gang du er der!

Tidligere anbefalinger 

Vinner av Millennium-trilogien

Pickatrandom.com valgte Løvinnen som vinner av de tre Stieg Larsson-bøkene i Millennium-trilogien!

Gratulerer så masse!

Ellers kan vi jo oppsummere med anbefalingene jeg fikk:
Sandman av Neil Gaiman
Stardust av Neil Gaiman
Sheer Abandonment av Penny Vincenzi (skal lese denne, og flere av Vincenzi)
Sagaen om Isfolket av Margit Sandemo
Saman er ein mindre aleine av Anna Gavalda (skal leses)
Senior Peregrino av Cecelia Samartin (står i hylla, skal leses )
Sinnets mørke av Jason Moss
Sebrapiken av Sofia Åkermann (skal leses)
Sirklenes ende av Tom Egeland
The Stand av Stephen King
Jonathan Strange og Her Norrell av Susanna Clarke (står i hylla, skal leses)
Twilight-sagaen til Stephenie Meyer
Etterlyst av Susan Lewis (skal vurdere å lese denne)
Parfymen av Patrick Süskind
Stormfulle høyder av Emily Brönte (skal vurdere å lese denne)

Av 15 tips har jeg 2 av bøkene uleste i hylla, 3 andre kunne jeg tenke meg å lese, og 2 vil jeg vurdere. At hele tre stykker tipser om Tom Egelands Sirkelens ende (fordi de ligner på Dan Browns bøker - men jeg vil jo IKKE lese Dan Brown) får meg allikevel ikke til å ville lese denne. Krim er jeg veldig kresen på og leser sjelden, så før jeg går løs på noe sånt skal jeg ihvertfall lese ut alle de nærmere 60 uleste bøkene i hylla mi. Og sci-fi og vampyrer har dere vel ikke sett så mange anmeldelser av her på bloggen? Neste gang tror jeg at jeg må spesifisere hvilken sjanger jeg vil ha tips innen :p

Takk for deltagelsen alle sammen, og lykke til neste gang til de som ikke vant :)

Hulebjørnens klan av Jean M. Auel

"Steinalderroman om Ayla, en Cro Magnon-jente som er blitt skilt fra sitt folk under et jordskjelv. Hun blir adoptert av Hulebjørnens klan, neandertalere som i generasjon etter generasjon har bodd i huler, tilbedt sine skytsånder, sanket planter og drevet jakt. Ayla føler seg etter hvert som medlem av klanen, men hun tenker på en annen måte. Hennes selvstendighetstrang og evne til rask handling i kritiske situasjoner gjør at hun kommer i konflikt med klanens tradisjonsbundne levevis, og hun blir en trussel mot hele dens eksistens."
(Kilde: Bokkilden.no)

En gang mens jeg fremdeles gikk på barneskolen (eller var det ungdomsskolen?) var bøkene i Jordens barn-serien til Jean M. Auel å finne i bokhylla hjemme. Mamma hadde lånt de av en venninne, og jeg er jammen ikke sikker på hvorfor, men helt siden første gang jeg så disse bøkene har jeg hatt lyst til å lese de. Så det var sannelig på tide å begynne for de er fem små mursteiner.

Jeg har ingen videre interesse for historie, særlig ikke av nyere art, men menneskets tidligste år er av en eller annen grunn veldig fasinerende for meg. Kanskje fordi de skiller seg såpass mye fra dagens mennesker, men allikevel er de ikke så fjernt unna som vi mange ganger tror?

Som bokomtalen fra bokkilden sier, så handler boka om Ayla, en fem år gammel jente som under et jordskjelv kommer bort fra sin familie - de Andre, og blir funnet av Klanens legekvinne. Normalt ville ikke Klanen tatt imot en av de Andre, men legekvinnen er barnløs og Ayla får innpass til tross for at hun er stygg (annerledes enn menneskene i Klanen), ikke snakker språket og har helt andre måter å oppføre seg på enn Klanmedlemmene. Hennes nærvær skaper bråk så vel som glede, og mange spør seg om hun ble brakt til Klanen for å bringe hell. Noe ikke alle er enig i...

Det er en hendelsesrik historie, og når man som leser tror at det roer seg litt, dukker det plutselig opp et nytt vendepunkt. Dette er med på å holde leseren interessert gjennom hele boken, men kan til tider bli litt mye. Man må jo få tid til å puste litt.

Det som er artig med boka er at man kan kjenne igjen Ayla som en representant for utviklingen slik vi kjenner den i dag. Klanen er en gruppe lave, klumpete mennesker som bare brummer enkeltord, gestiklurerer med armene og ikke kan verken smile, le eller gråte. Ayla derimot, er høyere enn de fleste mennene i Klanen, og hun har en gyngende, lystig gange, og øynene hennes blir våte (noe Klanen tror er en øyesykdom) og hun kan smile, le og uttrykke flere lyder som Klanen ikke kan. Hennes hjerne har også utviklet seg lenger enn selv den klokeste Klanhjernen som Mog-Ur (Klanens "trollmann") er i besittelse av. Hun forstår sammenhengen mellom tall og år, og det går sakte men sikkert opp for henne at det ikke er mannens totemånd som beseirer kvinnens totemånd når kvinnen blir med barn slik som Klanen tror, men at mannens lem har noe med dette å gjøre. Man må jo le litt for seg selv når man leser dette. Både fordi det er litt uvirkelig å tenke på at det faktisk var slik for tusenvis av år siden, men også fordi det har gått så mye fremover som det har. Hvem vet hvor vi er om nye 1.000-10.000 år?

Sliter litt med om jeg skal gi den en firer eller femmer i terningkast, for det er absolutt en spennende bok med en god historie, men så er det språket.. Jeg synes det var litt ordinært og kjedelig, men samtidig står det ganske godt til historien. De første 50 sidene tok det litt tid å lese (muligens pga mye jobbing i det siste, eller fordi hver side hadde mindre og mer skrift enn hva dagens bøker oftest har), men deretter synes jeg det gikk ganske radig utover i historien. Jeg vil definitivt lese neste bok også, men ikke riktig ennå. Nå trenger jeg litt samtidslitteratur.

Terningkast 4

Utgitt: 2002

Forlag: Aschehoug
Sider: 443

ISBN: 9788203206825

Stine anbefaler: Sub Rosa

Helt ulikt meg, men her er altså en krimanbefaling!

Mitt kjennskap med Kim Småge begynte på videregående, gjennom novellen Renslighet er en dyd (som du kan lese her. Les les!) og fortsatte med samtlige av hennes krimromaner om politikvinnen Anne-kin Halvorsen. Jeg skrev særemne om tre av hennes romaner, bl.a. Sub Rosa. Jeg kunne gjerne anbefalt alle bøkene hennes, men jeg har valgt ut denne for anledningen. Så får vi se om det dukker oppe flere Småge-anbefalinger med tid og stunder.

Kunstneren Henry Aar presenterer sine bilder i Galleri Saxe i Trondheim. Bildene er laget av tapetrester fra hans eget hjem. Men ett av bildene - Sub Rosa - er annerledes. Det er satt sammen av gamle aviser og fragmenter av et brev. Så blir gallerieieren funnet drept, og alt ligger til rette for at Anne-kin Halvorsen ved Trondheim Politikammer kan ta opp jakten med morderen.

De kjente og kjære karakterene (Anne-kin, hennes håpløse tenåringsbror, kollega Vang og sjefen Sundt) er med på å gjøre historien sterk og troverdig, samtidig som man kan sitte og le litt for seg selv. Kim Småges velkjente stemme som preges av bruk av den indre monologen og gode skildringer gjør seg godt i denne historien, så vel som i de andre romanene hennes. Hun holder på leserens interesse gjennom hele boka til tross for at de mistenkte avsløres ganske tidlig i historien.

Så kjære Mankell-, Marklund-, Nesbø-, Holt-, Läckberg- og Larsson-fans; hvis dere ikke har lest noe av Kim Småge må dere gjøre det!

Det er nesten en skam å si det, men jeg har ikke lest resten av novellene i samlingen Kvinnens lange arm, så det må jeg se å få gjort! Hurra for Nasjonalbiblioteket! Flere av bøkene hennes er å finne der, så nok en gang: hurra! NB er en skatt :)

Nok Kim Småge-misjonering for nå! God helg!

...men jeg vil gjerne vite hvis noen av dere faktisk har lest noe av henne?
Eller hvis noen har tenkt til å lese f.eks. novellen Renslighet er en dyd? 

Tidligere anbefalinger 

Du svake menneske

Så lenge holdt innskjerpingen seg.. Men heldigvis vet jeg nå at jeg ikke er alene om å ha masse uleste bøker i hylla, så jeg har litt mindre dårlig samvittighet. Og jeg MÅTTE jo ha boken til Regine.

Og jeg måtte forberede meg litt til (en av) sommerens høydepunkt; nemlig jentetur til Barcelona: Byguiden 100% Barcelona

Og jeg måtte ha den eneste chick-lit-boka til Marian Keyes som verken står i min eller mammas bokhylle: De desperates café og en dobbel chick-lit til en billig penge: På øverste hylle og Kaos hos Daisy

Og til slutt måtte jeg ha litt lett sommerlektyre (for sommeren er jo rett rundt hjørnet): Sommer på Saltön og litt humoristisk "krim": Tears of the Giraffe.

Må, må, må! Eller som måkene sier; skal ha, skal ha, skal ha. Det faktum at jeg har brukt en liten formue på å gjøre sykkelen klar for sesongen er intet hinder når det kommer til bokshopping.

Hvis jeg noen gang vinner en større sum i Lotto skal jeg gå berserk i bokhandelen/nettbokhandelen. I promise!


P.S: Så gøy at utlodningen faller i smak! Kanskje jeg må gjøre det flere ganger ;)
P.P.S: Anmeldelse av Hulebjørnens klan er nok ikke så langt unna.. Puh!

Vinn Millenium-trilogien

(Foto: Aftenposten.no)

Jeg leste den første boken i Millenium-trilogien til Stieg Larsson - Menn som hater kvinner - i påsken i fjor, men den falt ikke særlig i smak, så de to andre bøkene ligger bare og støver ned. Derfor tenkte jeg å dele ut denne trilogien til noen som kanskje har litt mer glede av den enn meg. Bøkene er innbundet og det er kun den første boka som er åpnet og lest, så de er så gode som nye. Sikkert mange som har lest bøkene allerede, men kanskje er det noen som ikke har det, eller som ønsker å ha de i bokhylla si?

Alt du trenger å gjøre for å være med i konkurransen er å anbefale meg en bok eller forfatter som begynner på min forbokstav, nemlig S (Ikke Stieg Larsson da :p) og skriv gjerne noe om hvorfor du anbefaler boka/forfatteren. Vinneren trekkes søndag 18. april.

Lykke til! :)

Stine anbefaler: Sammen

Jeg synes det er på tide med anbefaling av en god chick-lit bok, for hva er vel ikke deiligere enn å slappe av med en lettlest, humoristisk og kjærlighetsfylt roman nå når dagene stadig blir lysere og lengre?! Perfekt lektyre i solveggen, og etterhvert på stranda (Ja, jeg lengter etter sommer!).

En av de første chick-lit bøkene jeg leste er også en av de som har forblitt min favoritt i denne sjangeren, nemlig Sammen av Josie Lloyd og Emlyn Rees. Forfatterne er et ektepar, og det er litt uvanlig og artig synes jeg! Begge har visstnok utgitt bøker på hver sin kant tidligere før de startet med samarbeidet.

Jack: 27, kunstner, bor med kameraten Matt, er singel og trives med det. Amy: Ferdig utdannet, eier egen leilighet, har ikke hatt sex på 6 måneder og vurderer å melde seg på Reisesjekken. Disse to - på mange måter forskjellige - menneskene møtes, og det oppstår søt romanse. Men alle vet vel hvor vanskelig (og deilig!) det kan være.. Jack har nemlig en hemmelighet som kan ødelegge forholdet deres.

Boka er delt inn i flere kapitler hvor de to hovedpersonene har hovedrollen i annethvert kapittel, og noe av det beste med denne romanen er nok at den er troverdig, både i handling og ord. Jack og Amy kunne vært deg og meg, eller hvem som helst. Det er nok lettest å kjenne seg igjen i Amy, men samtidig er det gøy å lese hva Jack tenker. Den typiske mannen som står imot å la seg trollbinde før han plutselig oppdager at han har falt pladask.

Boka er fylt med humor og romantiske situasjoner, så vel som det hverdagslige, og det er lett for leseren å kjenne seg igjen. Man blir nesten litt glad i de to. Og for den som blir like begeistret for denne som meg, så kan jeg anbefale Sammen igjen som er en frittstående fortsettelse av denne.

Tidligere anbefalinger 

Innskjerping

Jeg ser meg virkelig nødt til å skjerpe meg litt.. Hylla på bildet inneholder nemlig 58 uleste romaner/novellesamlinger! Alt fra klassikere som Don Quijote, via chick-lit(?) som The private lives of Pippa Lee, til bøker basert på virkelige historier (Vi måste prata om Kevin) og populære bøker (Tusen strålende soler).

Jeg liker å si at man aldri får nok bøker, og jeg er fremdeles enig, men jeg har skjønt at jeg IKKE trenger å kjøpe flere bøker på en stund (les: i år), bortsett fra en byguide til Barcelona (Jippi!).. Jeg bør heller ikke låne bøker på biblioteket på en stund, i grunn.

Og det ser ikke ut som at det å lese flere bøker på en gang, om så bare to, ikke er min greie. Jeg slites mellom hvem av bøkene jeg skal lese og det ender med at jeg gjør noe annet istedenfor. Eller leser litt og så legger fra meg den ene boka for så å finne frem den neste, og så blir det bare tull i hodet mitt. Ikke har det hjulpet at jeg har hatt minimalt med fri i påsken, så to bøker på over 400 sider var litt vel optimistisk. Det går nemlig litt tregt. Med begge bøkene..

Hvor mange uleste bøker har du i bokhylla?

Fridag

Tilstrekkelig vakkert av Synne Sun Løes - Bokbloggturné

"De to jentene Jenny og Johanne skriver brev til hverandre. Johanne er syk og vet at hun skal dø, mens Jenny ikke vil leve lenger. Gjennom brevene får vi vite hva de tenker om livet og hva de drømmer om."
(Kilde: bokkilden.no)

Tittelen på boka er rett og slett nydelig. Helt etter mitt hjerte. Og den har en klar sammenheng med hva denne boken i stor grad dreier som, nemlig det vakre i mennesket, i livet, uansett om man er på vei ut i livet, eller om man er på vei bort fra det.

Johanne er 17 år og har nylig vært intervjuet i en avis som jevngamle Jenny har lest. Historien om Johanne som er dødssyk vekker Jennys interesse og hun tar skrivemaskinen fatt. Slik begynner brevvekslingen mellom de to jentene. Hun som er syk og på vei ut av livet, og hun som er lei av livet og ønsker å dø. Til tross for disse ytterpunktene vil jeg påstå at det er stor gjenkjennelsesfaktor i denne romanen. Tankene og drømmene som disse to jentene bærer på er noe enhver tenåring (og andre) kan kjenne seg igjen i. Boken tar helt klart opp temaer som er viktige for ikke bare tenåringer spesielt, men også samfunnet generelt.

Språket er enkelt, men ikke dårlig. Det er lettlest og det tar ikke mange timene å komme igjennom denne, enten man er erfaren leser eller ei. Det som kanskje var litt forvirrende ved første øyekast (kanskje det bare er jeg som er litt dum? :p ) var at første halvdel av boka er skrevet i brevsform fra Johanne til Jenny, og brevene er nummerert med partall, mens andre halvdel er nummerert med oddetall og er brevene som Jenny har skrevet til Johanne. Jeg lurte ihvertfall på om jeg skulle lese boken kronologisk i forhold til numrene på brevene - og dermed måtte bla frem og tilbake for hver brevveksling, eller om jeg skulle lese kronologisk i forhold til sidetallene. Jeg endte opp med sistnevnte og synes det fungerte bra i og med at jeg leste alt i ett jafs og hadde de tidligere brevene friskt i minne, men det går sikkert an å gjøre det på den andre måten også.

Jeg kunne plukket ut mange sitater, men her er et lite utvalg som viser litt av språket, stemningen og gjenkjennelsesfaktoren:

Jeg har sluttet å vaske på sykehjemmet. De som jobber der, holdt en avslutningsfest for meg [...] Så nå er jeg ikke vaskedame lenger. Jeg er Johanne. Datter og mor. Venn. Snart ingen.

(s. 48)

Du er heldig. Mora di var kunstner og faren din skal bli forfatter, det er ganske kreativt må jeg si, ikke rart du er kreativ, du også.  Foreldrene mine har ikke et eneste skapende atom i kroppene sine, desverre. Det eneste de har greid å skape sammen i livet, er meg. Herrejesus, ikke rart jeg er som jeg er, en komplett feilvare.

(s. 81)

 Og jeg er redd for å forandre meg, for hvis jeg forandrer meg, svikter jeg den lille fliken av meg sjøl som jeg kjenner.

(s. 85)

Om jeg felte noen tårer? Nei.

Terningkast 4

Utgitt: 2010

Forlag: Cappelen Damm
Sider:146

ISBN: 9788202322526

Vil du lese flere anmeldelser av boka?

29.03: Marielles anmeldelse

30.03: Mammadammens anmeldelse

31.03: Kristines anmeldelse
01.04: Karis anmeldelse
02.04: Lillesøsters anmeldelse

..og i morgen er det Elin som avslutter bokbloggturnéen med sin anmeldelse.

Stine anbefaler: Sommerhus, senere

Ingen påskeferie å spore her i gården, så da fortsetter fredagsanbefalingene som vanlig. God påske!

Jeg har vel alltid likt å lese noveller, men jeg har truffet på få novellesamlinger hvor alle novellene (mer eller mindre) er skikkelig gode. Det kan jeg derimot si om samlingen Sommerhus, senere som er skrevet av tyske Judith Hermann. Dette var mitt første møtet med  forfatteren, og jeg har senere lest Bare gjengangere som også er en novellesamling. Hun kom i 2009 ut med novellesamlingen Alice, som såvidt jeg vet bare finnes på tysk foreløpig. Men jeg håper den kommer på engelsk snart (for tysken er en smule rusten og jeg vil ikke gå glipp av noe på grunn av evt. språkproblemer), om ikke også på norsk.

Sommerhus, senere er en samling av ni noveller hvor unge mennesker spiller hovedrollene. De er alle litt rastløse og på søken etter noe de savner eller har tapt, men samtidig er de ikke særlig handlingssterke. Ei jente ønsker å bli boende på Jamaica, men samtidig vil hun også reise hjem. En ung mann har ingen interesse for seg selv og sitt liv, men han har stor interesse for den unge kvinnens historier.

Det er altså en sterk uro i de unge kroppene, og dette klarer forfatteren veldig godt å skildre uten at det blir kjedelig eller sentimentalt på noen måte. Snarere tvert imot. Den enkle stilen med de korte og nesten fraværende dialogene passer utrolig godt og skaper en egen mørk, melankolsk stemning gjennom hver eneste novelle. Til tross for de enkle, men allikevel sterke karakterene og den seige handlingen får man en medfølelse for personene. Man kan kjenne seg igjen.


Forvent altså ikke en masse handling og lange skildringer, men nyt den nøkterne stilen, de korte avgjørende øyeblikkene og muligheten til å tenke videre på de åpne historiene.

Judith Hermann er virkelig en forfatter som fortjener mer oppmerksomhet, så løp og kjøp, eller lån på nærmeste bibliotek!

Tidligere anbefalinger