"De to jentene Jenny og Johanne skriver brev til hverandre. Johanne er syk og vet at hun skal dø, mens Jenny ikke vil leve lenger. Gjennom brevene får vi vite hva de tenker om livet og hva de drømmer om."
(Kilde: bokkilden.no)
Tittelen på boka er rett og slett nydelig. Helt etter mitt hjerte. Og den har en klar sammenheng med hva denne boken i stor grad dreier som, nemlig det vakre i mennesket, i livet, uansett om man er på vei ut i livet, eller om man er på vei bort fra det.
Johanne er 17 år og har nylig vært intervjuet i en avis som jevngamle Jenny har lest. Historien om Johanne som er dødssyk vekker Jennys interesse og hun tar skrivemaskinen fatt. Slik begynner brevvekslingen mellom de to jentene. Hun som er syk og på vei ut av livet, og hun som er lei av livet og ønsker å dø. Til tross for disse ytterpunktene vil jeg påstå at det er stor gjenkjennelsesfaktor i denne romanen. Tankene og drømmene som disse to jentene bærer på er noe enhver tenåring (og andre) kan kjenne seg igjen i. Boken tar helt klart opp temaer som er viktige for ikke bare tenåringer spesielt, men også samfunnet generelt.
Språket er enkelt, men ikke dårlig. Det er lettlest og det tar ikke mange timene å komme igjennom denne, enten man er erfaren leser eller ei. Det som kanskje var litt forvirrende ved første øyekast (kanskje det bare er jeg som er litt dum? :p ) var at første halvdel av boka er skrevet i brevsform fra Johanne til Jenny, og brevene er nummerert med partall, mens andre halvdel er nummerert med oddetall og er brevene som Jenny har skrevet til Johanne. Jeg lurte ihvertfall på om jeg skulle lese boken kronologisk i forhold til numrene på brevene - og dermed måtte bla frem og tilbake for hver brevveksling, eller om jeg skulle lese kronologisk i forhold til sidetallene. Jeg endte opp med sistnevnte og synes det fungerte bra i og med at jeg leste alt i ett jafs og hadde de tidligere brevene friskt i minne, men det går sikkert an å gjøre det på den andre måten også.
Jeg kunne plukket ut mange sitater, men her er et lite utvalg som viser litt av språket, stemningen og gjenkjennelsesfaktoren:
Johanne er 17 år og har nylig vært intervjuet i en avis som jevngamle Jenny har lest. Historien om Johanne som er dødssyk vekker Jennys interesse og hun tar skrivemaskinen fatt. Slik begynner brevvekslingen mellom de to jentene. Hun som er syk og på vei ut av livet, og hun som er lei av livet og ønsker å dø. Til tross for disse ytterpunktene vil jeg påstå at det er stor gjenkjennelsesfaktor i denne romanen. Tankene og drømmene som disse to jentene bærer på er noe enhver tenåring (og andre) kan kjenne seg igjen i. Boken tar helt klart opp temaer som er viktige for ikke bare tenåringer spesielt, men også samfunnet generelt.
Språket er enkelt, men ikke dårlig. Det er lettlest og det tar ikke mange timene å komme igjennom denne, enten man er erfaren leser eller ei. Det som kanskje var litt forvirrende ved første øyekast (kanskje det bare er jeg som er litt dum? :p ) var at første halvdel av boka er skrevet i brevsform fra Johanne til Jenny, og brevene er nummerert med partall, mens andre halvdel er nummerert med oddetall og er brevene som Jenny har skrevet til Johanne. Jeg lurte ihvertfall på om jeg skulle lese boken kronologisk i forhold til numrene på brevene - og dermed måtte bla frem og tilbake for hver brevveksling, eller om jeg skulle lese kronologisk i forhold til sidetallene. Jeg endte opp med sistnevnte og synes det fungerte bra i og med at jeg leste alt i ett jafs og hadde de tidligere brevene friskt i minne, men det går sikkert an å gjøre det på den andre måten også.
Jeg kunne plukket ut mange sitater, men her er et lite utvalg som viser litt av språket, stemningen og gjenkjennelsesfaktoren:
Jeg har sluttet å vaske på sykehjemmet. De som jobber der, holdt en avslutningsfest for meg [...] Så nå er jeg ikke vaskedame lenger. Jeg er Johanne. Datter og mor. Venn. Snart ingen.(s. 48)
Du er heldig. Mora di var kunstner og faren din skal bli forfatter, det er ganske kreativt må jeg si, ikke rart du er kreativ, du også. Foreldrene mine har ikke et eneste skapende atom i kroppene sine, desverre. Det eneste de har greid å skape sammen i livet, er meg. Herrejesus, ikke rart jeg er som jeg er, en komplett feilvare.(s. 81)
Om jeg felte noen tårer? Nei.Og jeg er redd for å forandre meg, for hvis jeg forandrer meg, svikter jeg den lille fliken av meg sjøl som jeg kjenner.(s. 85)
Terningkast 4
Utgitt: 2010
Forlag: Cappelen Damm
Sider:146
Sider:146
ISBN: 9788202322526
Vil du lese flere anmeldelser av boka?
29.03: Marielles anmeldelse
30.03: Mammadammens anmeldelse
31.03: Kristines anmeldelse
01.04: Karis anmeldelse
02.04: Lillesøsters anmeldelse
..og i morgen er det Elin som avslutter bokbloggturnéen med sin anmeldelse.
01.04: Karis anmeldelse
02.04: Lillesøsters anmeldelse
..og i morgen er det Elin som avslutter bokbloggturnéen med sin anmeldelse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar