25.05.2009

Bare gjengangere av Judith Hermann


"Disse novellene befolkes av relativt unge mennesker. Referansene deres er PJ Harvey, Wen og David Bowie, samt en mengde kafeer og klubber, og litt LSD og kokain. Judith Hermanns scene er nattsvermernes Berlin og heltene og heltinnene hennes er sarte, melankolske figurer med en lakonisk holdning til livet."
(Kilde: Gyldendal.no)



Jeg har tidligere lånt novellesamlingen Sommerhus, senere av denne forfatteren, og den falt veldig godt i smak hos meg, så nå var det på tide å lese mer av henne. Og nok en gang falt novellene hennes i smak!

En ting som fasinerer meg litt og som jeg måtte tenke litt over var nettopp tittelen, Bare gjengangere. Bruken av ordet bare er så tydlig, og så begrensende, og gjør gjengangerne til noe ubetydelig, meningsløst. Hadde tittelen vært Gjengangere (som får meg til å tenke på Ibsens bok som vi leste en gang på videregående) hadde det hele vært mye mer åpent, på en måte. Uten begrensninger. Jeg liker det best slik Judith Hermann har valgt: Bare gjengangere.

Novellene handler nettopp om gjengangere, uten at jeg direkte kan definere hvem som er gjengangere i hver enkelt historie. Kanskje hovedpersonene først og fremst, men også de andre bipersonene som historiene handler om. Det handler om fortid og nåtid, hvordan hovedpersonenes forhold til bipersonene har forandret seg. På godt og vondt. Men temaet som er en gjenganger er klart definert: lengsel, og reisen mot den, og vekk fra den.

(...)jeg hadde lengsel eller feber, de var ikke lenger til å skille fra hverandre.
(s. 26)

Hermann er er kort og konsis i språket sitt, men selv om rytmen er rolig er det en intensitet i personene. Særlig hovedpersonene. Kanskje nettopp på grunn av den lengselen de innehar. Historiene er lavmælte underveis og det er lite direkte handling, men når du har lest siste setningen er det akkurat som om hele historien trer frem med full styrke. Slik følte ihvertfall jeg det. Judith Hermann er definitivt en favorittforfatter når det kommer til noveller!

Og til slutt et kort utdrag fra min favorittnovelle i samlingen - Acqua alta - som handler om lengsel etter de man er glad i når man er langt unna dem, og redselen for å ikke få se dem igjen:
Da toget kom inn på stasjonen, hadde min mor grepet hånden til faren min. Dørene slo igjen, de vinket, jeg kunne ikke fri meg fra tanken på at hvis jeg nå skulle ha sett dem for siste gang, så var det slik, stående hånd i hånd på togstasjonen i Venezia, en ettermiddag i juli 1999.
(s. 113)

Terningkast 5

Utgitt: 2004
Forlag: Gyldendal
Sider: 240
ISBN: 9788205315761

Ingen kommentarer:

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...