Juggel av Heidi Linde

"Maj er gravid med en mann hun ikke vet om hun vil satse på. Nå er hun på vei til en begravelse i småbyen hun vokste opp i. Bilturen blir en reise tilbake til et avgjørende år i hennes egen oppvekst. Hun navigerer så godt hun kan gjennom en småtrøblete pubertet, bestevenninner og nye lengsler"
(kilde: bokkilden.no)

Oppvekstromaner (som denne vel må kunne kalles) synes jeg er fengende, og i motsetning til mamma, så liker jeg å lese bøker av norske forfattere. Juggel har stått på listen over bøker jeg vil lese av norske forfattere, og ble derfor med meg hjem fra biblioteket ved forrige besøk.

Det fine med oppvekstromaner er at man ofte kjenner seg igjen selv. Kanskje ikke på konkrete ting, men gjerne tanker og følelser. Det man som ung trodde skulle være gull og grønne skoger, viser seg kanskje senere å være bare juggel og fanteri. Og omvendt; når man er eldre tenker man tilbake på den tiden man var "ung og naiv," og hvor deilig det var å ikke måtte ta store valg. Mye av boken handler om denne usikkerheten, for Maj er gravid, men har ikke fortalt det til kjæresten, og det er vanskelig å finne "det rette øyeblikket."

Jeg hadde litt for store forventninger til begravelsen som er omtalt, fordi jeg hadde trodd det var noen andre, noen som er nærmere Maj, som hadde dødd, og ble derfor litt skuffa når det ble avslørt hvem vedkommende var.

Historien veksler litt mellom fortid og nåtid, men jeg synes ikke det er noe problem å følge, for stortsett er disse skiftningene mellom fortid og nåtid skilt fra hverandre i kapitler. Forøvrig er fortellermåten til Heidi Linde veldig behagelig. En del replikker gjør at man suser gjennom kapitlene, og når det ikke er replikker så suser man avgårde allikevel. Det er nesten så jeg skulle ønske at boka ikke gikk så fort å lese for den hadde en fin stemning :)

Jeg ble fristet til å lese debutromanen hennes, Under bordet.

Terningkast:

Utgitt: 2005
Forlag: Gyldendal
Sider: 319
ISBN: 9788205335745