Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg av Kjersti Annesdatter Skomsvold

"Mathea Martinsen har ikke hatt mye med andre mennesker å gjøre. Nå, som gammel rammes hun av en stor sorg, og hun blir redd for å dø før noen vet at hun har levd. Mathea finner fram brudekjolen igjen, baker pikekyss og går ut blant andre."

Adlibris.no

Døden er noe som alle nok tenker på innimellom, men som kanskje tar mer og mer plass i tankene jo eldre man blir? Og alle har vi vel et ønske om å gå i graven med en visshet om at vi har utrettet noe her i livet, uansett hvor stort eller lite det er? Og akkurat slik er det for Mathea. Hun har blitt gammel og reflekterer over livet som hun stort sett har levd i leiligheten med grønt teppe og brun tapet som hun delte med mannen Epsilon. Hun har knapt nok hatt en jobb, og venner er et ukjent fenomen for henne. Hun er nærmest redd for naboene og unngår for enhver pris å gå utenfor døren, men når hun en svært sjelden gang gjør det, så er det hånd i hånd med Epsilon. Og nå, når hun har blitt gammel, har hun en følelse av å ikke ha satt et eneste spor og hun føler en sorg over dette. Det er bare en ting å gjøre; starte med små skritt på veien til å skaffe litt oppmerksomhet rundt seg selv.

Før har jeg bare lest dødsannonsene for å godte meg over dem jeg har levd lenger enn, men nå tenker jeg at det ikke spiller noen rolle, for vi lever alle kun et øyeblikk uansett.

s. 12

Mathea er en morsom liten dame som kommer med mange gullkorn, og som leser er det ikke til å unngå å like henne. Stemningen i boka er varm og ikke preget av den type sorg som får en til å ville hulke, men en sorg som får en til å sukke mens man godtar at "slik ble livet, og fortiden kan man ikke gjøre noe med, men fremtiden ligger ennå åpen." Hovedpersonen har mange finurlige tanker og utnytter sin siste tid på jorden. Kanskje lever hun mer i løpet av denne korte tiden enn hun har gjort i løpet av alle sine år, og hele historien er defintivt en påminnelse til alle om at man må leve mens man har sjansen. Men også at det aldri er for sent å begynne på noe!

Det er ikke alltid så lett å få tak på hvem Mathea og Epsilon er, og hva de betyr for hverandre, for deres forhold er ganske stillferdig. Men så dukker det opp noen gode gullkorn som beskriver kjærligheten de har til hverandre:

Nå for tiden trenger man bare finne opp et slagord for sjokolade for å få reise til verdensrommet, og jeg har lest at hvis man reiser ut i rommet så vil man være yngre når man kommer tilbake enn om man hadde holdt seg på jorda, for tid er relativt. En dag med Epsilon er for eksempel ikke det samme som en dag uten.

s. 93

Jeg undrer meg over hvordan det har vært for Epsilon å leve med Mathea. Og det faktum at Mathea kaller mannen sin Epsilon, som er et matematisk begrep som betyr et veldig lite, men positivt tall som nærmest kan overses viser kanskje at hun i bunn og grunn alltid har vært mer opptatt av seg selv. Og kanskje er det på grunn av denne selvbevisstheten at hun har bygd opp en mur mellom seg selv og omverdenen?

Men til tross for en litt trist historie, så er den også full av humor og pågångsmot. Mathea er som sagt en hovedperson man ikke kan unngå å like. Hennes påfunn kan synes teite, men vil vi ikke alle sammen bli lagt merke til i ny og ne - om enn bare i forbifarten? Dette er altså ikke bare en historie om å være gammel, men en historie om det å være menneske, på et grunnleggende plan.

Det som trekker litt ned for min del, er at det tidvis er litt vanskelig å følge Matheas tankesprang fra nåtid til fortid og tilbake igjen. Man lærer etterhvert hva som er hva, men det er litt for uklare linjer for min smak. Minner litt om "stream of consciousness"? Og jeg må innrømme at jeg irriterte meg litt over det stadige utsagnet "Det rimte!" som Mathea uttrykker når hun i en tankerekke oppdager bokstavrim eller andre rim. Jeg vil si det er et karaktertrekk, men det blir påpekt litt for mange ganger.

Kjersti Annesdatter Skomsvold fikk Tarjei Vesaas debutantpris for 2009 og er dermed i godt selskap. Jeg har Skomsvolds roman Monstermenneske stående i bokhylla og ser ikke bort ifra at den kommer til å bli lest i løpet av året.

Vurdering: &&&&&&
Utgitt: 2010
Forlag: Oktober

Sider: 124
ISBN: 9788249507535

Fra: Bokhylla