Nærmere høst av Marianne Kaurin

"Grünerløkka, 1942. Det går mot høst, og krigen er blitt hverdag for familiene som bor i Biermannsgate 10. Inntil den grusomme morgenen, da tre politimenn plutselig banker på døren til den jødiske familien Stern. Tilfeldigvis er ikke 15-årige Ilse hjemme."
Capris.no

Det er kanskje litt feil å røpe min entusiasme for denne boken allerede i begynnelsen av min omtale, men jeg kan ikke la være! Jeg har ikke gitt terningkast 6 til en bok siden 2009! Tre år er det siden Johan Harstads novellesamling Ambulanse fikk en sekser av meg, og riktig nok så har det vært mange gode bøker mellom fingrene mine siden den gang, men ingen har altså nådd helt opp til toppen. Før nå!

Familien Stern med pappa Isak, mamma Hanna og døtrene Sonja, Ilse og Miriam er jøder og bor i Oslo under 2. verdenskrig. Ilse er forelsket i Hermann Rød som bor i samme oppgang som henne, og han er nok også litt forelsket i "den unge Ilse Stern." Krigen går sin gang, men familien merker lite til den, bortsett fra faren som eier en sybutikk:

Lufta er skarp i dag. Han kjenner pulsen dunke i kroppen. Skal det trenge inn i hjemmet deres også, hetsen, ordene, skal det ikke være mulig å bare få være i fred, puste, leve? Må han starte dagen med å vaske vinduer, fylle vann i bøtta, såpe, stå ute i kulda, gni på glasset, forte seg? Han har begynt å stå opp ekstra tidlig, han sørger for å være i butikken før jentene komme, hver dag, en drøy time før dem, bare i tilfelle det er noe han må fjerne fra vinduene. De skal slippe å se det.

s. 54

 Men en dag kommer plutselig krigen tett innpå dem. Tre politimenn banker på døra til familien Stern:

De brøyter seg inn i den trange entreen, lukker døra bak seg. Mannen med briller rekker papiret til Isak, tar et lommtørkle ut av frakkelomma, tar ac seg brillene og pusser dem.
"Alle mannlige personer over 15 år hvis lgitimasjonskort er stemplet med J, skal arresteres uansett alder oppover, og transporteres til Kirkeveien 23, Oslo."

s. 84

Og ikke lenge etterpå kommer det nok en gang tre menn og banker på døra til den jødiske familien. De får beskjed om å pakke klær og niste for fire dager før de skal bli med de tre mennene. Moren er apatisk etter at Isak forsvant, så det er Sonja, den eldste av de tre jentene som må være den sterke, og ta seg av pakkingen. Minstejenta Miriam forstår ikke hva som foregår, og Ilse har ikke kommet tilbake etter at hun gikk hjemmefra i fullt sinne dagen i forveien. Mennene vil vite hvor hun er, men Sonja sier som sant er at hun ikke har kommet hjem siden hun dro og at de ikke vet hvor hun er. Så blir de transportert i en drosje til Vippetangen hvor horder av jødiske familier og tyske soldater venter for å komme ombord i en båt. Det er ingen som vet hvor de skal, men ryktene går om at det er en arbeidsleir i Nord-Norge.

Dette var veldig kort fortalt, men jeg vil ikke røpe for mye. Historien er så sterk og jeg satt med en klump i halsen det meste av tiden etter at familien Stern går ombord på båten. Forholdene er skildret slik som man har hørt rykter om at det var, men som man ikke helt klarer å skjønne rekkevidden av. Det er ikke noe som er pyntet på, men det er heller ikke noe som er "over the top" og gjør historien vanskelig å tro på. Snarere tvert imot. Partiene med kildringer av miljøet og hovdpersonenens tanker og følelser er nok noe av det jeg liker best ved boka:

Bladene i de støvete gatene, tørre og sprukne, gule, røde, de ligger i hauger langs bygårdene og venter på å råtne. Lufta er skarp og full av noe, en lukt, en brist. Snart vil det blåse opp, snart vil regnet sile, tromme mot vinduene, mot asfalten, lage dype renner i grusen. Snart blir jorden fuktig og kald, full av krypdyr, av mark og biller som ivrig forsyner seg. Snart vil bakken bli hard og gjennomtrengelig, snart kommer det snø. En hard hinne over vann som har frosset og gress som har stivnet, hvit og kjølig for å gi hvile til alt som er dødt.

s. 5

For en flott start på en roman!

Og spørsmålene man sitter med som leser er mange: Hva skjer med Isak? Hva skjer med Ilse? Hvor vil båten føre dem? Var det virkelig sånn det foregikk? Historiske romaner har aldri vært av stor interesse for meg, men jeg er veldig glad for at jeg har lest denne (og takk til forlaget som ville sende meg denne boken som jeg vanligvis ikke ville plukket ut i bokhylla selv)! Den minner meg på klasseturen vi hadde til Theresienstadt på videregående, og jeg sitter og grøsser og kjenner nesten tårene presse på mens jeg lever meg inn i historien. Det er vannvittig å tenke på at dette er noe som faktisk har foregått, og vanskelig for min generasjon å forstå det, vi som aldri har opplevd annet enn fredstid her til lands. Så vondt det må ha vært å ikke vite, ikke ha kunnskap. Eller er det av og til en velsignelse? Den som intet vet, intet frykter?

Passasjerene går mot det hvite lyset, mot åpningen, ramler ut av vognene, de lemstre kroppene har nesten ikke beveget seg på over et døgn. Sonja ser et skilt over perrongen: Auschwitz. Det sier henne ingenting.

s. 198

Språket gir en utrolig stemning til historien. Det er nøkternt og rett fram, og med sine kapittelinndelinger på relativt få sider, så er det helt klart en bok man kan lese ut på ganske kort tid. Det er stadig fengende, og man får høre historien fra flere synsvinkler, både fra Isak, Sonja og Ilse sin side. Og fra Hermann og naboen Odd sin side. Og slutten... Jeg har så lyst til å si noe om slutten! Men jeg skal ikke gjøre det. Annet enn at jeg likte den, selv om den på mange punkter er veldig åpen.

Jeg vet ikke helt om jeg har gitt boken den gode anmeldelsen den fortjener, men min mening er klar: Les den! Og gi den bort i julegave, bursdagsgave (eller farsdagsgave om du er bittelitt sent ut)!

Les den!

Terningkast 6

Utgitt: 2012
Forlag: Aschhoug
Sider: 246
ISBN: 9788203255182