Mine fem år som far av Bjarte Breiteig

"Martin ligner en hvilken som helst far. Han har to sønner i barnehagealder og er gift med den ambisiøse Gina. Han er deltagende, følsom og tenksom, og gjør mer enn sine påkrevde plikter hjemme. På fritida tar han seg også av sin nedbrutte ungdomskjæreste og hennes datter Selma. En ettermiddag kommer politiet hjem til ham. Selma kan ha vært utsatt for et overgrep. Martin er mistenkt. Gradvis avdekkes et liv helt annerledes enn hva overflaten viser."

Adlibris.no

I 2011 leste jeg Bjarte Breiteigs debut; novellesamlingen Fantomsmerter. Desverre ble det ikke en fulltreffer og jeg hadde egentlig lagt fra meg hans forfatterskap. Men så fikk jeg muligheten av Aschehoug til å lese hans debutroman som utkom i fjor, og se det var noe annet! Breiteig har uten tvil utviklet seg som forfatter siden den spede begynnelsen, og steget fra novelleforfatter til romanforfatter har vært helt riktig for ham!

Martin, som ved første møte virker som en familiekjær mann, blir plutselig konfrontert av politiet i sin egen stue. De lurer på hvor han var søndag kveld, og om han kjenner Selma, 4 år. Uten å røpe hva de mistenker ham for forklarer han seg, og politiet forlater hjemmet hans.  Deretter får vi vekselvis høre om fortiden og nåtiden, fra den kristne oppveksten til det vanskelige forholdet til ekskjæresten Lillian og historien om ekteskapet og familielivet med Gina og deres to sønner.

Noe av det beste med denne romanen er den uhyggelige stemningen som man sitter med gjennom store deler av fortellingen. Gjentatte ganger bygger forfatteren opp denne ubehagelige spenningen og da er det nærmest som om pulsen slår hardere for hver side, og om noen hadde kommet og klappet meg på skulderen hadde jeg antageligvis gjort et lite byks i sofaen.

Jeg kjente, mens jeg gikk, et dragsug mot noe mørkt i meg selv. I denne timen kan jeg gjøre hva som helst. Tanken fylte meg med en rasende lykke

s. 191

Dette er ingen koselig historie, og tidvis er det ikke til å unngå å bli kvalm, men er det ikke også nettopp dette - at forfatteren klarer å vekke så sterke følelser hos leseren - som gjør at en bok er god? Jeg synes i alle fall det, selv om det her dreier seg om ubehagelige følelser. Og det er jo ikke til å unngå at man også til tider får medfølelse for denne hovedpersonen gjennom den historien som blir fortalt  (han forteller dypt og ekte om kjærligheten til sine barn), noe som viser at alt er ikke bare svart/hvitt her i verden. Men mest av alt avdekkes en grufull tankegang og en karakter som til tross for en god porsjon ydmykhet virker en smule høy på pæra i forhold til sine gjerninger

Jeg gråt. Jeg leste mine egne tekster med øynene fulle av tårer. Jeg leste dem sakte, fra begynnelse til slutt, og det var helt uten sammenligning den største leseropplevelsen jeg hadde hatt.

s. 240

Jeg kan definitivt forstå de gode lovordene som er skrevet om denne boken, og føyer meg inn i rekken av overbeviste lesere!

Terningkast 5

Utgitt: 2014
Forlag: Aschehoug
Sider: 302
ISBN: 9788203357671
Fra: Leseeksemplar fra forlaget

Les mer om boken, bloggomtaler og udrag fra boka på Aschehoug sine nettsider