Litteraturmål 2011 - Status 4

Etter årets fjerde måned kan jeg konkludere med at prosessen med målene jeg hadde for lesingen i 2011 ser slik ut (totalt antall for året hittil skrives i parentes):

1. 0 av 2 klassikere
2. 0 av  5 bøker i serien Jordens barn (Leste den første boka i 2010) 
3. 2 av 12 engelskspråklige bøker (Light on snow og Morality for beautiful girls)
4. 0 av 1 J. M. Coetzee
5. 1 av 4 kriminalromaner (Morality for beautiful girls)
6. 0 av 1 bok om skriving
7. 0 av 1 Jane Austen
8. 2 av 12 novellesamlinger (Totalt: 6 av 12, Ikke rart det kommer kråker og De vanlige)
9. 0 av Vigdis Hjorth
10. 1 av 5 personlige skildringer/biografier (3096 dager)
    
    

Krimboken er nok ganske på kanten, men pytt pytt. Det er min liste og mine kriterier, og jeg leser svært lite krim, så den teller definitvt med :) Ellers har jeg fått lest to bøker på engelsk også, og ikke minst Natascha Kampusch sin biografi. En god lesemåned!

I mai blir det kanskje plass til litt Vigdis Hjorth eller Jean M. Auel?

Hvordan ligger du an i forhold til dine mål?

De vanlige - Jo Sannem

"En kvinne sørger over kjendisers død og finner håp i den virtuelle virkeligheten. En horekunde utvikler følelser for den prostituerte. En ung gutt dras mot å utføre en skolemassakre, og et skuespillerpar blir misunnelige på sine egne rollefigurer.Dette er en samling noveller som gir leseren en støkk, og som får oss til å reflektere over hva det vil si å være et menneske."
Capris.no

Noen ganger leser man virkelig gode novellesamlinger. Andre ganger leser man virkelig dårlige novellesamlinger. Denne befinner seg nærmere sistnevnte på skalaen.

Den første novellen leste jeg en del sider av, men den fenget ikke og ble derfor avsluttet. Jeg var sugen på noe virkelig bra. Neste novelle - Ytre rom - var et godt steg opp. Den handler om Andreas som er gift med en mye yngre kvinne, og som i grunn er lei av det livet han lever så han innleder et forhold til en sekretær. Men skillet mellom virkelighet og drøm er litt uklare og nettopp det gir novellen et lite puff. Novellen som handler om en mann som gjlr seg klar til en skolemassaker falt ikke i smak, og jeg fullførte kun én novelle til i samlingen, nemlig tittelnovellen De vanlige. Som forsåvidt ikke var så mye å skryte av.

Språket er greit, men litt kjedelig. Mye av teksten virker litt rotete, og de novellene jeg har fullført virker litt klsijéaktig.

Ikke en veldig god anmeldelse, men heller ikke en veldig god novellesamling...

Terningkast 2

Utgitt: 2010
Forlag: CappelenDamm
Sider: 207
ISBN: 9788202305253

3096 dager av Natascha Kampusch

"Natascha Kampusch opplevde det verste som kan ramme et barn: Den 2. mars 1998 ble hun bortført på vei til skolen, ti år gammel. Gjerningsmannen, ingeniøren Wolfgang Priklopil, holdt henne fanget i et kjellerhull - i 3096 dager. Den 23. august 2006 klarte hun å flykte ved egen hjelp. Priklopil tok sitt eget liv samme dag.Her snakker Natascha Kampusch for første gang åpent ut om kidnappingen, tiden i fangenskap, sitt forhold til kidnapperen og om hvordan hun klarte å unnslippe helvetet."
Capris.no

I det øyeblikket jeg ville passere mannen, mens jeg så ned i bakken, tok han tak i meg rundt livet og løftet meg inn i varebilen gjennom den åpne døra. Alt skjedde i en eneste bevegelse som om scenen var blitt koreografert, som om vi hadde øvd den inn sammen. En skrekkens koreografi.

s. 42

Natascha Kampusch er bare 10 år når hun blir kidnappet av Wolfgang Priklopil, og puttet i et lite rom på bare 5 kvm. Under garasjen med flere tykke dører som stengte mellom offeret og omverdenen var hun stengt inne i mer enn åtte år.

I denne biografien forteller Natascha om sin ikke særlig rosenrøde oppvekst sammen med moren og hennes kjærester, faren og de eldre søsknene. Videre følger vi hennes kamp mot kidnapperen og alle hans manipulasjoner. Hun forteller en sterk historie om hvordan kidnapperen stadig blir mer og mer nevrotisk. Dagboknotatene hennes er fulle av lengre og kortere avsnitt om hvordan han slår, sparker, klorer, klemmer og truer henne. Maten holdes tilbake og hun går stadig ned i vekt og har tidvis så lite energi at hun knapt klarer å stå på beina, men å nekte og lystre er ikke noe alternativ. Da blir alt så mye verre.

Språket er veldig godt, og enten har hun en gave, eller så har hun fått veldig god hjelp av de to medforfatterne (og det regner jeg i grunn med) - men det er helt greit. Hun fremstår som en veldig reflektert og smart ung kvinne, og det hele er troverdig.

Så fort jeg begynte å tegne et litt mer nyansert bilde av kidnapperen himlet folk med øynene og så bort. Folk synes det er ubehagelig når kategoriene for godt og ondt begynner å vakle, og når de blir konfrontert med at den personifiserte ondskapen også har et menneskelig ansikt.

s. 237

Vi mennesker har nok et ganske svart/hvitt syn når det kommer til mennesker som Wolfgang Priklopil som dette, men Natascha forteller at en av hennes måter å overleve på var å ikke bare se det onde i kidnapperen. Han kjøpte tross alt mye av det hun ønsket seg, gjorde i stand bedre fasiliteter i det lille rommet, og lar henne også etterhvert få se dagslys og bli med ut.

Natascha benekter det såkalte Stockholm-syndromet, og mener at ingen kan gi henne den merkelappen fordi det var hun selv - og ikke alle andre som har en mening om henne og hennes situasjon - som var fangt i årevis. Og det at hun kan føle en viss sympati for kidnapperen er i følge henne bare en naturlig ting etter så mange år hvor det kun var han hun hadde kontakt med. Han har representert, på en bisarr måte, en omsorgsperson. Hun har fått en keitete klem i ny og ne, han har gitt henne mat, feiret bursdager og høytider, gitt henne gaver osv. Jeg skjønner hva hun mener, men jeg er litt ambivalent i forhold til hva jeg føler om å ha sympati for noen som har påført deg så mye fysisk og psykisk smerte.

Jeg kunne fortalt så mye mer fra historien hennes, men jeg synes dere heller burde lese den selv og få et eget inntrykk. Jeg synes ihvertfall at det er en utrolig god bok som kan anbefales på det aller varmeste!

Terningkast 5

Utgitt: 2011
Forlag: CappelenDamm
Sider: 239
ISBN: 9788202346911

Morality for beautiful girls av Alexander McCall Smith

"Alt virker alt såre vel for Precious Ramotswe og hennes forlovede J.L.B. Matekoni, men snart slår idyllen sprekker. J.L.B. Matekoni begynner å oppføre seg merkelig, og er langt fra sitt vanlige trygge jeg. Detektivbyrået taper penger til tross for suksess og gode anbefalinger, og dessuten ivrer Mma Makutsi sterkt for forfremmelse. Snart får Mma Ramotswe en ny sak å bryne seg på. Hun blir hyret av en mann som er redd hans nye svigerinne er ute etter å ta livet av broren hans."
Capris.no

Mma Ramotswe er ei "likandes" dame, og om du ikke har kjennskap til henne før, så kan jeg anbefale denne serien, som ikke er direkte krim, men hver bok inneholder små og litt større mysterier med en god dose humor.

Denne gangen prøver Mma Ramotswe å øke fortjenesten i detektivbyåret sitt ved å slå seg sammen med sin forlovedes bilmekanikerfirma, i den forstand at de skal dele kontor og sekretær, nemlig Mma Makutsi. Men Mma Ramotswes forlovede Mr. J. L. B. Matekoni er på vi inn i en depresjon og det blir sekretærens jobb å holde lærlingene hans på matta og få hjulene til å gå i bedriften. Samtidig skal Mma Ramotswe prøve å finne ut av noen familiehemmeligheter for en kunde som mistenker at kona til broren prøver å forgifte broren i håp om å få overta gården og alle pengene hans. Mens hun er bortreist for å oppklare dette får Mma Makutsi i oppdrag av lederen av en skjønnhetskonkurranse å oppsøke de fire finalistene og finne ut av hvem som er mest verdig til å få prisen.

Alexander McCall Smith skriver vittig, men også seriøst. Karakterene er veldig gode, og litt av naiviteten deres er med på å få leseren til å humre litt. Trivielle hverdagslige ting blir satt i stort perspektiv og sammen med de gode beskrivelsene av samfunnslivet i den lille byen Gaborone utgjør det en god scene for historien.

Dette er krim etter min smak ;)

Terningkast 4

Utgitt: 2003
Forlag: Abacus
Sider: 256
ISBN: 9780349117003

Flere anmeldelser fra serien:
1) The No. 1 Ladies Detective Agency
2) Tears of the Giraffe

Bokbilde XVIII

Ikke rart det kommer kråker av Karine Nyborg

"Stilsikre debutnoveller om mennesker som balanserer på slakk line mellom nærhet og avstand, lengsel og tilhørighet. Det handler om å snuble, om å falle - og om fallets intimitet."
Capris.no

En liten smakebit på novellene kan du få i mine anmeldelser av henholdsvis Snakke med fremmede og Det er din tur.

Noen av novellene i denne samlingen oppleves som litt forstyrrende, i den forstand at de tar opp temaer som kan være litt tabu å ta opp i vårt samfunn i dag. F.eks. den ung jenta som føler sorg, men ikke vet hvorfor og derfor gjør en handling som de færreste har noe ønske om å utsette seg for. Eller politimannen som følger etter en blind kvinne han lar seg fasinere av. Eller den voksne sønnen som pleier sin syke mor helt til det tipper over for han.

Språket er sterkt og godt, og innholdet i de fleste novellene er kraftig. Forfatteren er ikke redd for å vise frem karakterenes tunge bører, og nettopp denne ureddheten tror jeg er grunn til at mange liker disse novellene. Jeg har derfor ikke noe problem med å skjønne anmeldernes glede over denne debuten, men hos meg når den ikke helt opp. Jevnt over god kvalitet, men jeg savner å bli sittende igjen med en sjelsettende følelse.

Terningkast 4

Utgitt: 2010
Forlag: Aschehoug
Sider: 134
ISBN: 9788203195945

Bokbloggturné - Mitt bankande hjarte

Etter påske er det duket for en ny Bokbloggturné i regi av Cappelen Damm og denne gangen har jeg vært med på å lese og anmelde ungdomsromanen Mitt bankande hjarte, skrevet av Alf Kjetil Walgermo.

Dette skriver forlaget om romanen:

Amanda er 14 år og forelska. Samtidig truar ein farleg sjukdom med å røve frå ho alt, forelskinga, kjærleiken, livet. Korleis er det for ei ung jente å vere så forelska og samtidig vente på ein hjartetransplantasjon?

Mitt bankande hjarte er ikkje ei sjukdomshistorie. Det er ei kjærleikshistorie. Om Amanda, 14 år. Det er historia om det aller finaste og det aller fælaste på same tid.

Mandag 02. mai finner du turnéens første anmeldelse her hos meg :)

For mer informasjon om Bokbloggturnéen kan du følge den via Facebook
eller på Bokbloggturnéens nettsider.

Light on snow av Anita Shreve

"Walking through new-fallen snow in the forest near their home, twelve-year-old Nicky Dillon and her father come upon something inconceivable: there, in the pristine winter scene, an abandoned infant wails, its survival made possible only by the coincidence of their having chosen this path for their evening stroll. In the days and weeks that follow, Nicky learns about corners of the adult world that she never dreamed existed, and, for the first time, she asks questions about her life's strange shape." 
Capris.no

Anita Shreve ble jeg først kjent med gjennom romanen The Pilot's Wife som ble anbefalt av Oprahs bokklubb en gang i tiden. Boken falt i smak, og nå har jeg et par bøker stående ulest i hylla mi. Light on snow fikk æren av å bli plukket ut denne gangen.

Nicky er en 12 år gammel jente som bor utenfor allfarvei sammen med faren sin. Moren til Nicky og lillesøsteren døde i en bilulykke for et par år tilbake, men de snakker lite om fortiden. En dag de er ute på sin daglige spasertur kommer de over en nyfødt baby som ligger inntullet i et teppe i snøen under et tre. De leverer babyen på sykehuset og plutselig er de under etterforskning. Livet blir snudd på hodet i det en ung kvinne, Charlotte, dukker opp på trappa og forteller at hun er moren til babyen.

Selv om historien blir fortalt fra Nickys side, så er det faren som gjennomgår den største forandringen. Beskrivelsen av hans liv før og nå, og hans personlighet før og nå, er noe av det som gjør sterkest inntrykk på meg som leser. Shreve formidler godt hvordan sorg kan påvirke et annet menneske, og hvordan et menneske ønsker å skjerme sine nærmeste, men som ikke innsr at han kanskje gjør dem en bjørnetjeneste. Desverre blir det av og til litt forutsigbart.

Anita Shreve skriver godt, og språket er enkelt, så i teorien er dette en bok man ikke trenger så veldig mange timer på. Men god underholdning er det. Ikke på samme linje som chick-lit, men på en mer realistisk måte. Det er altså ikke en storslått roman, og jeg vil nok heller anbefale The Pilot's Wife som et første møte med denne forfatteren, men jeg ser frem til å lese de andre bøkene jeg har av henne også.

Terningkast 4

Utgitt: 2007
Forlag: Abacus

Sider: 272
ISBN: 9788205252646

52 noveller på 52 uker - En oversikt

Jeg var ikke klar over at Bai hadde laget en så flott oversikt over alle novellene som har blitt/blir anmeldt i utfordringen 52 noveller på 52 uker. Men nå har jeg lest mange gode anmeldelser og må anbefale alle som vil få noen gode tips til noveller om å ta en kikk her.

Håper alle får en vårlig uke og kan nyte en god bok utendørs :)

52 noveller: Det er din tur av Karine Nyborg

Jeg-personen er ute på byen med venner og feirer at samboeren hans Inger endelig er gravid. Samboeren selv er ikke tilstede. Han minnes at de alltid har kjeklet om hvem som skal betale, og når regningen kommer på slutten av kvelden, når alle har gått hjem, får han hakeslepp av den høye summen. Han later som ingenting, går ut av baren og bortover gata. Han tenker på Inger, som er syk og befinner seg på sykehuset. Han blir innhentet av bartenderen og havner plutselig uti den iskalde, mørke sjøen. Bartenderen hjelper ham opp og tar ham med inn mens de venter på at politiet skal komme. Jeg-personen forteller om Inger som er gravid, at hun er på sykehuset, og en siste svært vesentlig ting kommer frem når han snakker med bartenderen. Noe han ikke har fortalt noen av vennene som har vært med å feiret.

Det er forunderlig at jeg ikke vet, etter så mange år, hvorfor hun aldri snakket om barn, hvorfor jeg aldri snakket om barn, hun ville så mye, og jeg, det var det vi snakket om, alt vi ville, aldri om alt vi ikke ville, det var ingenting vi ikke ville, vi ville så mye at vi ikke ville noenting nok.

s. 117

Denne mannen er fylt med så mye sorg, over samboeren som er syk, og gravid. Så full av sorg at han ikke klarer helt å ta til seg den situasjonen han er i. Leseren får veldig medfølelse for ham, men det føles også nokså håpløst, og man tenker at han skulle ha fortalt det han gjorde til bartenderen, til de andre tidliger på kvelden. Og man ser for seg hvilken klein situasjon han kan havne oppi når han så må fortelle nyheten til vennene sine. Men på en måte er det litt forståelig også. Sorg er så forskjellig fra person til person, og forfatteren har med språket og historien fått frem et godt bilde av fortvilelse og den skjøre balansen mellom to valg.


Novelle: 14/52
Hentet fra: Novellesamlingen Ikke rart det kommer kråker av Karine Nyborg
Flere av mine novelleanmeldelser finner du her,
og novelleanmeldelser fra andre deltakere i utfordringen finner du her

52 noveller: Snakke med fremmede av Karine Nyborg

I denne novellesamlingen dreier novellene seg om å balansere livet, om å snuble over en grensee og hvordan dette påvirker et menneske.

Novellen Snakke med fremmede finner sted på et bibliotek, hvor jeg-personen leter mellom alle reolene etter en bok mens datteren Lillian er i barneavdelingen alene. Plutselig oppdager hun blod på fingeren sin og blir lettere hysterisk innvendig. Lillian kommer gående mot henne, men istendenfor å gå henne i møte gjemmer jeg-personen seg bak reolene, og Lillian som ikke ser moren noe sted begynner å snakke med en jente som er i slutten av tenårene. De får etterhvert en god tone, og moren til Lillian spionerer på de to mens hun tenker på blodet på fingeren og oppdager at hun har sølt noe av det på Lillians nye, hvite ullkåpe.

En ting er sikkert, og det er at det ikke er lett å være jeg-personen. Vi får gjennom hennes tanker høre om Lillian som er enebarn, og hvor mye mannen har ønsket å gi Lillian et søsken. Men vi får også en antydning om hvorfor jeg-personen har holdt tilbake på dette, til tross for at hun ser at Lillian hadde hatt godt av å ha en søster eller bror.

Jeg er ikke dum, jeg skjønte vel at Lillian kunne hatt godt av søsken, hadde ting vært annerledes skulle hun fått søsken, hadde jeg ikke vært en som gjemmer seg bak reolene, en som lar barnet sitt stå og rope utenfor baderomsdøren, alene, skulle hun vel fått søsken.

s. 69

Jeg-personens stemningsleie smitter litt over på leseren, og man blir sittende med en urolighet i magen, og en bekymring for henn, og for Lillian. Dette er et lite glimt inn i deres hverdag, og man kan bare forestille seg hvordan det er på hjemmebane..



Novelle: 13/52
Hentet fra: Novellesamlingen Ikke rart det kommer kråker av Karine Nyborg
Flere av mine novelleanmeldelser finner du her,
og novelleanmeldelser fra andre deltakere i utfordringen finner du her

Juni, september, oktober, mai av Anne Gjeitanger

"Tale har nå bosatt seg på Fauske sammen med samboeren Thomas og stesønnen Erlend. Hun har lagt bak seg et dramatisk forhold til kunstneren Ben, men en tilfeldighet får henne til å oppsøke ham igjen. Dette blir starten på et oppgjør med eget liv og valg."
Capris.no

Tale står ovenfor et valg. Om fortid og fremtid. Om Ben og Thomas. Hun tar selv valget med å oppsøke sin tidligere flamme, den nederlandske kunstneren Ben, når hun en dag er i byen og går innom en bokhandel som har en bok som omhandler denne mannen. Dette er starten på en lang og humpete vei for Tale. Hun prøver som best hun kan å holde kortene åpne for samboeren Thomas, men velger til tross for hans motvilje å oppsøke Ben med det påskuddet at hun drar til Oslo for å hente hjem bildene hun har hatt på utstilling.

Innimellom den direkte handlingen er det mye fokus på Tales tanker og den "stemmen" hun hører. Hun skriver ned alt stemmen sier (mye klokt om livet, kjærligheten, relasjoner osv), men det blir aldri klart for leseren hvem denne stemmen tilhører. Om det er Tales bevissthet eller om det dreier seg om slags følelse. Kanskje er det opp til leseren selv å vurdere? Desverre blir det litt for pompøst og jeg hoppet over en god del av de lengre avsnittene som var skrevet i kursiv, altså denne "stemmen".

Dette er den andre romanen Anne Gjeitanger har skrevet om Tale, og i likhet med den første; Incontro, er dette en bok som man ikke bare kan lese, man må også gå litt i dybden.  Jeg var nær ved å legge boken vekk etter 50-60 sider, men når jeg hadde kommet forbi de 100 første sidene følte jeg at det var mer flyt i det hele. Spørsmålet er om boken egentlig fortjente å bli fullført når den ikke klarte å fange interessen i løpet av de første kapitlene.

Et kjennetegn på Gjeitangers stil er at hun ofte bruker lange setninger med kommaer der det egentlig burde vært punktum. Dette var et lite irritasjonsmoment til å begynne med, men etterhvert som man blir vant med det er det ikke lenger noe problem. Forøvrig synes jeg språket til tider kan være litt deprimerende. Det skal reflektere Tale som person, men alt i alt gjør det til at jeg av og til må stoppe opp og gjøre noe annet en stund før jeg plukker opp boka igjen. Det blir fort dystert.

Terningkast 3

Utgitt: 2007
Forlag: Oktober
Sider: 220
ISBN: 9788249505258

Denne anmeldelsen finner du også hos LIV - Litteratur i Vestfold fordi jeg anmelder bøker skrevet av forfattere født, oppvokst og/eller bosatt i Vestfold, og bøker der handlingen finner sted i Vestfold. Anne Gjeitanger bor i Sandefjord,, Vestfold.