3096 dager av Natascha Kampusch

"Natascha Kampusch opplevde det verste som kan ramme et barn: Den 2. mars 1998 ble hun bortført på vei til skolen, ti år gammel. Gjerningsmannen, ingeniøren Wolfgang Priklopil, holdt henne fanget i et kjellerhull - i 3096 dager. Den 23. august 2006 klarte hun å flykte ved egen hjelp. Priklopil tok sitt eget liv samme dag.Her snakker Natascha Kampusch for første gang åpent ut om kidnappingen, tiden i fangenskap, sitt forhold til kidnapperen og om hvordan hun klarte å unnslippe helvetet."
Capris.no

I det øyeblikket jeg ville passere mannen, mens jeg så ned i bakken, tok han tak i meg rundt livet og løftet meg inn i varebilen gjennom den åpne døra. Alt skjedde i en eneste bevegelse som om scenen var blitt koreografert, som om vi hadde øvd den inn sammen. En skrekkens koreografi.

s. 42

Natascha Kampusch er bare 10 år når hun blir kidnappet av Wolfgang Priklopil, og puttet i et lite rom på bare 5 kvm. Under garasjen med flere tykke dører som stengte mellom offeret og omverdenen var hun stengt inne i mer enn åtte år.

I denne biografien forteller Natascha om sin ikke særlig rosenrøde oppvekst sammen med moren og hennes kjærester, faren og de eldre søsknene. Videre følger vi hennes kamp mot kidnapperen og alle hans manipulasjoner. Hun forteller en sterk historie om hvordan kidnapperen stadig blir mer og mer nevrotisk. Dagboknotatene hennes er fulle av lengre og kortere avsnitt om hvordan han slår, sparker, klorer, klemmer og truer henne. Maten holdes tilbake og hun går stadig ned i vekt og har tidvis så lite energi at hun knapt klarer å stå på beina, men å nekte og lystre er ikke noe alternativ. Da blir alt så mye verre.

Språket er veldig godt, og enten har hun en gave, eller så har hun fått veldig god hjelp av de to medforfatterne (og det regner jeg i grunn med) - men det er helt greit. Hun fremstår som en veldig reflektert og smart ung kvinne, og det hele er troverdig.

Så fort jeg begynte å tegne et litt mer nyansert bilde av kidnapperen himlet folk med øynene og så bort. Folk synes det er ubehagelig når kategoriene for godt og ondt begynner å vakle, og når de blir konfrontert med at den personifiserte ondskapen også har et menneskelig ansikt.

s. 237

Vi mennesker har nok et ganske svart/hvitt syn når det kommer til mennesker som Wolfgang Priklopil som dette, men Natascha forteller at en av hennes måter å overleve på var å ikke bare se det onde i kidnapperen. Han kjøpte tross alt mye av det hun ønsket seg, gjorde i stand bedre fasiliteter i det lille rommet, og lar henne også etterhvert få se dagslys og bli med ut.

Natascha benekter det såkalte Stockholm-syndromet, og mener at ingen kan gi henne den merkelappen fordi det var hun selv - og ikke alle andre som har en mening om henne og hennes situasjon - som var fangt i årevis. Og det at hun kan føle en viss sympati for kidnapperen er i følge henne bare en naturlig ting etter så mange år hvor det kun var han hun hadde kontakt med. Han har representert, på en bisarr måte, en omsorgsperson. Hun har fått en keitete klem i ny og ne, han har gitt henne mat, feiret bursdager og høytider, gitt henne gaver osv. Jeg skjønner hva hun mener, men jeg er litt ambivalent i forhold til hva jeg føler om å ha sympati for noen som har påført deg så mye fysisk og psykisk smerte.

Jeg kunne fortalt så mye mer fra historien hennes, men jeg synes dere heller burde lese den selv og få et eget inntrykk. Jeg synes ihvertfall at det er en utrolig god bok som kan anbefales på det aller varmeste!

Terningkast 5

Utgitt: 2011
Forlag: CappelenDamm
Sider: 239
ISBN: 9788202346911