Hvem er det egentlig som bestemmer om en bok blir klassiker? Det er nok en blanding av leserskaren, forlagene og anmelderne, og det som kanskje er en klassiker for en person er kanskje ikke det for en annen. Men stort sett er det en viss enighet om hva som er klassikere, og da er det jo dumt å ikke ha lest de. Her er ihvertfall en liten liste over noen klassikere jeg kunne tenke meg å lese (og som jeg ser på som klassikere). Kanskje litt juks med flere bøker av en forfatter, men pytt pytt :p (ikke i prioritert rekkefølge)
"Året er 1975, og tolv år gamle Amir fra Kabul ønsker å vinne den årlige drageturneringen og dermed sin fars anerkjennelse. Amirs venn Hassan lover å hjelpe til. Hassan er tjenerens sønn, og tilhører en mindre ansett folkegruppe. Amir misunner likevel hans naturlige mot, og ikke minst hans plass i farens hjerte. På turneringsdagen skjer det noe katastrofalt som gjør at guttene mister kontakten med hverandre. Etter den sovjetiske invasjonen flykter Amir og faren til USA, og først etter mange år vender Amir tilbake til Afghanistan. Kanskje dette er hans sjanse til å gjøre opp for seg."
(kilde: bokkilden.no)
Denne boken har vært hypet lenge, og som så mange andre blir jeg litt skeptisk av all den oppmerksomheten. I tillegg er dette en bok jeg ikke hadde kjøpt selv med det første, men jeg fikk den av en onkel til jul i fjor, så da kunne jeg jo like gjerne gi den en sjanse. Og det gjorde jeg i påsken. Uten å angre! Drageløperen er virkelig en utrolig bra bok! Jeg er svært lite interessert i å lese romaner om krig og fred og Midt-Østen, men Khaled Hosseini skriver på en måte som fenger hele veien og jeg kunne ikke legge den fra meg. Jeg leste på Flesland, jeg leste i bilen på vei til Kristiansund, jeg leste på senga og jeg leste på kjøkkenet.
Jeg satt med tårer i øynene flere ganger fordi historien om Amirs oppvekst sammen med Hassan er så full av tristhet og grusomhet. Men vennskapet er også sterkt, og det skal vise seg at Amir og Hassan står nærmere hverandre enn de selv var klar over.
Den som bare hadde hatt en forfatterstil á la Hosseini (eller Per Nilsson)! Da skulle jeg skrevet en knallgod roman! Det er ingen tvil om at jeg kommer til å lese denne boken igjen, og igjen. Men først skal jeg lese Tusen strålende soler :)
Jeg er - som tidligere nevnt - skeptisk til å se filmer basert på bøker jeg har lest. Derfor så jeg ikke Drageløperen på kino når den kom, men jeg har lenge hatt veldig lyst til å se den, så i helgen måtte jeg overgi meg. Naturligvis var det noen deler av boka som var kuttet ut og noen var kortet ganske mye ned. Men jeg synes absolutt det var en god filmatisering av boken! Jeg gråt jo en skvett :p
"Romanen handler om Thelma, fra barndomen til hun blir voksen og kommer tilbake fra Canada for å studere jus ved Oxford. Thelma blir seksuelt misbrukt, lider av anoreksi og psykiske problemer, men hun holder motet oppe og bruker fantasien til å overleve"
(bokkilden.no)
Jeg har tidligere lest boken Et uvedkommende liv av Camilla Gibb og likte den veldig godt (både historien og måten Gibb skriver på), så det var klart jeg at jeg skulle lese mer av henne, og valget falt på Ord uten lyd.
Vi følger Thelma gjennom barndommen hvor hun blir misbrukt av faren sin og skaper seg tre hemmelige fantasivenner som på hver sin måte representerer en side av henne. Familien flytter etterhvert til Canada, men ting blir ikke bedre av å flykte. I de periodene hvor faren ikke er tilstede er både Thelma og moren lykkeligere, og det ser ut som ting skal ordne seg for den lille familien, men desverre dukker faren til stadighet opp igjen. Thelma flytter tilbake til England for å utdanne seg som advokat, men det er mange spøkelser fra fortiden som skal takles før hun kan stable seg opp på bena igjen.
Camilla Gibb skriver veldig fengslende, men allikevel så enkelt at man lett sluker et kapittel eller tre i løpet av kort tid. Til tross for den tragiske historien er språket ofte vittig og humoristisk, og det er et stort pluss at hun greier å skrive på en slik måte, synes jeg.
Totalt sett likte jeg boka godt, men jeg synes ikke Gibb skriver like bra i denne boken som i Et uvedkommende liv. Kanskje har hun mer spennende å by på i Bittersøtt? Jeg kommer nok til å lese den med tid og stunder ihvertfall :)
"Wera Wiehe er nyansatt lege på Kvinneklinikken hvor en 16 år gammel jente skal ta abort. Jenta ligger på operasjonsbordet, men svangerskapet har påssert den lovlige tolvukersgrensen. Idet narkosen begynner å virke, bryter jenta sammen. Wera må foreta et valg - et valg som skal komme til å få konsekvenser. Boken er en fortelling om gråsoner og etiske dilemmaer. Av og til må noe dø for at noe annet skal få leve, men hvor går grensen?"
(kilden: bokkilden.no)
Jeg har tidligere lest Unaturlig dødsfall meldes av Marianne Mjaaland og likte den nokså godt. (Hvem liker vel ikke å lese om sykehusmiljøet når man er spl.stud? :p) Derfor ble jeg glad når jeg så at hun kom ut med ny bok hvor historien også denne gangen er hentet fra sykehusmiljøet. Og hovedtemaet - abort - synes jeg er veldig spennende, men til tross for litt godvilje, så er ikke denne boken verdt så mye. Mjaaland skriver for mye dilldall rundt historien og trekker beskrivelsene ut i det uendelige til tider. Historien kunne vært gjort mye mer interessant, men alt utenompratet gjør at jeg får lyst til å hoppe et avsnitt eller to. Nesten som å se på såpeopera - du kan gå glipp av 3 episoder, men de er fremdeles på stedet hvil.
Lista over bøker jeg har lyst til å lese har nådd godt over 100 bøker, og jeg oppdager stadig nye spennende bøker som må føyes til. Heldigvis har både Bokkilden og Bokklubben den finessen at man kan lage huskelister, så her er et lite utvalg av bøkene jeg ser frem til å lese. (Ikke i prioritert rekkefølge)
"Lily har vokst opp i troen om at hun drepte mora da hun var fire år gammel. Nå er hun blitt 14, og hun lengter etter tilgivelse og ei mors kjærlighet. Lily bor på en ferskenfarm i Sør-Carolina, og hennes eneste venn er den svarte tjeneren Rosaleen. Når hjemstedet eksploderer i raseopptøyer og Rosaleen blir arrestert og mishandlet, blir Lily nødt til å handle. " (kilde: bokkilden.no)
Denne boken har jeg lenge hatt lyst til å lese, og så jeg fikk den i bursdagsgave fra Charlotte tidligere i sommer - perfekt! Jeg sparte den til Naxos-turen, og jeg nøt å lese den på stranda og på senga om kvelden. Jeg tror nemlig jeg har en forkjærlighet for historier fra sørstatene, av en eller annen grunn (Kom gjerne med tips til romaner som finner sted i sørstatene hvis du vet om noen).
Lily bærer på en vond fortid og store spørsmål om morens liv, og hun skal vise seg å være nærmere svarene enn hun selv tror. Men hos søstrene August, May og June er det mye som skjer og Lily føler seg til tider ensom og skyldig, til tross for all nærheten og kjærligheten som ligger hos de hun omgir seg med.
Jeg hadde ganske høye forventninger til denne boken og de ble absolutt innfridd! Sue Monk Kidd har skrevet en fortelling som fenger meg fra første kapittel, og personene boken handler om er veldig sjarmerende, unike og inspirerende. Jeg skulle ønske boken var mye lengre, for det var litt trist når historien var slutt. Men det tyder vel bare på at det er en god bok!
Via Rullerusks blogg fikk jeg nyss om at Tore Renberg i høst kommer ut med bok nr. 3 om Jarle Klepp! De to første; Mannen som elsket Yngve og Kompani Orheim, leste jeg i fjor og likte de veldig godt, så jeg må nok få kloa i Charlotte Isabel Hansen (som er tittelen på den nye boka) snart også. Mens historien tidligere har vært lagt til Stavanger, foregår den nå i Bergen (Yeah!) hvor Jarle Klepp studerer. Og det kan jo være litt artig ;)
"- Så dette er en studentroman med høy gjenkjennelseseffekt? Tore Renberg ler. - Hvis ikke folk kjenner seg igjen, har jeg gjort en dårlig jobb." (kilde: ba.no)
Selv om jeg har hatt lyst, så har jeg ikke sett Mannen som elsket Yngve på kino/DVD, men den har jo fått mye bra kritikk, så kanskje jeg skal gi den en sjanse?
"Vigdis Hjorth har skrevet en vakker og provoserende roman om forholdet mellom en utradisjonell mor og hennes tenåringsdatter. Tenåringsjenta Mari bor sammen med sin mor og en yngre bror. Moren er kunstmaler, og skiller seg ut fra de andre mødrene i det borgerlige strøket der de bor. Hun mener alltid det motsatte av alle andre, og hun drikker. Vin og champagne, gjerne to-tre flasker om kvelden og natten. På dagtid jobber hun, betaler regninger, løper, vasker huset og holder det åpent for barnas venner. Alle er velkomne, de får middag og rent sengetøy hvis de vil overnatte. Men av og til finner Mari sin mor på stuegulvet, der hun har sovnet etter en fyllekule. Hun kjører bil når hun har drukket, og hun bryter stadig sine løfter. «Hva slags mor er det egentlig du har?» spør Maris fetter. "
(kilde: bokkilden.no)
Den første boken jeg leste (eller i dette tilfellet hørte på) av Vigdis Hjorth var Fordeler og ulemper ved å være til, og jeg likte den kjempegodt (terningkast 5), så naturligvis ville jeg lese mer av Hjorth. Derfor leste jeg 17:15 til Tønsberg som på mange måter er ganske forskjellig fra den første boken jeg leste, men allikevel er det lett å kjenne igjen Vigdis Hjorths fortellerstil.
Valget denne sommeren falt på Hva er det med mor? som er en kort liten sak på knappe 130 sider, men som heller aldri kunne vært særlig mye lenger. Den er rett og slett litt langdryg og slett ikke så spennende som de to foregående bøkene jeg har lest av henne. Språket er strevsomt å lese til tider, og det er ikke så mye handling i boken, det er mer som en konstantering av hvordan moren er og har vært, og det hoppes frem og tilbake i tid i løpet av en setning eller to. Ikke en stil som appelerer til meg.
Kanskje kan det være at Vigdis Hjorth har utviklet seg eller tatt en annen retnig siden hun skrev denne boken, for den er utgitt i 2001, mens de andre jeg har lest har vært fra 2004 og 2006. Ikke godt å si. Men jeg skal definitivt lese Hjulskift, Om bare og Takk, ganske bra , for jeg tror hun har mye bra på hjertet :)
