"Denne romanen beskriver forholdet mellom svarte hushjelper og deres hvite fruer i Sørstatene på første halvdel av 60-tallet. Vi befinner oss i den lille byen Jackson i Mississippi, og møter tre svært forskjellige kvinner som finner hverandre i sin felles utfordring av grenser. Tjueto år gamle Skeeter er en ung, hvit kvinne som ifølge hennes mor har ett viktig oppdrag; å finne seg en mann og gifte seg. Selv har hun helt andre planer. Hun ser hvordan de svarte hushjelpene behandles av sine hvite oppdragsgivere, og bestemmer seg for å skrive ned historiene deres."
(bokkilden.no)
(bokkilden.no)
Så er Bokbloggturnéen på plass i bloggen min igjen, og denne gangen er det en roman for voksne som skal anmeldes! Litt utenom det jeg har anmeldt for CappelenDamm tidligere (ungdomsbøker), men absolutt et steg i riktig retning - for min del ihvertfall.
Turnéen startet hos Carina på mandag, deretter fulgte anmeldelsene til Ann Helen, Knirk, Nina Dorthea Forskning fryder, Ingalill og avsluttes herved med min anmeldelse:
Skeeter - en ung, hvit kvinne som i følge moren bør gifte seg godt på lik linje med de andre hvite overklassekvinnene - går sine egne veier, og med drømmen om å bli journalist bestemmer hun seg for å skrive ned historiene til de svarte hushjelpene og deres hvite arbeidsgivere. Dette blir ikke bare lett. Amerika på 60-tallet er fullt av fordommer og føringer for hvordan både de svarte og de hvite skal og skal ikke oppføre seg. Og de svarte ses tydelig ned på. Det er hovedsakelig Aibileen og Minnie som representerer de svarte hushjelpene, og det er disse vi blir best kjent med i tillegg til Skeeter. Disse tre karakterene er det umulig å ikke bli glad i, og det er spennende å følge med på utviklingen.
Dette er en bok til å bli glad, rørt, lattermild og sint over. Den har gode karakterer, og en levende historie som virkelig setter ting i perspektiv i nåtiden. De 500 sidene er såpass fengende at man ikke vil legge boka fra seg, men lengden på kapitlene tillater deg å ta en liten pause før du bare MÅ lese videre. Flyten er god, selv om det i enkelte tilfeller kan bli litt langtekkelig, og jeg synes Kathryn Stocketts miljøskildringer av sørstatene er veldig god (jeg har en svakhet for historier fra dette området av en eller annen grunn). Hun er jo selv fra Jackson, Mississippi hvor historien finner sted, så noe annet er kanskje ikke å forvente.
En ting som jeg irriterer meg over (ikke bare i denne boken men i bøker generelt) at forfatteren/oversetteren prøver å gi visse språklige trekk til noen av karakterene (f.eks. "affer" istedenfor "hvorfor"). Det blir litt for kunsig for meg å skulle lese . Men jeg skjønner at dette er et virkemiddel og at det sikkert er mange som liker det, men jeg foretrekker et nøytralt språk, og heller en bruk av "sa hun med en gebrokken aksent" eller "sa hun på slepende sørstatsdialekt" osv. Kanskje hadde det vært noe annet om man leste den på originalspråket? Pirk, pirk.
Boka er nok ikke en typisk chick-lit eller feelgood-roman, men den bærer absolutt preg av disse karakteristiske elementene, og det er jo slett ikke dumt. Tror derfor at det kan bli en stor hit i sommer, og jeg vil helt klart anbefale denne som strandlektyre i år :)
Forøvrig ser det ut til at boken skal filmatiseres og komme på kino neste år; les boka først - se filmen senere.
Turnéen startet hos Carina på mandag, deretter fulgte anmeldelsene til Ann Helen, Knirk, Nina Dorthea Forskning fryder, Ingalill og avsluttes herved med min anmeldelse:
Skeeter - en ung, hvit kvinne som i følge moren bør gifte seg godt på lik linje med de andre hvite overklassekvinnene - går sine egne veier, og med drømmen om å bli journalist bestemmer hun seg for å skrive ned historiene til de svarte hushjelpene og deres hvite arbeidsgivere. Dette blir ikke bare lett. Amerika på 60-tallet er fullt av fordommer og føringer for hvordan både de svarte og de hvite skal og skal ikke oppføre seg. Og de svarte ses tydelig ned på. Det er hovedsakelig Aibileen og Minnie som representerer de svarte hushjelpene, og det er disse vi blir best kjent med i tillegg til Skeeter. Disse tre karakterene er det umulig å ikke bli glad i, og det er spennende å følge med på utviklingen.
Dette er en bok til å bli glad, rørt, lattermild og sint over. Den har gode karakterer, og en levende historie som virkelig setter ting i perspektiv i nåtiden. De 500 sidene er såpass fengende at man ikke vil legge boka fra seg, men lengden på kapitlene tillater deg å ta en liten pause før du bare MÅ lese videre. Flyten er god, selv om det i enkelte tilfeller kan bli litt langtekkelig, og jeg synes Kathryn Stocketts miljøskildringer av sørstatene er veldig god (jeg har en svakhet for historier fra dette området av en eller annen grunn). Hun er jo selv fra Jackson, Mississippi hvor historien finner sted, så noe annet er kanskje ikke å forvente.
En ting som jeg irriterer meg over (ikke bare i denne boken men i bøker generelt) at forfatteren/oversetteren prøver å gi visse språklige trekk til noen av karakterene (f.eks. "affer" istedenfor "hvorfor"). Det blir litt for kunsig for meg å skulle lese . Men jeg skjønner at dette er et virkemiddel og at det sikkert er mange som liker det, men jeg foretrekker et nøytralt språk, og heller en bruk av "sa hun med en gebrokken aksent" eller "sa hun på slepende sørstatsdialekt" osv. Kanskje hadde det vært noe annet om man leste den på originalspråket? Pirk, pirk.
Boka er nok ikke en typisk chick-lit eller feelgood-roman, men den bærer absolutt preg av disse karakteristiske elementene, og det er jo slett ikke dumt. Tror derfor at det kan bli en stor hit i sommer, og jeg vil helt klart anbefale denne som strandlektyre i år :)
Forøvrig ser det ut til at boken skal filmatiseres og komme på kino neste år; les boka først - se filmen senere.
Les et kort utdrag fra boken her
Terningkast 5
Utgitt: 2010
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 496
Sider: 496
ISBN: 9788202307134
2 kommentarer:
Jeg har lest alle anmeldelsene av boka og skal definivt lese boka. Angrer nesten på at jeg ikke meldte meg på å lese denne boka i bokblogg turneen.
Fin anmeldelse!
Artig at alle som har anmeldt den er så positive, til tross for enkelte innsigelser og en del kritikk av oversettelsen, så virker det som alle er sjarmert. Jeg ble i alle fall det. :)
Legg inn en kommentar