Skynd deg å elske av Laila Lanes og Jan Henry T. Olsen

"´Jeg skal passe på deg,´ sier jeg. ´Og jeg skal passe på deg,´ sier han. Akkurat som at han ikke forstår at han ikke kommer til å bli her lenge nok til å passe på meg når jeg blir gammel. Jeg vet ikke, kanskje er det ironi. Jeg tør ikke spørre." Laila Lanes i sin gripende bok om samlivet med den tidligere fiskeriministeren Jan Henry T. Olsen som ble rammet av Alzheimers sykdom bare 51 år gammel."

Capris.no

En ting er å bli fysisk syk. En annen ting er å bli psykisk syk. En ting er å være gammel når man begynner å miste hukommelsen. En annen ting er å være ung.

Denne boken viser et godt portrett av den tidligere fiskeriministeren  Jan Henry T. Olsen og sykdommen Alzheimer, som han fikk i 2007, og er definitivt med på å åpne opp for en del av tabuene som ligger rundt denne sykdommen.

Det som man først tolker som tegn på at Jan Henry er distré viser seg etterhvert å være de første tegnene på sykdommen Alzheimer. Ingen tror at man skal bli rammet av det når man såvidt har rukket å komme inn i 50-årene. Men også unge, faktisk helt ned i 30-årsalderen, kan rammes av denne lumske sykdommen. Desverre finnes det ikke så mange gode alternativer for disse menneskene som trenger et sted å være noen timer om dagen da deres nærmeste er på jobb. De føler seg jo for unge til å være på et dagsenter for de som er 70 pluss, og skal man tro det som står i boka så er det et sant byråkrati for å få til støttkontakter o.l. Det er trist at det skal være sånn.

Og det er trist å lese om Jan Henry som gradvis mister mer og mer av hukommelsen, og som blir irritert når ting ikke går slik han ønsker. Og når han ikke klarer å innse at han ikke lenger kan være i arbeidslivet slik han er vant til. Det er en enorm omstillingsprosess som ikke er gjort på 1-2-3.

Spørsmålene er mange når en av ens kjære rammes av denne sykdommen. Hvilke behandlingsmetoder finnes? Hvordan skal man oppføre seg rundt og behandle den syke? Skal man være åpen om situasjonen? Hvor lenge kan man leve med sykdommen, og hvor lenge går det før den rammede ikke lenger kjenner igjen sine egne? Og hvordan kan man best mulig leve et godt liv med sykdommen og den som er rammet? Jeg synes Laila Lanes sier det så fint;

Vi kan ikke jage etter behandlingsmuligheter. Da får vi ikke gjort annet. Da glemmer vi å leve det gode liv, og for oss er det gode liv den beste medisin.

s. 168

Det er selvfølgelig vanskelig å skulle slå seg til ro med at "sånn er livet," men jeg tror det er veldig viktig å ikke bare tenke sykdom, men også hva som kan gi et godt liv for den syke - og de nærmeste. 

Men oppi denne vanskelige situasjonen tegner Laila Lanes et godt og varmt bilde av den tidligere fiskeriministeren, hun deler de gode minnene deres, og viser leserne at situasjonen ikke er helt låst, men at den blir litt til hva man selv velger. Som med all annen motgang her i livet har vi alltid et valg: sette oss ned og sutre over det som var og kunne vært, eller reise oss opp og gripe de sjansene man har.

I all elendigheten er vi i den lykkelige situasjonen at vi VET at vi må vise kjærligheten hver dag, at vi ikke kan utsette det. Hver dag, mange ganger om dagen, det kan aldri bli for mye. 

s. 144

Dette sitatet er noe vi alle burde ta til etterretning. Kjærlighet kan man aldri gi for mye av, og vi burde dele den mens vi ennå har våre nære og kjære rundt oss.

På min leting etter mer informasjon om denne mannen og denne boka, så fant jeg ut at det i 2011 kom ut en film - Min elskede - hvor vi kan følge ham og Laila fra høsten 2008  til våren 2009. Det er en film jeg kunne tenke meg å se.  

Terningkast 5

Utgitt: 2009
Forlag: Kagge
Sider: 174
ISBN: 9788248908876