Kort fortalt handler boka om søskenparet Blue og Emma, og de utfordringene de møter i forhold til foreldrene sine, som egentlig ikke hadde barn med i sine fremtidsplaner. De to barna gjemmer seg i kjelleren om kvelden, og her utvikler de et eget bånd, både fysisk og psykisk. Men når ungdomstiden setter inn er det mange vanskelig spørsmål å stille seg.
Historien er egentlig ganske sår og trist, men samtidig er det fint å lese om de to søsknene som alltid holder sammen. Den unike søskenrelasjonen. Språket til Camilla Gibb passer veldig godt til stemningen, og karakterene - hovedpersonene så vel som bipersonene - er veldig gode. Hver person fremstår som unik, og det synes jeg er viktig. de slemme fremstilles ikke som utelukkende slemme, og heller ikke de snille som utelukkende snille. Boken blir derfor aldri kjedelig.
Oppvekstromaner er noe jeg etterhvert har fått ganske sansen for, og denne boken kvalifiserer definitivt som en god oppvekstroman.
Senere leste jeg Gibbs debutroman - Ord uten lyd - og selv om jeg likte den er det først og fremst Et uvedkommende liv jeg vil anbefale.
1 kommentar:
Hei navnesøster Stine.
Jeg kjenner ikke deg, men jeg fant bloggen din på siden til en venninne, og synes det er interessant å lese hva du skriver om bøker.
Camilla Gibb var en stor hit hos meg for 5-6 år siden. Jeg leste begge de to bøkene du nevner her, og jeg følte akkurat det samme som deg. Såre bøker, såre temaer, men veldig godt skrevet!
God sommer!
Hilsen en annen Stine
Legg inn en kommentar