Avstand² av Monica Isakstuen Stavlund

"Aleksander tror at hans far døde da han var liten. Men en dag ringer en kvinne som påstår at hun var gift med faren hans og at han nettopp har dødd. Aleksander oppsøker kvinnen og finner en stor samling bilder av seg selv, fra sjuårsalderen og fram. Hvordan kan det ha seg at han har blitt fotografert av en mann han aldri har møtt?"
(Kilde: bokkilden.no)

Først av alt: Mange bloggere har lurt på hvordan man får 2-tallet opphevet når man skriver en bloggpost, og min løsning var å søke på "Avstand" hos Bokkilden og vips så fikk man opp den rette tittelen hvor 2-tallet var skrevet som "opphøyet" - Avstand². Tada! ;)

Han ønsket at hun kunne stå sånn for alltid. Med ryggen til de andre, vendt mot ham.
s. 34

Dette er en bok som handler om kjærlighet. Den kjærligheten som man har til sin mor, sin far, sine barn. Og om lengselen etter å vite den hele og fulle sannheten, og lengselen etter å bli elsket slik som man kan forvente å bli elsket av familien. Aleksander bærer nemlig på en hemmelighet om sin mor, en han ikke har fortalt Fanny - kvinnen i hans liv - og dette tærer på dem begge. Hvem er egentlig Aleksander, og hvorfor får hun ikke møte moren hans, tenker Fanny. Mens Aleksander på sin side ikke ønsker å dra Fanny inn i den mørke fortiden sin. De går bak hverandre rygg. Aleksander reiser hjem til det, som i følge en dame han får telefon fra, er hans fars hus. Faren han aldri har kjent. Og Fanny reiser til Aleksanders mor på sykehjemmet.

Historien er bra, men jeg tror nok den trygt kunne vært kuttet litt ned uten at det ville gått tapt så mye av det essensielle. Og når det gjelder språket er jeg litt tvetydig. På en måte synes jeg det er for lite krydder, men på en annen måte så understreker dette krydderløse den historien som fortelles. Forøvrig er det en lettlest bok, som man vender sidene på ganske raskt.

Hovedpersonene (og dialogen mellom dem) er troverdige, og mange vil nok kunne kjenne seg igjen i sider ved disse. De består av mye av det grunnleggende ved mennesket, samtidig som de - i likhet med alle mennesker - er unike på sin måte. Men hvorfor foratteren har valgt å gi moren til Aleksander et spansk opphav er litt uklart for meg. Har jeg gått glipp av noe mens jeg leste, eller kunne hun like gjerne vært av norsk opprinnelse som de andre i boken? Er hun spansk fordi det reflekterer et flerkulturelt samfunn, eller var det bare tilfeldigheter? Jeg undrer..

Jeg skal ikke røpe slutten, men jeg synes den kunne endt litt tidligere. Kanskje der hvor Stian begynner å bli personlig. Kanskje.

Så en litt større smakebit, og en aldri så liten oppordring:

Hun fingrer med glidelåsen på hettejakken, vil at han skal høre lyden av henne og snu seg mot døren. Hun tar noen forsiktige skritt fram mot sengen. Kanskje hun skulle ... Nei, det er ikke hennes ansvar å nærme seg nå. Hun lister seg tilbake og lukker døren forsiktig inntil igjen.
s. 65

Han overveldes av en plutselig lys til å ringe henne, til å si hvor vakker hun er [...] men stopper i det han har trukket mobilen opp av lommen. Hva skulle han si? [...] Nei, Han fnyser av seg selv og stapper mobilen ned igjen.
s. 146

Dagens oppfordring altså; ta det første skrittet selv om det ikke er "din tur," ring selv om du ikke vet hva du skal si, bare gjør det :)

Terningkast 4

Utgitt: 2009
Forlag: Tiden
Sider: 295
ISBN: 978821005073