14.01.2015

Mine fem år som far av Bjarte Breiteig

"Martin ligner en hvilken som helst far. Han har to sønner i barnehagealder og er gift med den ambisiøse Gina. Han er deltagende, følsom og tenksom, og gjør mer enn sine påkrevde plikter hjemme. På fritida tar han seg også av sin nedbrutte ungdomskjæreste og hennes datter Selma. En ettermiddag kommer politiet hjem til ham. Selma kan ha vært utsatt for et overgrep. Martin er mistenkt. Gradvis avdekkes et liv helt annerledes enn hva overflaten viser."


I 2011 leste jeg Bjarte Breiteigs debut; novellesamlingen Fantomsmerter. Desverre ble det ikke en fulltreffer og jeg hadde egentlig lagt fra meg hans forfatterskap. Men så fikk jeg muligheten av Aschehoug til å lese hans debutroman som utkom i fjor, og se det var noe annet! Breiteig har uten tvil utviklet seg som forfatter siden den spede begynnelsen, og steget fra novelleforfatter til romanforfatter har vært helt riktig for ham!

Martin, som ved første møte virker som en familiekjær mann, blir plutselig konfrontert av politiet i sin egen stue. De lurer på hvor han var søndag kveld, og om han kjenner Selma, 4 år. Uten å røpe hva de mistenker ham for forklarer han seg, og politiet forlater hjemmet hans.  Deretter får vi vekselvis høre om fortiden og nåtiden, fra den kristne oppveksten til det vanskelige forholdet til ekskjæresten Lillian og historien om ekteskapet og familielivet med Gina og deres to sønner.

Noe av det beste med denne romanen er den uhyggelige stemningen som man sitter med gjennom store deler av fortellingen. Gjentatte ganger bygger forfatteren opp denne ubehagelige spenningen og da er det nærmest som om pulsen slår hardere for hver side, og om noen hadde kommet og klappet meg på skulderen hadde jeg antageligvis gjort et lite byks i sofaen.

Jeg kjente, mens jeg gikk, et dragsug mot noe mørkt i meg selv. I denne timen kan jeg gjøre hva som helst. Tanken fylte meg med en rasende lykke
s. 191

Dette er ingen koselig historie, og tidvis er det ikke til å unngå å bli kvalm, men er det ikke også nettopp dette - at forfatteren klarer å vekke så sterke følelser hos leseren - som gjør at en bok er god? Jeg synes i alle fall det, selv om det her dreier seg om ubehagelige følelser. Og det er jo ikke til å unngå at man også til tider får medfølelse for denne hovedpersonen gjennom den historien som blir fortalt  (han forteller dypt og ekte om kjærligheten til sine barn), noe som viser at alt er ikke bare svart/hvitt her i verden. Men mest av alt avdekkes en grufull tankegang og en karakter som til tross for en god porsjon ydmykhet virker en smule høy på pæra i forhold til sine gjerninger

Jeg gråt. Jeg leste mine egne tekster med øynene fulle av tårer. Jeg leste dem sakte, fra begynnelse til slutt, og det var helt uten sammenligning den største leseropplevelsen jeg hadde hatt.
s. 240
Jeg kan definitivt forstå de gode lovordene som er skrevet om denne boken, og føyer meg inn i rekken av overbeviste lesere!

Terningkast 5

Utgitt: 2014
Forlag: Aschehoug

Sider: 302
ISBN:
9788203357671

Fra: Leseeksemplar fra forlaget

Les mer om boken, bloggomtaler og udrag fra boka på Aschehoug sine nettsider

5 kommentarer:

Groskro sa...

Denne romanen likte jeg også veldig godt. Det er noe skummelt med stemningen som forfatteren greier å formidle så bra. Fin omtale Stine!

Og jeg må også kommentere den nye lay-outen, den ble veldig fin :)

Anita Ness sa...

Enig med Gro her. En sterk roman. Og så skriver han så befriende lett og godt.

aariho sa...

Forfatteren har sagt at han egentlig hadde tenkt at mannen skulle være uskyldig dømt, men historien endret seg underveis. En tøff og god bok, ja.

Mari sa...

Jeg har en liten følelse av at denne kanskje blir for ekkel for meg. Bare omtalen din får meg til å vegre meg, ikke fordi jeg får følelses av at romanen ikke er god, mer fordi den vil føles så ekte.

Stine Marie sa...

Groskro: Takk for det! Er ikke fritt for at man grøsser litt innimellom når man leser denne, ja. Koselig å høre at utseendet falt i smak :)

Anita: Ja, han er riktig god! Og det er artig å se at han har utviklet seg siden debuten.

aariho: Akkurat det du nevner der tenkte jeg på underveis. Er hovedpersonen faktisk skyldig eller er han uskyldig? Men jeg synes det er flott at ikke alle romaner ender med "lykkelig alle sine dager". Verden er jo tross alt ikke bare rosenrød :)

Mari: Jeg må virkelig anbefale den, men kan godt skjønne at du vegrer deg litt. Men om du leser den en gang så er jeg sikker på at den faller i smak :)

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...