Alef av Paulo Coelho

"En åndelig krise får ham til å begynne på nytt; han vil reise, eksperimentere og knytte nye forbindelser til mennesker og land. Reisen fører han gjennom Afrika og Europa, og ender i Asia via den transsibirske jernbanen. Underveis treffer han Hilal, en ung og svært talentfull fiolinist. Sammenlegger de utpå en ferd som lærer dem om kjærlighet og tilgivelse, og som gir dem mot til å overvinne livets uunngåelige utfordringer."

Capris.no

Dette er en roman om en reise, såvel psykisk som fysisk. Jeg-personen, som er forfatter (Coleho?), reiser med den transsibirske jernbane og stopper innom ulike steder for å signere bøker og skap blest rundt sg og sitt forfatterskap. På denne reisen har han med seg noen få personer, og på veien treffer han den unge kvinnen Hilal. Det oppstår en kjemi mellom de to, og de havner i "Alef" - et slags øyeblikk hvor de to opplever en slags total enhet. Og det er dette båndet mellom to mennesker som er det interessante i denne boken.

De to omgås mye og noe som ligner på kjærliget preger dem, men jeg-personen strever med sin samvittighet i forhold til fortiden og de gjerninger han angivelig skal ha gjort da. Det dreier seg om noe á la heksebrenning, men jeg som leser føler at jeg ikke får helt taket på det. I tillegg synes jeg denne fortidshistorien passer dårlig inn, og jeg-personen oppleves mest som en smule hoven p.g.a. flere av hans gjerninger og uttalelser.

Språket blir til tider tungt og en smule for pompøst og filosofisk for min smak, så den totale vurderingen av romanen blir desverre ikke så mye å skryte av. Dog takker jeg forlaget Bazar for muligheten jeg fikk til å lese denne boken, og gir ennå ikke opp håpet om at kanskje noen av Colehos andre romaner (f.eks. Veronika vil dø eller Ved elven Piedra satt jeg og gråt) faller i smak på lik linje med hva jeg synes om hans Zahir. Men Coleho får stå i fred i bokhylla en stund fremover.

Terningkast 3

Utgitt: 2012
Forlag: Bazar
Sider: 296
ISBN: 9788280874023