I denne tredje novellen i Alice Munros samling møter vi nok en gang Juliet. Denne gangen i 1969, et par år etter at hun har reist til Whale Bay for å treffe Eric. Hun har født en datter, Penelope, og de to reiser hjem til Juliets mor og far. Faren er en anerkjent lærer i bygda, men har nå gått lei skoleverket og satser heller på å drive en frukt og grønnsaksforretning. Moren er syk og har problemer med hjertet og er derfor for det meste sengeliggende. Faren har ansatt Irene, en ung pike på Juliets alder, til å ordne med mat, husvask, hagestell og pleie av sin syke kone.
I denne settingen blir Juliet konfrontert med at hun har født et kjærlighetsbarn og ikke er gift med barnets far, Eric. I tillegg er hun høyt utdannet, og derfor lever hun ikke opp til de normene som samfunnet har satt for en kvinne.
Det at de ikke var gift betydde ikke noe for ham, så vidt hun visste, og som oftest glemte hun det selv. Men iblant - og særlig nå, her hjemme - var det nettopp det at hun var ugift som ga henne en følelse av å ha utrettet noe, en fjollete blussende lykksalighet.Man kan ikke annet enn å prise seg lykkelig for at man lever på 2000-tallet hvor vi har det så fritt som vi tross alt har det. Høy utdanning verdsettes, man blir ikke sett ned på om man ikke er gift med barnets far og det er knapt nok sånn at man trenger en mann for å få et barn - for å sette det på spissen.
s. 100
Alice Munro beskriver stemninger og tanker på en så naturlig måte at man nesten skulle tro at det var enkelt å skrive slikt. Men det er det jo ikke. Det er en kunst. En kunst som Munro mestrer til det fulle. Det er ingen tvil om at jeg må lese mer av henne når denne novellesamlingen er utlest.
Novelle: 5/52
Hentet fra: Novellesamlingen Rømlingen av Alice Munro
Flere av mine novelleanmeldelser finner du her,
og novelleanmeldelser fra andre deltakere i utfordringen finner du her
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar