24.01.2011

52 noveller: Sammentreff av Alice Munro

Etter et positivt første møte med Alice Munros forfatterskap, kan jeg konkludere med at andre møte også var en positiv opplevelse.

I denne novellen er året 1965 og vi møter Juliet, en ung pike på 21 år, som har gjort unna både en bachelor- og en mastergrad i klassiske språk - latinsk og gammelgresk - men som tar seg en liten pause fra doktoravhndalingen sin for å være latinlærer på en skole. På toget fra Toronto til Vancouver møter hun først én mann som prøver å få i gang en samtale, men hun er ikke interessert. Senere vil hun få dårlig samvittighet for dette, men det leder henne til den andre mannen. Mannen hun blir fascinert av. De skilles hver til sitt, men en dag dukker det opp et brev i posten til Juliet (Jeg tenker mye på deg. Jeg tenker mye på deg), og hun lurer på hva som er rett å gjøre. Finne ham, eller glemme ham?

Sånn er det det skjer. Du legger det til side for en periode og nå og da kikker du i skapet på leting etter noe helt annet, og du kommer på det, og du tenker: snart. Så blir det etterhvert noe som bare er der, i skapet og andre ting blir stuet foran.
Denne tingen som var din blankeste skatt. Du tenker bare ikke på det. På et tidspunkt et tap du ikke maktet forestille deg, og så blir det til noe du knapt husker.

Sånn er det det skjer.

s. 83-84

Nok en god novelle av den anerkjente Alice Munro!

Dette er en stillfarende novelle hvor det er mye som ligger mellom linjene og som åpner seg opp for leseren som en moral mot slutten av teksten. Forfatteren makter å si mye klokt i små ord. Se bare på sitatet ovenfor. Det kan jo relateres til så mangt her i livet.

Historien veksler litt mellom nåtid og fortid, noe som gjorde at jeg misforstod den første delen av togreisen som noe som skjedde i nåtid, men som altså viser seg å være fortiden. Synes i bunn og grunn det er et godt trekk, og jeg liker dette vel så godt som en kronologisk oppbygd fortelling.

Jeg, som alltid har vært mest glad i vår, sommer, sol og varme, kan ikke unnlate å bli litt sjarmert av det kanadiske landskapet slik Alice Munro (og Lawson, forøvrig) beskriver det. Det er noe med de storslåtte fjellene og de øde, høstfargede strekningene. Og det verste er jo at vi tross alt har det slik mange steder i Norge også! Må ikke glemme å sette pris på det :)


Novelle: 4/52
Hentet fra: Novellesamlingen Rømlingen av Alice Munro
Flere av mine novelleanmeldelser finner du her,
og novelleanmeldelser fra andre deltakere i utfordringen finner du her

2 kommentarer:

astridterese sa...

Denne novellen hørtes nydelig ut. Jeg har ikke lest noe av Alice Munro selv om jeg har henne på "skal-lese" listen min.

(Problemet er at det bare er FOR mange bøker på den listen :-))

Bai sa...

Eg har visst gått glipp av nr. 3 hos deg.

Eg har kjøpt "The Runaway" og gleder meg til å lese Munro.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...