Venstre hånd over høyre skulder av Selma Lønning Aarø

 "I boken møter vi de to sentrale hovedpersonene, Helen og Elvira. Helens elsker blir overkjørt før hun får fortalt ham om barnet hun bærer og 16 år gamle Elvira tror hun har tatt livet av faren sin og skamfart moren sin. Gjennom ulike relasjoner blir historiene til hovedpersonene smeltet sammen."
(Bokkilden.no)

 Selma Lønning Aarøs romaner har fått mye skryt, og det har lenge vært planen min å lese noe av henne for å gjøre opp min egen mening om hennes forfatterskap. Denne romanen er mitt første møte med forfatteren, og jeg liker det jeg leser - med litt forbehold.

Boka er delt inn i 8 større kapitler, hvor hvert kapittel er tilegnet en hovedperson. Historiene fortelles gjennom Helen (Simons elsker og Georg og Martas datter), Alma (Simons kone), Elvira (Simons datter) og Georg (Helens far), og fra hver persons tanker og handlinger får forfatteren frem den totale helheten i forløpet rundt Simons død og fortiden til disse personene. Høres kanskje litt innfløkt ut, men det fungerer veldig fint. Jeg personlig er ihvertfall veldig glad i bøker av denne typen, der man fra flere synsvinkler får høre om den samme hendelsen.

Språket er godt, men jeg savner litt mer klart skille mellom hovedpersonenenes individuelle personligheter. Men på den annen side, så er det kanskje ikke så rart at kona og elskerinnen har visse fellestrekk, og mor og datter likeså? Men noen medfølelse for Helen eller Alma får jeg ikke akkurat. Det er Elvira (som lever i troen på at hun har drept sin far ved å plystre på han slik at han sprang ut i veien foran bilen, vansiret sin mors ansikt fordi moren måtte redde henne ut av et brennende hus når hun var bare en baby og som savner sin to år yngre avdøde søster) og Georg (som tidligere ble forlatt av kona i 10 dager fordi hun falt for en yngre logoped, men som kom tilbake og nå lider hun sterkt av Alzheimers og Georg er fortvilet over den manglende kontakten med kona og datteren) som får min medfølelse:

Fitte, sa Marta.
-Fitte, fitte, fitte
Klokka var ikke mer enn fem på ni. De hadde stått opp altfor tidlig og Georg angret allerede.

(s. 85)

Det gjør vondt å skrive om pappa. Av og til tenker jeg at du er den heldige. Du bare dro. Jeg ble igjen. Det er ikke alltid lett å være den som blir igjen. Å være den som ødelegger for moren sin og tar livet av faren sin.

(s. 62)

Det er en gjennomgående litt trist stemning i boken; elskeren som ikke får sin utkårede, datteren som føler at farens død og morens vansirede ansikt er hennes feil, mannen som manglet noe hans kone var begeistret for, moren som elsker sine døde datter mer enn sin levende osv. Allikevel gjør ikke dette at det er en tung bok å lese. Den er snarerere tvert i mot, veldig lettlest, og historien er drivende frem fra første til siste side.

Det er ingen tvil om at det gjør vondt å være menneske. Men ting er ikke nødvendigvis slik man selv tror. Alle spiller en rolle, og alt har en sammenheng. Det tror jeg Aarø vil si til leseren.

 Terningkast 4

Utgitt: CappelenDamm

Forlag: Gyldendal
Sider: 282

ISBN: 9788202283087