Indianarar av Rune F. Hjemås

"Dei 19 novellene i Indianarar handlar om unge og gamle menneske, ofte par, som opplever at kvardagslege situasjonar brått kan snu og bli dramatiske. Andre gonger tonar situasjonane ut i ein slags dis, eit mørke. Novellene er varierte, til felles har dei at dei får fram ei uvanleg tydeleg livskjensle"
(Kilde: bokkilden.no)

Denne novellesamlinga inneholder så mange som 19 små og store noveller, om hverdagsmennesker som kjemper for seg og sitt - akkurat som indianerne kjempet for sitt land, om små ting som plutselig blir store og viktige.

Språket er litt forvirrende for meg, det er liksom ikke 100% nynorsk og heller ikke 100% bokmål. Men det er kanskje noe nymotens greier? Bortsett fra det så er det mange fine skildringer og poetiske vendinger som får det til å kile i magen. "Det er slik det skal skrives!" tenker jeg, og kjenner at jeg blir inspirert.

Den første novellen i boka imponerte meg ikke noe særlig, men én novelle er ikke nødevdnigvis representativ for resten av samlingen. Desverre så synes jeg nok at det bare er 1/3 av novellene som er virkelig gode, mens de resterende ikke når helt frem til meg. Men de som når frem er definitivt å anbefale, f.eks. favoritten min som heter 12.291 skritt:

Han legg merke til alle forretningane og restaurantane som finst omkring og plutselig blir han gripe av dette arbeidsløysesyndromet igjen; han ser yrke overalt, ikkje bare dei folka som jobbar inne på jernvareforretninga, ikkje bare dei som jobbar med å frakte alt skrotet dei sel til butikken, han ser óg dei som har bygd huset, dei som har mala huset, dei som har laga malinga, for faen. Han stansar og stirar ned på asfalten. Det er noen som har lagt denne asfalten her for at eg skal kunne gå på den, tenker han, det er noen som har laga alle tyggegummiane som er blitt trampa ned i den, det er noen som har laga skoa som har trampa. Alt er yrke, tenker han, og begrip ikkje korleis det ikkje kan vere bruk for han noen stad.
(s. 36-37)

Og ellers er det mange fine gullkorn å plukke frem, som f.eks. i novellen om Arienette som slutter å snakke:

I løpet av vinteren har ho mista kontakten med dei fleste av studievenninnene sine. Dei viste seg å vere slik som ikkje skjønte at mørket kunne brukast til å sjå skrekkfilmar i, og at vinterstormane kunne tene som bakteppe for diskusjonar om store, russiske romanar. Arienette forsto at det ho eigentlig ville, var å vere aleine. Ein kunne alltid unnskylde den fjollete jenteheita deira så lenge det var sommar, men da ein av dei inviterte på kosekveld med ullpledd og "Idol" på hybelen, skjønte ho at det faktisk var alvor. Dei er slik heile tida, tenkte Arienette mens ho tasta ei unnskyldning på sms.
(s. 134)

Forøvrig kan man lese to noveller fra samlingen (+ to andre) her. Seklets siste sommer, novelle nummer to via den linken, er ihvertfall å anbefale :)

Terningkast 4

Utgitt: 2009
Forlag: Aschehoug
Sider: 190
ISBN: 9788203195365