Alltid Alice av Lisa Genova

"Alice er femti år og jobber som professor ved Harvard universitet. Hun er en anerkjent forsker, lykkelig gift og har tre vellykkede barn. Men hun har begynt å glemme ting på en foruroligende måte. Dette er en roman om hvordan det er å leve med Alzheimer - om hvordan det er å sakte, men uunngåelig miste minnene om alt og alle man har vært glad i."
(Kilde: bokkilden.no)

Mange vil nok tenke på Alzheimer og andre demenssykdommer som "snille sykdommer" i forhold til f.eks. kreft, ALS eller CF, men etter å ha lest denne boka tror jeg mange vil tenke at det slettes ikke er sånn. Hver sykdom er like traumatisk for pasient og pårørende, enten man har en psykisk sykdom eller man har en som fysisk rammer kroppen.

Hun ønsket at hun hadde kreft i stedet. Hun ville bytte Alzheimer mot kreft på flekken. Hun skammet seg over å tenke slik, og det var naturligvis meningsløst, men hun kostet på seg fantasien likevel. Med kreft ville hun hatt noe hun kunne kjempe mot. Det fantes operative inngrep, strålebehandling og cellegiftbehandling. Det var en sjanse for at hun kunne vinne. Familien og kollegene ved Harvard ville støtte henne i kampen og tenkt på den som edel. Og selv om hun måtte gi tapt til slutt, ville hun være ved sine fulle fem og kunne se dem i øynene og si farvel før hun ble borte.
(s. 114)

Det er mye sårhet og tristhet i boken Alltid Alice, og det er til tider frustrerende å sitte som leser og ikke kunne gripe inn og hjelpe stakkars Alice som ikke finner nøklene sine, som står opp midt på natta og går på kontoret, som ikke finner veien hjem når hun er på løpetur, og som ikke finner de rette ordene når hun skal forklare noe. Og det er hjerteskjærende å følge Alice som vet at Lydia er hennes yngste datter, men som ikke klarer å kjenne denne relasjonen som hun gjør til de to andre barna sine.

Hun satt ved kjøkkenbordet. John skjenket rødvin i to glass og rakte henne det ene. Av gammel vane slynget hun vinen rundt i glasset. Hu glemte ofte navnet på datteren, hun som var skuespiller, men hun husket å slynge vinen i glasset og at hu likte å gjøre det. Sprø sykdom.
(s. 228)

Alice er bare 50 år når hun får diagnosen tidlig Alzheimer, og man kan tenke med skrekk og gru på hvordan det hadde vært om ens egne foreldre hadde fått denne diagnosen. Mamma og pappa har jo så vidt tippet over 50, og det hadde vært utrolig tungt om dette hadde rammet dem. En ting er at eldre blir demente - det regnes vel nesten som normalt - men når man er knapt 50 så har man bare levd halve livet, og det er fremdeles mye som gjenstår!

Hva språket i romanen angår så er det en del fagterminologi som ikke "mannen i gata" har kunnskap om, og det brukes spesifikke medikamentnavn. Jeg synes ikke dette er med på å løfte romanen, snarere tvert imot - men det kan jo være en smakssak. Ellers er språket ikke spesielt imponerende. Det er enkelt og lite beskrivende, og jeg skulle ønske det var litt mindre "hendene danset som marionetter på en scene" (s. 39) og litt mer farger og dybde.

Lisa Genova har selv opplevd Alzheimer på nært hold, da hennes bestemor fikk dette, og hun jobber også med nevrologi ved Harvard, så det er ingen tvil om at hun har mye - og korrekt - kunnskap om sykdommen og hvordan den progredierer. Dette er definitivt en styrke, men som nevnt blir det litt vel mye fagterminologi for en roman. Jeg personlig synes det passer bedre i en personlig beretning som f.eks. Idas dans, Ro uten årer o.l.

Selv om denne romanen ikke når helt opp i toppsjiktet (jeg foretrekker personlige beretninger når det kommer til pasient-/pårørendehistorier), så gleder jeg meg til å lese hennes neste bok - Left neglected (også et fenomen jeg kjenner til fra jobben), men den kommer visst ikke før i januar 2011.

Les et utdrag fra den amerikanske utgaven - Still Alice - her.

Terningkast 4

Utgitt: 2009
Forlag: Pax
Sider: 281
ISBN: 9788253032146