De som er ute i regnværet av Mirjam Kristensen

"Malene er seks år. Hun bor sammen med lillesøsteren sin, Rebekka, mamma og pappa. Malenes beste venninnne er Luise. De er sammen nesten alltid, men noen ganger vil Malene være alene. Da går hun inn i det hemmelige rommet, inne bak hjertet, hvor bare hun kan være. Selv ikke Luise kan komme inn der."
(Kilde: Bokkilden.no)

Jeg har tidligere lest Dagene er gjennomsiktige, som var Mirjam Kristensens debutroman, og likte den godt. Det er imidlertid en god stund siden, så det var på tide å lese hennes andre roman; De som er ute i regnværet.

Kort fortalt handler boken om Malene som snart skal begynne på skolen, og hun har en lillesøster og foreldre som hun er veldig glad. Men noen ganger blir hun så trist. Hun får en klump i halsen og alt hun ønsker er å forsvinne inn i det hemmelige rommet sitt. Der hun har en sykkel, en kjole og en sløyfe. Der kan hun være glad og lykkelig og stenge ute det vonde.

Mirjam Kristensen skriver like godt i denne boken som i debutboken. Hun skildrer Malenes naive tanker, og ønsker om kjærlighet og omtanke fra sine foreldre, om redsel for å bli oversett og være utenfor. Det er nok lett for mange å kjenne seg igjen til tider, og det er alltid trist å lese om barn som har det vondt og er redde.

Et av virkemidlene Kristensen bruker er gjentagelser: "Hun har pakket den lille veska, den lille røde veska har hun pakket full av nødvendige ting." Dette er med på å forsterke den barnlige forestillingen. Jeg synes også hun har klart å binde starten sammen med slutten på en god måte.

Vendepunktet i romanen kommer helt mot slutten og var - for min del - litt overraskende, men på en veldig positiv måte. Det satte historien inn i et annet perspektiv og jeg måtte tenke litt gjennom hva jeg hadde lest i løpet av boken. Når man vet hvordan boka avsluttes, bl.a. med endring fra tredjeperson til førsteperson-forteller, får man nok et annet inntrykk dersom man leser den om igjen.

Terningkast 4

Utgitt: 2001
Forlag: Tiden
Sider: 146
ISBN: 9788210046704