Tilnærmet lik midlertidig av Elizabeth Kirknes

"Tilnærmet lik midlertidig handler om å miste, men også om å bli mistet, om å oppleve sorg, om å være alene og om å elske noen. For romanens hovedperson, Leona, springer alt ut av den kvelden hun treffer en ung gutt i en snøstorm. Flere år senere dukker han plutselig opp igjen. Gutten er blitt en ung kunstner, og Leona kaller ham Snøflak. Kjærligheten får en brutal slutt. Leona søker tilflukt hos sin eneste venninne Lynn. Men forholdet mellom de to blir større og alvorligere enn de er i stand til å takle."
(kilde: bokkilden.no)

Tittelen, omslaget og teksten bak på boken virket fengende, og den fikk dermed følge med hjem fra biblioteket sist jeg var der. Ingen helt dum idé. Den står jo tross alt på listen min over bøker jeg vil lese av norske forfattere.

Kirknes skriver på en måte som jeg først liker veldig godt, fordi den ikke er rett frem på en måte. Den er litt lyrisk på en måte, slentrende. Jeg går litt lei innmellom, fordi det er til tider tungt å lese, men det tar seg alltid opp igjen. Alikevel synes jeg heller at språket trekker opp karakteren, ikke ned. Jeg synes det er imponerende at forfatteren er bare 20 år og klarer å skrive med et slikt språk!

Boka handler om kjærlighet og vennskap, sorg, angst og depresjon. Man skulle nesten tro det var med på å gjøre boka veldig trist, men jeg synes det er en fin stemning gjennom mesteparten av historien, men enkelte steder humper den avgårde på felgen, desverre.

Terningkast:

Utgitt: 2008

Forlag: Juritzen

Sider: 239
ISBN: 9788282050050