Forbannede yngel av Anne-Cathrine Riebnitzsky

"I et fly på vei hjem fra Afghanistan setter offiseren Lisa seg ved siden av legen Andreas. Hun har bestemt seg for å fortelle ham sin livshistorie: en historie om en godt planlagt dødsulykke og en lillesøster som vil begå selvmord, om en mor som gråter for mye og en far som slår. En historie om å reise langt bort og samtidig føle seg fanget - men også om fire uatskillelige søsken, om forelskelse og om viljen til å overleve."

Adlibris.no

Dette leseåret har vært preget av historier om tragiske familieforhold (er det det som er "in" å skrive om for tiden?), og denne romanen er intet unntak. Her får vi nemlig Lisas historie fortalt i både nåtid så vel som fortid, og det er fortiden som naturlig nok tar mest plass. Vi blir kjent med moren og faren hennes, som begge beskylder den andre for å være syk overfor barna, men aldri mens den andre foreldren hører på. Faren bruker både psykisk og fysisk straff, og fórer barna med grisemedisin, mens moren som regel forholder seg taus og gråtende i bakgrunnen. I det ene øyeblikket aner barna fred og ingen fare, men bare en ørliten nyanse på en setning som blir uttalt eller en oppgave som blir gjort kan føre til sterk avstraffing av den som gjorde - i følge faren - feilen. Mens moren er tilsynelatende snill og god når hun er alene med barna.

Jeg har aldri blitt passet så godt på i hele mitt liv som jeg blir i krigen. Fiendene er fiender, og vennene er venner. Det er ingen ulykkelige sammenblandinger.

s. 9

Det går som det (kanskje) må gå, og mens Lisa og storebroren Ivan søker seg til militæret og senere til utenlandstjeneste, reiser lillebroren Peter til Canada mens yngstejenta og musikkgeniet Marie blir værende igjen på gården som eneste barnet. Livet er fortsatt tøft med den bagasjen de alle har, og også etter at de har vokst opp til voksne, myndige personer, preger barndommen dem. Det er Maries selvmordsforsøk som bringer søsknene sammen igjen i voksen alder, og får hele historien og en grusom hemmelighet til å boble opp i Lisa og kreve sin plass.

Jeg sitter med føttene litt opp fra gulvet, som er kaldt. Jeg tenker at det er kulden som siver ut av far. Den driver bortover gulvet og sniker seg inn overalt. Jeg kjemper for ikke å stikke tærne ned i den.

s. 230

"Så pen du er, mor"
"Jeg er slett ikke pen. Jeg ser ut som en stor, feit, hvit larve," sier mor sint.
Jeg blir forvirret. Moren min er den peneste i hele verden. Hvorfor forstår hun ikke det?

s. 29

Forfatteren er flink til å skildre familielivet fra et barns perspektiv og tankene og følelsene som barnet Lisa sitter med er troverdige. Det viser hvor sårbare barn er, og hvor mye de er villige til å utstå fordi de elsker sine foreldre. Det skildrer hvor grusomt stor makt foreldre kan ha over sine barn og hvor feil det kan gå. Men forfatteren viser også makten som ligger i og være flere, og at det ikke alltid er den som er mest høylytt som trekker det lengste strået. Og det som var sannheten når man var et barn kan fort vise seg å ha flere sider enn et barnesinn kan nyansere.

I denne boka veksler man mellom foritd og nåtid og i begynnelsen var det ikke så lett å forstå, men  man kommer allikevel nok så fort inn i det når man blir litt kjent med historien og forfatterens fortellermåte. Boka er ellers veldig enkel å lese og er delt opp i større og mindre kapitler, og selv om man får utallige historier fra Lisas oppveskt fortalt, så føles det veldig naturlig og det blir aldri for mye eller for kjedelig.

Det som jeg synes kanskje var litt malplassert, eller unødvendig, var bihistorien om Lisas kjærlighetsliv. Man skjønner fort at den er plassert der for å gi det hele en "lykkelig slutt" og den blir en slags moral om at selv om fortiden var tragisk, kan fremtiden bli fantastisk. Eller noe i den duren.

Det kunne vært interessant å lest historien fra de andre søsknenes side også, men denne begrensningen ved att det kun er Lisa som forteller er jo også med på å bygge opp under det faktum at man alene ikke klarer å få med seg alle sider av en sak. Når søsknene samles derimot, da kommer ytterligere viktige detaljer fram.

Jeg finner en kulepenn som har falt på gulvet, og stirrer på tapetet. Jeg fyller ut en av de små krummelurene i det gule, brune og hvite syttitallsmønsteret. Det er min protest, et opprør på to ganger to centimeter. Et lite, mørkt merke på verden.

s. 84

Selv om den ikke når helt til topps på min skala, er det allikevel en bok jeg trygt kan anbefale. Den har også fått tildelt den danske litterære prisen De gylne laurbær i 2014, så forfatteren er i godt lag.

Vurdering: &&&&&&
Utgitt: 2015
Forlag: Schibsted
Sider: 445
ISBN: 9788251683562

Fra: Leseeksemplar fra forlaget

Les utdrag fra boken hos forlaget her