Helbredelsen av Jonathan Odell

"På Satterfield-plantasjen sørger fru Amanda over sin eneste datter, som er død av kolera. Omtåket av sorg tar hun et nyfødt slavebarn til seg og gir det navnet Granada. Granada vokser opp som fruens leketøy, uvitende om familien sin og hvor hun kommer fra - inntil slavekvinnen Polly Shine ankommer plantasjen. Polly er kjøpt for å kurere slavene for en mystisk sykdom, og når hun lykkes over alle forventninger, begynner ting å endre seg. Granada må forlate hovedhuset og flytte inn hos Polly som hennes lærling. Og snart begynner det å hviskes om Friheten"

Adlibris.no

Jeg er veldig glad i sørstatsromaner, uten at jeg akkurat kan peke på hvorfor, men kanskje litt på grunn av at historiene ofte dreier seg om varme relasjoner, livsvisdom og mennesker som kommer seg gjennom vanskelige tider. I Bienes hemmelige liv handlet det om en ung, hvit jente som har mistet moren sin og blir mishandlet av faren sin før hun rømmer sammen med den svarte barnepiken. De havner på en biefarm hos tre søstre og her finner jenta ut av sin fortid og blomstrer etterhvert opp som en sterk kvinne. Mens i Helbredelsen møter vi en ung, mørk jente og får høre hennes historie fra bomullsplantasjen og om hennes og de andre slavenes vei til Friheten.

Granada er bare et nyfødt spedbarn når hun blir tatt fra moren sin for å leve i herskapshuset til den hvite herren Ben og hans kone Amanda. Granada blir erstatningen for tapet av deres datter Becky som har dødd som følge av en sykdom som de hvite ikke vil vedkjenne seg fordi det er en sykdom som finnes hovedsakelig blant de svarte.

Granada vokser opp på kjøkkenet i herskapshuset hos tante Sylvie og Gamle-Silas, men når herr Ben en dag kommer hjem med slavekvinnen Polly som har kunnskap om legedom, må Granada flytte ut i sykestuen sammen med denne kvinnen. Hun skal lære seg den samme kunnskapen som Polly sitter på, men alle inneslavene (de som er tilknyttet herskapshuset) er skeptiske til den nye slavekvinnen og mener at hun utfører voodoo og bare er ute etter å ta livet av de som står i hennes vei. Men gang på gang viser hun sin kraft og kunnskap og så smått begynner fordommene og smuldre vekk. Men Granada sliter med å tilpasse seg og lære om erindring og naturmedisin, og hun slites mellom den "hvite" oppveksten hun hadde i herskapshuset og den historien Polly forteller om det folket de egentlig tilhører. Hun klarer ikke å forstå hva denne Friheten som Polly snakker om er for noe.

"Bare husk," sa Polly med ettertrykk, "at disse pene orda på den papirbiten ikke kan gjøre deg fri. Herren kan'ke gi deg Friheten din. Yankee'ene, når de kommer hit, kan'ke det, de heller. Jeg kan ikke. Hvis du trur at noen kan det, så kommer'u bestandig te' å være slaven dems."

s. 302

Jeg setter et lite spørsmål ved at Granada ikke visste hva denne Friheten dreiet seg som, men at hun vet at det finnes et Europa jfr. følgende sitat:

Granada visste at det var der de holdt fruen, så nonnene kunne be for henne og de europeiske legene kunne behandle henne. 

s. 231

Jeg synes boken inneholder flere gode moraler og påminnelser som man lett kan glemme i en travel hverdag. Den minner oss om at det er vi selv som er ansvarlige for vår egen frihet og fremtid (og det kan også oversettes til alt annet her i livet; det er vi som er ansvarlige for det livet vi lever og hva vi ønsker å få ut av det).

Jeg våkna i dag tidlig og kjente lukta av nybakte rundstykker! Jeg kunne banna på at detta rommet var blitt Sylvies kjøkken igjen. Har du opplevd at ei lukt kan spille deg et sånt puss? Nå som jeg snart er nitti år, virker det som om jeg ska' få luktesansen tilbake. Bare en liten sniff av den rundstykkelukta, så er'e som om jeg er tolv år og sulten som en ulv! [...] Veit du, jeg trur at hvis jeg fikk kjenne en lukt fra fra et eller a'ant tidspunkt i livet, så ville jeg plutselig bli like gammal som jeg var den gangen. Tenk at sånne dumme småtterier kan binde et liv sammen, hva? Rundstykker og lammesteik og sånt?

s. 111

Som dere ser fra utdragene, som er sitater fra hhv. Polly og Granada (på sine eldre dager), så har de - og alle andre slaver i boka - fått en spesiell måte å prate med. Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle det, men dere skjønner nok hva jeg mener. Resten av boken og de hvites prat er skrevet på "vanlig bokmål". Dette er sikkert gjort for å skape en slags stemning eller tone, og skille mellom de hvite og de svarte, men jeg har vært borti det samme før (ikke nødvendigvis at det er mørkhudede som har fått denne talemåten, men andre folk som skal skille seg ut på en eller annen måte, gjerne av lavere rang), og jeg er ikke så stor fan av akkurat det. Selv om disse uttalelsene hadde vært skrevet på "rent bokmål" så hadde jeg ikke hatt noe problem med å se for meg at det var slavene som pratet med tanke på at det er veldig gode skildringer av dem og miljøet. Det virker rett og slett litt fordummende på meg med denne måten å skrive uttalelser på...

Men det er altså en god bok, med en historie som er både spennende, urovekkende, varm og gledelig. Karakterene er troverdige og fargerike og det finnes flere gullkorn som nevnt.

Vurdering: &&&&&&
Utgitt: 2013
Forlag: Pax
Sider: 352
ISBN: 9788253035871
Fra: Bokhylla 

Denne boken er forresten til salgs på Mammautsalget oppdaget jeg da jeg bladde meg gjennom avisen!