Bare Henry av Dana Adam Shapiro

"Sammen med sin seksuelt bråmodne, oppfinnsomme og eplekjekke bestevenninne Jordan legger han sin lille hjemby i ruiner i sin utrettelige jakt på å være annerledes. Han skyter en sjelden fugl, han bryter seg inn hos naboen, og han finner på de pussigste ting. En dag blir Henrys døde kropp skylt i land på en av Bostons strender. På gutterommet ligger en hemmelig protokoll han har ført over livet sitt de siste årene, nattsvarte, men også herlig komiske betroelser om hva han gjort for å fremstå som en original."
(Kilde: gyldendal.no)

Denne boken kom jeg tilfeldigvis over på biblioteket, og jeg er veldig glad for at jeg tok den med meg hjem. Det får meg til å tenke på hvor mange av bøkene på biblioteket som står ulånte i lange tider. Det finnes jo helt sikkert mange skatter som bare venter på å bli oppdaget!

Hva Bare Henry (The every boy) handler om kan dere lese i sitatet ovenfor, men jeg vil si at Dana Adam Shapiro skriver veldig godt. Det er en sår og melankolsk stemning gjennom hele boken, og selv om man blir litt kjent med Henry gjennom historien og dagboknotatene hans, så skulle jeg ønske at jeg kjente ham i virkeligheten. Jeg er nysgjerrig på denne 16-åringen som forelsker seg i Benna, som forelsker seg i Jorden, som føler seg sviktet av moren og tilsidesatt av faren.

Slutten er allerede gitt, men leseren vet ikke hva som leder til Henrys død før de siste sidene. På et vis er det en forutsigbar måte han dør på, men et par setninger senere viser det seg at det ikke nødvendigvis var slik man antok. Henry er et mysterium, men allikevel en person mange vil kunne identifisere seg med.

Parallellt (hvor mange l'er?) med Henrys historie i fortid følger vi Hannah og Harlans (moren og faren til Henry) historie. Moren flyttet fra familien når Henry var liten, men funnet av Henrys dagbok og et felles savn fører dem stadig nærmere hverandre.

Til femårsdagen fikk Henry to presanger som skulle forme hans sjel. Av Pappa fikk han en ku fylt med bønner som sa mø når man klemte på den. Henry kalte den Mø. Av Mamma fikk han en indre stemme, et stort og drønnende ja - innpakket i sølvfarget gavepapir - for hver av hans slunkne skuldrer. "Store ovasjoner" var en førtifem minutter lang LP-plate med jube log applaus fra "store øyeblikk" i det tyvende århundret. Ovasjonene var hverken forklart eller satt i en sammenheng - det kunne ha vært et dacapo etter en Puccini-konsert, et publikumsbrøl for Willie Myas i fullt firsprang, jubel for Der Führer i Berlin. Hvilken forskjell gjorde det? Her var det ikke noe budskap og rote det til med. Og selv om Pappa mente at det var bløtaktig og hult og lite egnet til å styrke en guttunges ryggrad, sovnet Henry til applaus hver eneste kveld i tre år.
(s. 7)

Akkurat dette fikk meg til å nikke enig mens jeg leste. Alle barn fortjener å bli heiet frem med store ovasjoner, og i motsetning til Henrys far tror jeg det kan være med på å styrke ryggraden. En skikkelig applaus sier at "Dette kan du! Dette er du flink til!" så hvorfor ikke? Jeg liker tanken!

Jeg vil anbefale denne boken til ungdom, så vel som unge og voksne. Jeg tror alle kan ha glede av denne boken, gutter så vel som jenter, mor så vel som datter.

Hurra for biblioteksskatter!

Terningkast 5

Utgitt: 2005
Forlag: Gyldendal
Sider: 218
ISBN: 9788205334052