Du vet ikke hvem jeg er av Line Nyborg

"[...] en frittstående oppfølger til debutromanen Bare mamma som er Gud, som kom i 2011. Elin er blitt tjue år og har flyttet fra Nord-Norge til Oslo for å gå på reklameskole. Romanen åpner med at hun er alene med et lite barn."

Capris.no

Vi ble først kjent med Elin i Line Nyborg sin debutroman Bare mamma som er Gud, som kom ut i 2010, og da fikk leserne inntrykk av at hun var veldig avhengig av moren sin, og at hun gikk på tå hev rundt foreldrene sine som ikke lot til å ha det så godt med verken seg selv eller hverandre. Denne gangen møter vi igjen Elin som nå har flyttet fra Nord-Norge og tatt fatt på studentlivet i Oslo. Men hun er ikke helt alene, ihvertfall ikke fysisk, for foreldrene hennes har også flyttet til byen. Alle med et håp om et nytt og bedre liv.

Elin har alltid fått høre at hun må få seg en utdannelse og passe seg for å bli gravid og alene slik "alle" andre unge jenter hjemmefra har blitt. Men plutselig sitter hun med en positiv graviditetstest i hånda, og den kommende pappa'n er ikke klar for å bli pappa.

Dette er en roman med en jevn strøm av Elins tanker og følelser, og de er sjelden av den positive sorten. Det er vanskelig å være Elin. Hun er vant til å gå på tå hev rundt foreldrene sine, og ønsker alt annet enn å bli som dem. Faren som sliter med nervene, og moren som aldri fikk realisert seg selv. De lever et trist, grått liv hvor hver dag er lik den forrige, og Elin føler et sterkt ubehag av det hele.

[...] De har slutta å leve. Det er som om de sitter og tviholder på hverandre.

Men jeg er jo ikke som dem, sier jeg. Jeg vil heller ikke ha det sånn.
Nei, sier han. Så blir det stille ei stund før han ser på meg og sier, men du ligner jo litt på mora di.

s. 153

Det å flytte til Oslo har fått henne til å tenke på hvorfor hun ønsket å komme seg vekk fra Nord-Norge. Hun hadde nok som så mange unge mennesker en tro på et nytt og bedre liv i en ny by, men etterhvert innser man at man aldri helt vil være hjemme på dette nye stedet.

Så sier jeg det jeg har tenkt på, at det er så rart at vi vil vekk fra det, men samtidig er det der vi hører hjemme. Her vil vi alltid være fremmede.

s. 139

Men fortiden og stedet der man vokste opp vil alltid følge en person, og som så mange av de andre på hjemstedet til Elin blir også hun gravid, uplanlagt og med en gutt som ikke vil bli pappa. Hva gjør man i en slik situasjon? Abort eller ikke? Og hvordan vil Elin bli som mor? Vil hun bli som sin egen mor?

Som tidligere nevnt føles romanen ut som en jevn dur, en slags summing, og det kommer nok både av stemningsleiet til hovedpersonen, men også på grunn av språket og stilen. Boka består nemlig av avsnitt etter avsnitt med tekst og dialogen kommer blandet mitt inni alt dette og jeg får en følelse av stream of consciousness. Dette gjør det litt tyngre å lese, men så snart man har vennet seg til det så går det ganske greit. Den nord-norske dialekten som skinner gjennom synes jeg fungerer godt for å styrke leserens nærhet til Elins identitet.

Historien er nokså monoton og det helt store vendepunktet dukker ikke opp. Slutten er, i motsetning til store deler av boka, mer positiv, men også litt forutsigbar, desverre. Romanen kan helt klart leses uten å ha lest debutromanen til Nyborg, men som leser tror jeg man får enda litt mer ut av denne romanen med den forrige i tankene.

Terningkast 3

Utgitt: 2012
Forlag: CappelenDamm
Sider: 191
ISBN: 9788202394530

Denne anmeldelsen finner du også hos LIV - Litteratur i Vestfold fordi jeg anmelder bøker skrevet av forfattere født, oppvokst og/eller bosatt i Vestfold, og bøker der handlingen finner sted i Vestfold. Line Merethe Nyborg er født og oppvokst i Bardu, men er nå bosatt og jobber i Tønsberg, Vestfold.