I novellen Stillhet møter vi for tredje gang Juliet. Denne gangen har hun passert 40 år, og datteren Penelope er i begynnelsen av 20-årene. Juliet er på vei til Dnman Island hvor hun skal treffe datteren som har vært på "åndelig retreat" og ikke har fått lov til å ha kontakt med moren på 6 måneder. Når Juliet så møter opp får hun beskjed om at Penelope ikke er der lenger. Hun har reist, men ingen kan si hvor hun har reist. Juliet blir sint og såret, og hører ingenting fra Penelope før i juni, på selve bursdagen til Penelope. Da kommer det et enkelt, ferdigtrykket kort i posten med gratulasjoner for dagen. Juliet kjenner igjen skriften på utsiden av konvolutten og blir skuffet over at det ikke er skrevet noe inne i kortet. Hun funderer fryktelig på hvor Penelope har reist og hun begynner å stille seg spørsmål om det er hennes feil. Fordi hun ikke ga Penelope noen religiøs/åndelig oppvekst. Vi får også høre om Eric, og de to damenes forhold til ham. Postkortene dukker opp i 5 år og når de så opphører bestemmer Juliet seg for å endre livet sitt.
Hun håper fremdeles på å høre fra Penelope, men følelsen er ikke lenger så slitsom. Hun håper på samme vis som folk håper selv om de vet bedre, på et liv etter døden og på lignende ting.
s. 153
Stillhet er en så perfekt tittel på denne novellen - på så mange måter! Både Penelopes stillhet overfor moren, og Juliets stille sorg over den forsvunne datteren. Og den stille, vare måten Munro skriver og fremstiller det hele på. Jeg kunne ikke annet enn å felle noen tårer. Dette er en novelle som kommer til å sitte igjen lenge etter at boka er lagt vekk.
Novelle: 6/52
Hentet fra: Novellesamlingen Rømlingen av Alice Munro
Flere av mine novelleanmeldelser finner du her,
og novelleanmeldelser fra andre deltakere i utfordringen finner du her
1 kommentar:
Hurra for Munro! Eg har The Runaway liggjande under nattbordet, klar til lesing, og eg gleder meg.
Legg inn en kommentar