Sorg og sommerfugler av Gunn Hild Lem

"Miljøforkjemperen Steinar Lem døde av kreft i april 2009, 57 år gammel. Hans kone Gunn Hild forteller om de dramatiske månedene med galopperende sykdomsutvikling og om tiden etterpå. Gunn Hild Lem skriver seg rett inn i alle de vanskelige spørsmålene knyttet til liv, død og tapet av stor kjærlighet - også dem de færreste tør å snakke åpent om. Hun tegner et vakkert portrett av mannen hele Norge visste hvem var, men ingen kjente så godt som henne."
(bokelskere.no)

Denne boken er i en av mine favorittsjangere, nemlig personlige betrakninger fra pasient/pårørende. Jeg synes det er gull verdt å lese slike bøker for meg som er sykepleier, men også før jeg fant ut av at det var det jeg ville bli var dette en av mine favorittsjangere. Noen sier man ikke skal gi karakter til slike bøker, og det kan jeg på en måte forstå, men på en annen side så er det jo ikke menneskene og deres historie man dømmer. Langt ifra.

Jeg var halvveis i boka i forrige uke når jeg var i Ålesund hos min kjære, og når han kom hjem fra jobb var jeg rød og blank på øynene. Det er virkelig ikke til å unngå å felle noen tårer når man leser denne historien, og selv om Pål synes jeg skulle legge bort boka en stund var jeg slett ikke enig. Tårer er jo nesten å regne som et kvalitetsstempel når det gjelder slike bøker!

Ingenting kunne forberedt meg på stillheten som oppstår når et menneske slutter å puste. Mannen min. Kjæresten min. Det gjør fysisk vondt at han ikke lenger trekker pusten.

s. 124

Det er lett å kjenne seg igjen, og som forfatteren sier så er man ikke den eneste som føler det slik selv om man føler det nettopp slik når man er midt oppi det. Sorg - enten man føler den sånn eller slik - er faktisk helt naturlig. Jeg kjenner meg igjen i beskrivelsene av forelskelsen og kjærligheten, og i sorgen (selv om jeg "kun" har opplevd at besteforeldre har dødd en naturlig død, og ikke en mor/far/søsken/kjæreste). Jeg kjenner meg igjen i bølgedalene som følger etter en slik (og lignende) hendelse(r) og synes Gunn Hild skriver på en flott og åpen måte. Hun er ikke redd for hva andre sier og mener - og hvorfor skal man egentlig det?! Sorg og smerte er så subjektivt, og hvert menneske er unikt i sin måte å takle dette på.

Også neste dag er jeg i live. Også neste dag dusjer jeg, pusser tennene, og drikker kaffe.

s. 125

Barna får naturligvis en stor plass i boka, for hvordan sørger egentlig barn? Og hva tenker de om døden, og om veien videre? Steinar får diagnosen bare 2 måneder før han dør - bukspyttkjertelkreft med spredning - og dette er i grunn altfor kort tid for de fleste til å kunne omstille seg og særlig barn som ikke har de samme begrepene om sykdom og død som de voksne. En av jentene til Gunn Hild og Steinar anklager moren for å ha tatt livet av faren:

- Du puttet ham i boksen så han ikke fikk puste og drepte ham, skriker jentungen min nå, - og så sa du ikke fra til oss en gang. Du er den slemmeste mammaen som finnes.

s. 202

Som hun selv skriver er hun glad for at det kom frem tross alt slik at de kan få klarhet i det og ryddet det unna. Når Gunn Hild etterhvert finner tonen med en annen mann som også har to barn blir det klart hvor ulikt barn kan reagere. Noen av de ønsker en ny pappa/mamma, mens andre opptrer vrangt og bare ønsker den avdøde forelderen tilbake.

Steinar fremstilles på en flott måte og forfatteren viser at selv om man går videre i livet har man alltid minnene og den avdøde vil alltid finnes i hjertet vårt. Selv om vi forelsker oss på ny.

Terningkast 5

Utgitt: 2010
Forlag: Aschehoug
Sider: 220
ISBN: 9788203292491

 I likhet med Little Bee av Chris Cleave og Det broderte hjertet av Carol Martinez er dette en bok jeg har mottatt av forlaget Aschehoug for å anmelde her på bloggen. Er du interessert i å få leseeksemplarer av kommende bøker? Meld din interesse her.