Midvinterblod av Mons Kallentoft

"Et frossent lik blir funnet dinglende i et tre på Östgötasletten, tømt for blod og mishandlet til det ugjenkjennelige. Offeret er en av byens utstøtte, og måten drapet er utført på minner om åsatroens gamle offerritualer. De okkulte miljøene i nærområdet kommer i søkelyset, men det viser seg at etterforskerne må søke vidt for å finne bakgrunnen for ugjerningen. Selv om sannhetene er så motbydelige at man kvier seg for å grave dypere, er det nettopp ned i menneskenes mørkeste sinn man må dykke for å løse drapsgåten."
(Bokkilden.no)

Jeg har brukt noen uker på å lese denne boka. Hvorfor? Sikkert en blanding av jobbing (ingen påskeferie her i gården) og litt motvilje mot krim, for den er jo egentlig veldig lettlest - selv om jeg altså har den svenske utgaven (derfor ingen T - midTvinterblod - i tittelen). Jeg leser like gjerne svensk, som jeg leser engelsk eller norsk, så det er ikke der problemet ligger.

Jeg liker ikke hovedpersonen, Malin Fors. Det er liksom ikke noe tak i henne, ikke noe unikt ved hennes personlighet. Og sidesporet i historien, det som dreier seg om henne, datteren, eksmannen og elskeren, blir så tamt og utvannet at leseren ikke får noe ut av det. Klisjéen ved det hele er at hun er litt glad i alkohol. Hver krimhelt har sin last, eller hva?

I tillegg er det litt snodig at drapsofferet figurerer som en slags sjel som flyter i luften og kommenterer det som blir gjort på åsstedet, forteller om sin historie og prøver å være en trøst for både Malin og for andre sentrale skikkelser. Boken hadde helt klart fungert fint også uten disse passasjene. Det er nesten sånn at jeg har lyst til å hoppe over den kursive skriften som er hans ord. I tillegg har Kallentoft prøvd seg på noen litt mer poetiske vendinger og det passet virkelig ikke inn i denne boken. Da bør han heller prøve seg i en annen sjanger.

Selve mordplottet er spennende nok. Ihvertfall såpass at jeg har valgt å lese ut boka. Og det er noe med den mørke, iskalde vinterstemningen som trekker opp. Selv om dette kan bli påpekt litt vel mange ganger i løpet av de 430 sidene... Og de mistenkte er, i likhet med hovedpersonen, litt kjedelige og melodramatiske. Og det er langt ifra alt som er like troverdig.

Nei, nå er det på tide med litt lettlivet litteratur igjen..

Terningkast 2

Utgitt: 2008

Forlag: Pocketförlaget
Sider: 429

ISBN: 9789185625598