"Magnar er redd for å dø alene og legger seg i en sovepose midt på Karl Johan. Frode har brukket begge armene og klarer ikke å fortelle sin døve kone hva som har skjedd. Eline sitter i soveromsvinduet på sin egen fest, fast bestemt på å hoppe om ingen snart oppdager at hun er borte. Flymekanikeren Roar har en knugende følelse av at noe er veldig galt. Boka følger femten personer gjennom en kald vinternatt. Historiene deres veves tett sammen til en fortelling om ensomhet og hverdagens lengsler."(Kilde: bokkilden.no)
Jeg leser stadig flere novellesamlinger, og begynner å få et visst sammenligningsgrunnlag. Og jeg har gjort meg opp noen tanker om fenomenet novellesamling, for det ser ut til at de fleste - ihvertfall de jeg har lest - har et trist, pesimistisk drag over seg. Om historien eller hovedpersonene ikke er deprimert, så er de ihvertfall ganske melankolske og ensomme. Det er sjelden jeg sitter igjen med en følelse av at personene i novellene er lykkelige. Kanskje leser jeg helt feil novellesamlinger hvis det er lykke man er ute etter (Kom gjerne med tips!), men det betyr ikke at jeg ikke sitter igjen med en godfølelse. Ikke for personene, eller historiene, men for forfatteren, og samlingen som en helhet. En godfølelse fordi jeg synes forfatteren har lykkes. Og det synes jeg Lena Niemi har gjort!
Hver av de femten persone har sitt eget kapittel, sin egen historie å fortelle, og hver enkelt person har en sterk stemme, en sterk historie. Akkurat som i Johan Harstads Ambulanse er personene i større eller mindre grad linket til hverandre. De er naboer, kjærester, venner, en man tilfeldigvis har gått forbi på gata. Dette er noe som fenger meg veldig, og Niemi får et stort pluss i boken for det!
Det er - som du sikkert har forstått - ensomhet, kjærlighet, savn og lengsel som er tematikken i denne boken. Mobilnettet er nede og personene får ikke tak i de som kan skyve ensomheten unna og få dem til å smile. Det hele skjer en natt i desember, og beskrivelsen av den hvite snøen, kulden, mørket... Det passer så innmari bra! Jeg satt og følte på stillheten som vinteren bringer med seg, og hvor deilig det egentlig er. Men også hvor trist jeg selv hadde vært hvis jeg ikke hadde fått tak i den jeg ønsket, når det var kaldt, mørkt og ensomt...
Språket er jeg ikke så veldig imponert over, jeg synes faktisk det var ganske ordinært. Jeg tok ihvertfall meg selv i å tenke at "dette hørtes da ut som stemmen til noen jeg har lest før" uten at jeg kunne sette helt fingeren på hvem, desverre. Men språket er på ingen måte platt. Hver enkelt person har som sagt sin egen stemme, og språket er tilpasset den fortellende hovedpersonen.
Fra et noe middelmådig førsteinntrykk klarte debutanten Niemi å dra det hele opp til et veldig bra nivå! Og selv om man kan ha lyst til å sluke kapittel etter kapittel anbefaler jeg å ikke lese hele boken på en kveld. Nyt den i små biter!
Terningkast 5
Utgitt: 2009
Forlag: Aschehoug
Sider: 189
ISBN: 9788203195549
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar