- Er det plass til en til? Jeg spør hun som sitter ytterst.
- Klart det, sier hans kone, fru Jovik, fru Liv Jovik, og smiler og setter seg litt innover. Bevegelsen forplanter seg gjennom hele raden, og jeg synker ned ytterst på benken.
- Takk, sier jeg. Hun smiler igjen. Kristen sier ingenting. Ser ikke på meg. Men jeg legger merke til at neseborene hans utvider seg, og at muskulaturen svulmer opp langs kjevebeinet.
s. 88
Dette er en hevngjerrig novelle. Og den gir ingen go' følelse for julen, men snarere en litt trist stemning. Den minner leseren på alle de menneskene som er ensomme i julen. Ensomme selv om de har mennesker de kan omgås. Og slutten er en stor overraskelse. Jeg hadde slett ikke forutsett den, og fikk meg nesten til å puste litt lettet ut.
Novelle: 43/52
Hentet fra: Hjem til jul av Levi Henriksen
Flere av mine novelleanmeldelser finner du her,
og novelleanmeldelser fra andre deltakere i utfordringen finner du her
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar