Jeg-personen i denne novellen er en voksen, singel kvinne som fremdeles får lange blikk på gata. Hun reflekterer over sin siste kjærlighet; Kristen - en gift mann med barn. Vi får høre om deres historie og hvordan det ligger an i nettopp dette øyeblikket. Kvinnen har to konvolutter foran seg. En konvolutt med navnet på sitt eneste tantebarn, Johnny, som han skal få i julegave. Og en konvolutt til Kristen. Hun tar på seg kåpa, legger konvoluttene ned i veska og kjører avgårde til bygården der Kristen bor med sin familie. Så ser hun at de kommer ut, pyntet i finstasen og klar for gudstjeneste i kirka på julaften. Når de har dratt plukker hun opp konvolutten og putter den inn i brevsprekken før hun også kjører avgårde til kirken. Der finner hun den lille familien, og setter seg inn på samme benk som dem. Bare Kristen vet hvem hun er. Etter gudstjenesten reiser hun hjem til søsteren Emy og tantebarnet Johnny hvor hun skal feire julen.
- Er det plass til en til? Jeg spør hun som sitter ytterst.
- Klart det, sier hans kone, fru Jovik, fru Liv Jovik, og smiler og setter seg litt innover. Bevegelsen forplanter seg gjennom hele raden, og jeg synker ned ytterst på benken.
- Takk, sier jeg. Hun smiler igjen. Kristen sier ingenting. Ser ikke på meg. Men jeg legger merke til at neseborene hans utvider seg, og at muskulaturen svulmer opp langs kjevebeinet.
s. 88
Dette er en hevngjerrig novelle. Og den gir ingen go' følelse for julen, men snarere en litt trist stemning. Den minner leseren på alle de menneskene som er ensomme i julen. Ensomme selv om de har mennesker de kan omgås. Og slutten er en stor overraskelse. Jeg hadde slett ikke forutsett den, og fikk meg nesten til å puste litt lettet ut.
Novelle: 43/52
Hentet fra:
Hjem til jul av Levi Henriksen
Flere av mine novelleanmeldelser finner du
her,
og novelleanmeldelser fra andre deltakere i utfordringen finner du
her
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar