Dette er tittelnovellen i Alice Munros novellesamling ved samme navn. Den handler om Johanna, en kvinne i 40-årene som jobber og bor hos enkemannen Mr. McCauley. Hans barnebarn Sabitha bor hos ham, og han har kontakt med sin svigersønn Ken Bodreau, som stadig låner penger av han og aldri gjør opp for seg. Det foregår en brevveksling mellom Sabitha og faren Ken, og en dag begynner Sabitha og hennes venninne Edith å skrive brev fra Johanna (uten at hun vet noe) til Ken og dermed får også Johanna brev fra Ken. De to ungjentene skaper med brevene sine en forventning hos Johanna om at Ken er forelsket i henne fordi hans brev (som Edith etterhvert dikterer, slik at verken Johanna eller Ken får rede på hva den andre synes om seg). Det ender med at hun pakker sakene sine og alle Kens møbler som står igjen hos svigerfaren og setter seg på toget for å finne denne mannen.
Litt rotete fortalt kanskje, men det er slett ikke en rotete historie. Det er en mild og varm novelle, med små hint av humor og barnlig glede.
Språket er typisk Munro, og selv om det veksler mellom fortid og nåtid, så er det aldri vanskelig å følge med. Som leser får man veldig sympati med Johanna, som tross alt utsettes for et skittent, men godt ment spill fra ungjentenes side. Johanna er en person det er umulig å mislike, og hun står helt i stil med den vare tonen som novellen er preget av.
Novelle: 24/52
Hentet fra: Novellesamlingen
Uvennskap, vennskap, forelskelse, forlovelse, eksteskap av Alice Munro
Flere av mine novelleanmeldelser finner du
her,
og novelleanmeldelser fra andre deltakere i utfordringen finner du
her
4 kommentarer:
Fin anmeldelse, Stine Marie. Jeg ser de har denne novellesamlingen på vårt bibliotek, kanskje jeg skal prøve meg på den?
Ja, ja, ja! ;) Uten tvil! Munro har blitt en stor favoritt hos meg :)
Det ble med meg en novellesamling av Munro hjem fra biblioteket i dag, men det ble ikke denne. Jeg tok med meg Den albanske jomfru og andre fortellinger. Straks ferdig med den første novellen og så langt har den vært utrolig god. Forstår ikke hvordan man kan klare å gjøre leseren kjent med og få den til å bry seg om historien til fire personer på bare 51 sider. Det er et kunststykke.
Munroe står på lista mi over forfattarar eg gjerne skulle ha lese meir av, men ikkje har lese meir enn ei novelle av. Eg trur eg må sjå til å få gjort noko med det.
Legg inn en kommentar