Jeg pekte på brettet.Det jeg likte så godt med denne novellen er hvordan min leseropplevelse skiftet fra å ha sympati for den gamle damen, slik som sønnen har, til å plutselig få det hele snudd på hodet og innse at den gamle damen ikke er så dum som man kanskje først trodde. Det er derimot trist at sønnen går fra å ha en viss sympati, men dog også litt avsky for sin gamle mor, til å føle seg opprørt og nesten lurt. Men er det ikke sånn for oss alle, at når våre "fordommer" viser seg å ikke stemme, så føler vi oss litt ute av balanse, og vil forsvare oss?
Se der, sa jeg, du kan gjøre et hopp på tre.
Hun skulle til å flytte der hvor jeg viste henne, men så oppdaget hun en annen mulighet, og hun fikk til et hopp, et kjempehopp; med en av de bakerste kulene tilbakela hun over halve spilleflaten. Forbløffet studerte jeg brettet og gjentok trekket i hukommelsen for å sjekke om det virkelig var tillatt, noe det var. Selv hadde jeg ingen gode trekk å komme med nå. Jeg tippet en av de bakerste kulene over i nabohullet.
s. 89-90
Man skal ikke tro at man kjenner et menneske, spesielt ikke når man ikke har vært i kontakt på lang tid. Selv ikke dine egne familiemedlemmer kan du kjenne til det innerste. Det må være moralen.
Novelle: 20/52
Hentet fra: Novellesamlingen Fantomsmerter av Bjarte Breiteig
Flere av mine novelleanmeldelser finner du her,
og novelleanmeldelser fra andre deltakere i utfordringen finner du her
3 kommentarer:
Eg har oppdaga Bjarte Breiteig i vår, og han skriv flott!
Han er ein av mine absolutte favoritter!
Jeg har kjøpt denne novellesamlinga. Jeg får bare mer og mer lyst å lese denne når du blogger om de ulike novellene i boken.
Legg inn en kommentar