52 noveller: Noe godt fra bakeriet av Bjarte Breiteig

I denne novellen møter vi en voksen mann som er på besøk hos sin gamle mor, og leseren får inntrykk av at det er lenge siden de to har truffet hverandre. Mannen synes i begynnelsen det er trist at moren bruker en skitten duk, at den ene meien på gyngestolen er ødelagt, at kjeksen smaker tørt og kaffen smaker som en sølepytt. Så  han foreslår at de kan spille kinasjakk, og fordi moren ser ut til å ha litt vansker med å se hvilke trekk hun skal ta, gjør han ikke alle de gode trekkene han selv kan ta, i sympati med henne. Men så skifter moren taktikk.

Jeg pekte på brettet.
Se der, sa jeg, du kan gjøre et hopp på tre.
Hun skulle til å flytte der hvor jeg viste henne, men så oppdaget hun en annen mulighet, og hun fikk til et hopp, et kjempehopp; med en av de bakerste kulene tilbakela hun over halve spilleflaten. Forbløffet studerte jeg brettet og gjentok trekket i hukommelsen for å sjekke om det virkelig var tillatt, noe det var. Selv hadde jeg ingen gode trekk å komme med nå. Jeg tippet en av de bakerste kulene over i nabohullet.

s. 89-90

Det jeg likte så godt med denne novellen er hvordan min leseropplevelse skiftet fra å ha sympati for den gamle damen, slik som sønnen har, til å plutselig få det hele snudd på hodet og innse at den gamle damen ikke er så dum som man kanskje først trodde. Det er derimot trist at sønnen går fra å ha en viss sympati, men dog også litt avsky for sin gamle mor, til å føle seg opprørt og nesten lurt. Men er det ikke sånn for oss alle, at når våre "fordommer" viser seg å ikke stemme, så føler vi oss litt ute av balanse, og vil forsvare oss?

Man skal ikke tro at man kjenner et menneske, spesielt ikke når man ikke har vært i kontakt på lang tid. Selv ikke dine egne familiemedlemmer kan du kjenne til det innerste. Det må være moralen.


Novelle: 20/52
Hentet fra: Novellesamlingen Fantomsmerter av Bjarte Breiteig
Flere av mine novelleanmeldelser finner du her,
og novelleanmeldelser fra andre deltakere i utfordringen finner du her