Boken handler om Adrian som blir født en sommernatt på 50-tallet. Det er solformørkelse nettopp denne natten, og dette kommer til å prege ham i hans oppvekst. Menneskene rundt ham tror at han er ond, men det som feiler han er at han rett og slett ikke eier skam. Faren er død, moren er syk og lukker seg inn på et rom, så Adrian blir tatt vare på av en tante. Familien bærer på flere hemmeligheter, men de står ikke klare for leseren. De bare vokser seg større og større i leserens hode, og gjennom Adrians høyst subjektive fortelling er det opp til nettopp leseren å avgjøre hva som er sant og hva som ikke er det.
Boken er nokså dyster, men karakteren Adrian og historien som Saabye Christensen vil fortelle er så godt bygd opp med nettopp denne grunnstemningen. En muntrere versjon ville neppe hatt like stor innvirkning på leseren. Man får sympati med den unge gutten som er så annerledes, men etterhvert får vi vite hva Adrian har gjort og hvorfor han forteller denne historien.
Språket bærer preg av korte setninger, stram oppbygging, men også noen mer poetiske passasjer. Mye blir fortalt, men aldri helt ut. På den måten er det opp til leseren å tyde, og dette gjør at man holder på interessen gjennom hele boken.
En bok å anbefale til mørke høstkvelder!
1 kommentar:
Likte også boken veldig godt. Det er en sånn bok som dukker opp i glimt i etterkant. Blir spennende å se filmen.
Legg inn en kommentar