Hulebjørnens klan av Jean M. Auel

"Steinalderroman om Ayla, en Cro Magnon-jente som er blitt skilt fra sitt folk under et jordskjelv. Hun blir adoptert av Hulebjørnens klan, neandertalere som i generasjon etter generasjon har bodd i huler, tilbedt sine skytsånder, sanket planter og drevet jakt. Ayla føler seg etter hvert som medlem av klanen, men hun tenker på en annen måte. Hennes selvstendighetstrang og evne til rask handling i kritiske situasjoner gjør at hun kommer i konflikt med klanens tradisjonsbundne levevis, og hun blir en trussel mot hele dens eksistens."
(Kilde: Bokkilden.no)

En gang mens jeg fremdeles gikk på barneskolen (eller var det ungdomsskolen?) var bøkene i Jordens barn-serien til Jean M. Auel å finne i bokhylla hjemme. Mamma hadde lånt de av en venninne, og jeg er jammen ikke sikker på hvorfor, men helt siden første gang jeg så disse bøkene har jeg hatt lyst til å lese de. Så det var sannelig på tide å begynne for de er fem små mursteiner.

Jeg har ingen videre interesse for historie, særlig ikke av nyere art, men menneskets tidligste år er av en eller annen grunn veldig fasinerende for meg. Kanskje fordi de skiller seg såpass mye fra dagens mennesker, men allikevel er de ikke så fjernt unna som vi mange ganger tror?

Som bokomtalen fra bokkilden sier, så handler boka om Ayla, en fem år gammel jente som under et jordskjelv kommer bort fra sin familie - de Andre, og blir funnet av Klanens legekvinne. Normalt ville ikke Klanen tatt imot en av de Andre, men legekvinnen er barnløs og Ayla får innpass til tross for at hun er stygg (annerledes enn menneskene i Klanen), ikke snakker språket og har helt andre måter å oppføre seg på enn Klanmedlemmene. Hennes nærvær skaper bråk så vel som glede, og mange spør seg om hun ble brakt til Klanen for å bringe hell. Noe ikke alle er enig i...

Det er en hendelsesrik historie, og når man som leser tror at det roer seg litt, dukker det plutselig opp et nytt vendepunkt. Dette er med på å holde leseren interessert gjennom hele boken, men kan til tider bli litt mye. Man må jo få tid til å puste litt.

Det som er artig med boka er at man kan kjenne igjen Ayla som en representant for utviklingen slik vi kjenner den i dag. Klanen er en gruppe lave, klumpete mennesker som bare brummer enkeltord, gestiklurerer med armene og ikke kan verken smile, le eller gråte. Ayla derimot, er høyere enn de fleste mennene i Klanen, og hun har en gyngende, lystig gange, og øynene hennes blir våte (noe Klanen tror er en øyesykdom) og hun kan smile, le og uttrykke flere lyder som Klanen ikke kan. Hennes hjerne har også utviklet seg lenger enn selv den klokeste Klanhjernen som Mog-Ur (Klanens "trollmann") er i besittelse av. Hun forstår sammenhengen mellom tall og år, og det går sakte men sikkert opp for henne at det ikke er mannens totemånd som beseirer kvinnens totemånd når kvinnen blir med barn slik som Klanen tror, men at mannens lem har noe med dette å gjøre. Man må jo le litt for seg selv når man leser dette. Både fordi det er litt uvirkelig å tenke på at det faktisk var slik for tusenvis av år siden, men også fordi det har gått så mye fremover som det har. Hvem vet hvor vi er om nye 1.000-10.000 år?

Sliter litt med om jeg skal gi den en firer eller femmer i terningkast, for det er absolutt en spennende bok med en god historie, men så er det språket.. Jeg synes det var litt ordinært og kjedelig, men samtidig står det ganske godt til historien. De første 50 sidene tok det litt tid å lese (muligens pga mye jobbing i det siste, eller fordi hver side hadde mindre og mer skrift enn hva dagens bøker oftest har), men deretter synes jeg det gikk ganske radig utover i historien. Jeg vil definitivt lese neste bok også, men ikke riktig ennå. Nå trenger jeg litt samtidslitteratur.

Terningkast 4

Utgitt: 2002

Forlag: Aschehoug
Sider: 443

ISBN: 9788203206825