Det er på tide å starte opp med anbefalingene igjen, og denne gangen er det klassikeren Pygmalion som står for tur. For mange er den trolig best kjent som teaterstykket My fair lady. Historien dreier seg om den unge Eliza Doolittle som jobber som blomsterhandler i London. Hun er lavt på den sosiale rangstigen og snakker karakteristisk cockney-dialekt. En dag blir hun oppdaget av professor Higgins som får det for seg at han skal klare å få denne unge piken til å snakke slik som sosieteten gjør, og deretter introdusere henne for hans omgangskrets, som nettopp er sosieteten. Eliza Dolittle blir professorens prosjekt, men litt etter litt oppdager han at det bak den fasaden han egentlig misliker, så finnes det mange gode kvaliteter hos denne kvinnen. Hovedpersonen selv derimot føler seg slett ikke på sin rette plass da hun ikke klarer å få innpass hos sosieteten, samtidig som hun også mister sine egne venner og kjente fra det lavere sjiktet av samfunnet.
Historien er like aktuell i dag som når den ble skrevet av George Bernhard Shaw i 1913, både når det gjelder generell gjenkjennelsesfaktor (unge/fattige mennesker som drømmer om et bedre liv, voksne mennesker som tror de har makt til å forandre alt, mennesker som skuer hunden på hårene for så å oppdage at de ikke nødvendigvis hadde rett) og når det gjelder moral (vær tro mot deg selv).
Språket er enkelt (jeg leste Penguin classics-versjonen), og skildringene gode. Både Eliza og Professor Higgins står sterkt som hovedkarakterer, og det er ikke til å unngå å dra litt på smilebåndet.
Absolutt en klassiker som er verdt å få med seg, f.eks. i høstmørket i godstolen :)
2 kommentarer:
Heldige meg har denne på pensum i et av engelskfagene mine nå i høst. Gleder meg enda mer nå etter å ha lest din anbefaling av den! :)
Jeg så stykket på teater for noen år siden, og det gav meg lyst til også å lese det. Jeg liker historien godt :)
Legg inn en kommentar